Finnmarksvidda våren 2017
I de siste ukene har jeg vært hjemme i Norge for å holde foredrag og kurs flere steder på østlandet. Det er helt nytt for meg dette, jeg har aldri tatt med meg noen på en slik reise før og jeg kjenner en dyp og inderlig takknemlighet for at noen våger seg ut i dette ukjente landskapet sammen med meg. Den kommende helgen skal jeg til Skien og er spent på om det samme skjer der, som har skjedd på de andre stedene, nemlig at deltagerne konkluderer med at de sitter igjen med en følelse av lettelse. Gjør de det, har jeg oppnådd det jeg ønsker meg mest av alt, å inspirere andre til å våge seg ut av komfortsonen og kjenne at livet kanskje ikke er så vanskelig som vi tror, for vi blir det vi tror på, det er vår egen tro som skaper vår opplevelse av virkeligheten.
Det er som om vi er fanger i den tre-dimensjonale virkeligheten hvor tiden er linjær og hvor rommet er så tydelig definert at det er krevende å bevege seg utenfor de etablerte sannhetene og derved bestride denne virkelighetens begrensninger.
De fleste som kommer på kurs, ønsker noe mer fordi de kjenner at det er noe der inne som de ikke helt får tak i, noe som sprenger på, men som skaper et undertrykk i stedet for et nytt forløst uttrykk. Det er ikke fordi vi er for små at vi opplever dette, men fordi vi er blitt så store at vi trenger større plass, rett og slett. Det betyr ikke at vi skal dytte andre bort for å få det vi trenger, vi skal ikke kjempe oss frem til en plass i solen, vi skal ikke vokse ved og holde andre nede heller, men vi skal stå så stødig i våre egne intensjoner at vi overgår våre egne begrensninger, egoets frykt for å ikke være god nok, skal rett og slett bestrides. For sjelen er god nok og vi vet det, vi vet at vi er verdifulle, vi vet at vi har en sterk og ren hensikt med og være her på jorden, men vi skjønner ikke hvordan vi skal gi det en form som identifiserer dette nye i oss.
Og akkurat dette med form er utfordrende, fordi den eneste formen vi kjenner er den vi tror på, den som allerede er etablert, anerkjent og godkjent. Vi er så vant til å fokusere på nettopp form, at vi mister innholdet, men når vi oppdager at det er noe der inne som ikke får plass, entrer vi et ukjent territorium, for hva vil skje med meg om jeg bryter ut og lager mine egne regler, skaper min egen form og bryter ut av den linjære tiden for å søke et perspektiv som er større, mye større enn det jeg kjenner fra før? Hva skjer om jeg mister fotfeste, hva skjer om jeg gir slipp på alt jeg tror på, hva om jeg våger og se at alt henger sammen, at tiden ikke går i to retninger, men at den råder over alt som er, som har vært og som kommer til å bli? Hva om alt i denne dimensjonen er en illusjon, hva om alt som eksisterer kun har form fordi vi tror på nettopp den formen, hva om denne virkeligheten egentlig kan være slik jeg drømmer om, hva skjer med meg om jeg ikke har problemer lenger, men innser at alt som skapes i mitt liv, er skapt av meg og bare meg og om det er slik, hvordan ville jeg at livet mitt skulle være om alt var mulig?
Mange tror at det å mestre en større åpenhet for større virkeligheter, gjør livet enklere her på jorden, at det å være spesielt sensitiv vil gjøre oss lykkeligere. For meg er det ikke slik, for uansett hvor åpen jeg er, hvor intens kontakten er med andre dimensjoner, kan jeg ikke nyttegjøre meg mer av dette, enn det jeg har plass for i min tilstedeværelse i materie. Det er jo her jeg har valgt og være og alt annet er inspirasjon jeg trenger for å oppnå stadig større bevissthet om mitt eget potensial for eksistens og samhandling her hos Moderen. Og om jeg blir så "spirituell" at jeg overgår alt dette jordiske, trenger jeg jo ikke lenger være her...
Jeg kaller disse kursene for trening i mediumskap og det er fordi jeg tror vi alle har denne evnen til å bevege oss mellom dimensjonene. Det er ingen teknikk, ikke skremmende eller vanskelig for alle som drømmer, som reiser om natten, har evnen til å overgå tiden og rommet. I drømmene opererer vi allerede utenfor mange av de begrensningene som eksisterer i den fysiske virkeligheten og da er vi jo der, i kontakt med de potensialene vi er så redde for å forløse her på jorden. Men kanskje vi kan leve ut nettopp drømmene våre her, kanskje det umulige er mulig, bare vi tror på det, tror på at alt er en illusjon som vi gir form, helt i tråd med det potensialet vi ønsker og forløse og oppleve her og at resten bare handler om trening?
Jeg har ikke så mange svar, men jeg har et hav av herlig spørsmål og jeg er ikke så opptatt av å vite lenger, jeg liker å vite at det finnes så uendelig mange hemmeligheter som gjør at jeg kan bevege meg friere enn noen gang før, at jeg kan gi tillatelse til at stadig nye impulser strømmer inn og gir meg helt nye vibrerende toner som utfordrer troen min. Jeg tviler ikke lenger så veldig og jeg har det ikke så travelt heller, jeg skal jo ikke rekke annet enn døden uansett.
Jeg vil leve med en form som passer mitt innhold, som i en væren som strømmer ut i gjøren. I den nye energien, den noe høyere frekvensen som finnes tilgjengelig for oss nå, kan vi starte med væren og overgå gjøren i sin velkjente form. Det starter med en dose egen-kjærlighet som strømmer ut fra oss og plutselig blir hvile og handling er det samme, det er bare bevegelser som har ulik rytme. Så blir vi ikke så slitne, verken av å holde fast eller av å gi for mye ut, vi fyller på og tapper ut som i en helt naturlig bevegelse, slik alt liv gjør det, her på jorden.
Jeg tror vi er fremme nå, at vi ikke trenger flere krevende prosesser for å sette den nye frekvensen i bevegelse, det eneste som kreves av oss, er at vi våger å gi slipp på det vi tror oss avhengig av, det som er velkjent og trygt for oss. Når vi slipper taket i det vi er redd for å miste, når vi ikke fokuserer på alt vi mangler og i stedet ser vår egen overflod, da er vi fremme og nye dimensjoner åpenbarer seg for oss, helt automatisk. Vi trenger ikke så mange teknikker og avanserte systemer for å mestre det, vi kan rett og slett navigere etter våre egne behov, bare frykten for å mislykkes legges til side. Vi ER allerede i ny energi, spørsmålet er om vi våger og utforske det ukjente landskapet som har plass for mer av det vi allerede er!
Jeg fikk følgende sitat for litt siden;
"Tro kan ikke flytte fjell, det er den som bærer troen frem som flytter fjellet!"
Og gjennom denne innsikten innså jeg at det handler om ansvar, om å ta ansvar for det vi tror på og ha tillit til at vi mestrer det som skjer med oss når fjellene som har gjort oss så trygge, flytter seg og utvider landskapet vi beveger oss i. Jeg tror det er enkelt og jeg tror kursdeltagerne også har kommet i kontakt med lettelse, nettopp derfor. Vi er ikke her for å operere alene, vi er her akkurat på dette punktet, nettopp for å bevise at vår opplevelse av virkeligheten er usedvanlig større enn vi før trodde. Så stor er den, at det som var et problem i går, er visket ut av dagen i dag. Også er vi ikke alene på denne reisen, stadig møter vi nye medpassasjerer som vil dele og så blir det en raushetens tid dette, fordi vi har nok å gi og mot til å ta imot.