For noen dager siden spurte en venn: «Hva lengter du etter?» Heldigvis hadde jeg allerede gått noen runder med akkurat det temaet og hadde et godt svar. Men etter noen dager innså jeg at spørsmålet fortsatte å surre rundt og det som var et gjennomtenkt og godt svar, var ikke like bra lenger. En rundt til der altså, nå vet jeg i hvert fall hva jeg lengter etter, men sannsynligvis vil det vil endre seg igjen, forløsning dytter oss heldigvis stadig dypere.
Det var enklere før, mye enklere for da kunne man med sikkerhet svare at jeg lengter etter våren, få den nye bilen min, lykkes på jobben eller vinne i Lotto for eksempel. Nå derimot virker dette bare overfladisk for mange av oss. Det er jo ikke feil å lengte etter disse tingene, det er helt reelt, men vi er blitt oppmerksom på at det er behov som ikke dekkes av de vante tingene, noe som ligger og lurer i denne oppvåknings-prosessen.
Alt var enklere før, den gangen vi ikke husket så mye og hvor det å etterligne andre var mer enn nok. Vi var sjelden helt tilfreds da heller, vi lengtet etter å være det, men oversatte det med ytre virkemidler som vi hadde kontroll på. Mye var gjort bare vi klarte å «late som” om vi var lykkelige og bekreftelsene kom, dess mer vi passet inn, dess mer ble vi positivt bekreftet.
Materielle faktorer plasserte oss i grupper og bare ved å oppgi adresse visste omgivelsene hvilken «klasse» du tilhørte (eller ønsket å tilhøre) og jobben din avslørte fagfelt og det akademiske nivået du var på. Disse tingene er jo ikke borte, de har fortsatt stor betydning for hvordan vi kulturelt plasserer oss eller i hvert fall prøver å finne plass i. Men det gir ikke et godt svar på hva sjelen vår lengter etter, hvilke ressurser vi egentlig har og hvilke behov vi trenger å tilfredsstille for å kjenne at vårt eget livet er fylt med mening.
For meg startet det hele for mange år siden med en intens lengsel etter frihet. Jeg kunne ikke sette det i sammenheng med en følelse for den hadde jeg ikke kontakt med, men jeg visste allikevel at den var veldig viktig. Samtidig var jeg overbevist om at det å eie et stykke land, et hus, en bil, ha god inntekt og et velfungerende sosialt liv, var minstekravet for å være fri her i materien. Men selv om jeg skapte alt dette, kom ikke frihetsfølelsen. Snarere tvert imot ble jeg mer og mer ufri etter hvert som ansvaret i det ytre ble mer omfattende.
Å forstå frihet ble en lang og nokså utfordrende etappe og når jeg ser tilbake, innser jeg at følelsen av frihet kom når jeg tok alt det såkalt sikre opp til vurdering og våget å gi slipp på alt som besto av en dose frykt. Nå ser jeg at det høres ut som om jeg har oppnådd full frihet, men jeg har fortsatt bekymringer og er glad for at jeg i hvert fall ikke eier like mye, at jeg kan jobbe mindre, ha færre sosiale kontakter og kjøre en mer fornuftig bil :-) Kort sagt har jeg mindre å ta ansvar for, en kalender med rom for å være impulsiv og distanse til dette lykke-kjøret som engang lurte meg til å tro at det å ha og eie mest mulig er det sikreste og beste.
Når vi ikke lenger bruker ressursene våre på å sikre oss av i overlever begynner vi sakte, men sikker å fokusere på hva vi trenger for virkelig å leve. Å flytte oppmerksomheten fra frykt til tillit, fra tvil til tro, fra å prestere til å skape, gir oss ny grunn under føttene og de materielle behovene endrer seg. Vi vil fortsatt sørge for at de primære behovene blir tilfredsstilt, men det krever ikke alle verdens oppmerksomheten. Å være ærlig om hva som er nok, er en god øvelse. Ikke det som samfunnet selger inn som helt nødvendig, men det som er personlig, ekte og ærlig. Mange har ledd høyt og lenge sammen med meg som ikke er så opptatt av det materielle, når jeg har invitert dem inn i sko-skapet mitt, eller gitt dem en rundtur i veske-beholdningen, lipglossene og neglelakkene. Der er det nemlig skikkelig overflod og til tross for det, kan jeg plutselig kjenne at jeg trenger noe nytt, det er ikke overfladisk, faktisk har jeg en lang og fornuftig argumentasjonsrekke…
Da er det viktig å raskt ta en runde med øvelsene «hva lengter jeg etter», for det er ikke nye sko i hvert fall. Når jeg tror det vil gjøre meg lykkelig er det en distraksjon, en gammel frykt, en uro jeg MÅ avsløre før jeg rekker å trekke kortet.
For noen er det viktig å ha mange ting, eie mest mulig og det er absolutt ikke feil. Men om det ikke er det VI faktisk lengter etter, skaper det bare motstand og legger helt unødvendige hindringer i veien. Om sjelen har en annen plan for hvordan vi skal bruke ressursene våre i denne livs-syklusen, er det vårt ansvar å lytte og ha full tillit til at den indre stemmen aldri vil gi oss smertefulle erfaringer. Sjelen er jo her for å oppleve å være her og erfare nytelsen som ligger i å utveksle egne ressurser i samhandling med omgivelsene.
Det var kanskje ikke enklere før, det vel nå det blir lett, når vi ikke trenger å fokusere bare på å overleve og begrense oss slik at vi passer inn, vi som har en helt ekte følelse av å bære rundt på noe stort som vil ut.
Så hva lengter du etter - egentlig?