Disse ordene kom ut av munnen til en vakker venn, i et møte vi hadde for en stund siden.
Det var nok ikke får å være slem eller ønske meg vondt, men fordi hun innså at hun hadde en drøm som ikke lenger kunne arkiveres under «U» for umulig, jeg var jo et irriterende bevis på at det er mulig.
Denne episoden var så konkret at den var lett å gjennomskue, men ellers i hverdagen er det nok mange av oss som møter små og store påminnelser om at vi ikke skal tro at vi er verdifulle nok til å omgjøre drømmer til virkelighet. Bekreftelsene sniker seg inn på oss og gir oss akkurat det vi tror vi trenger, en unnskyldning for ikke å skille oss ut eller overgå de begrensningene som normene har pålagt oss å opprettholde for å få være en del av flokken.
For noen dager siden var jeg i et forum og snakket om nettopp dette å overgå sine egne begrensninger, det var mange i salen så det var helt naturlig å be om en håndsopprekning fra de som følte seg normale. To stykker helt bak i salen gjorde et forsøk på å strekke hendene i været, men avlyste bevegelsen i det de så at ingen andre fulgte deres eksempel. Ingen der altså, som ønsket å kategorisere seg selv som normale, gjennomsnittlige eller innafor. Ikke så rart det, for innerst inne vet vi jo det, at vi ikke er skapt etter likhetsprinsippet, men etter fellesskapets ønske om og behov for mangfold.
Så hvordan våger jeg, hva er det som gjør at jeg velger å være en av disse irriterende bevisene på at virkeligheten ikke er så begrenset som vi velger å tro, en av dem som ikke hører etter andre, men lytter innover i stedet for utover. Hva er det som gjør at jeg kategoriseres som annerledes og lever godt med det, hva er det som gjør at jeg er modig nok til å følge mine egne drømmer og tro på at jeg har det som kreves for å fullbyrde dem?
Antagelig er det bare anerkjennelsen av at det er fint å være annerledes, at det er en bra ting dette at det finnes bare en av meg og at ingen, absolutt ingen andre noen gang vil være i stand til å se meg og min verdi, slik jeg selv kan. Andre vil kun se meg som en del av sitt eget bilde og oversette det de ser som en speiling av seg selv. Så det er mitt ansvar faktisk å tro på og utnytte de talentene som er gitt meg for å skape en magisk rundreise her på jorden. Verktøykassen er allerede fylt opp med det jeg trenger til formålet og jeg skal bare oppholde meg lenge nok utenfor komfortsonen til å lære meg å mestre dem. Dette er nemlig helt personlige verktøy, omgivelsene har ingen bruksanvisning PÅ meg, i sin bukselomme.
Men viktigst av alt er nok dette at jeg aldri har trodd på de som sier at meningen med dette livet, er å ha det jævlig, at det er smerten som er veien. For meg er smerten I veien og den står der inntil jeg finner verktøyet jeg har for å overgå den. Jeg tror fullt og fast på at det grunnleggende valget jeg tok før jeg kom hit var basert på et ønske om å oppleve kjærlighet og glede, nytelse og vekst gjennom følelser, det er nemlig bare her vi har tilgang til dem, i andre tilstander er vi helt nøytrale. Jeg velger å tro, fullt og fast på at det vonde er forbigående mens det gode kan vare evig.
Alt for mange av oss blir frustrert over denne lengselen som dundrer som en dieselmotor i vårt eget indre, den krevende duringen fra sjelen som forsøker å trenge gjennom for å vekke oss opp så vi ser vår egen verdi. Vi har en oppgave som skal utføres og det holder ikke lenger å gjemme seg bak det å tilfredsstille omgivelsenes forventninger til oss, det holder ikke lenger for vi begynner å huske at vi er mye større enn det.
Sjelen vil vise oss veien inn til våre genuine talenter og til gleden over å kjenne at vi lykkes, ikke til tross for å være den vi er, men FORDI vi er nettopp oss. Sjelen vil at vi skal glede oss og for meg er det, som sagt, bare tull og tøys at det bare er gjennom motstand og smerte vi lærer, selv har jeg like stor nytte av det jeg har erfart når gleden har tatt fullstendig overhånd og overlistet meg til å kastet meg ut i en hemningsløs fri-dans med livet. Det er nemlig gode redskaper for det også i verktøykassen, men i alt fokuset på det vanskelige har vi glemt at danseskoene også skal brukes, ikke bare ligge pent til pynt til etterpå, en gang, senere, kanskje, dersom jeg fortjener det.
Noen ganger spør jeg meg selv; «Hvordan våger jeg å holde fast på smerten, hva i meg er det som får næring av å ha det vondt?» Og svaret er at det er for å slippe å ta ansvar for det som er mitt, for den genuine evnen vi er utstyrt med, dette i oss som er her for nettopp å overgå oss selv, hele tiden. Det er litt smertefullt å vokse, men ikke verre enn at den går over når vi slutter å tviholde på overbevisningen om at vi aldri vil strekke til, aldri bli gode nok, at vi mangler noe for å kunne lykkes. Det er nemlig ikke levert feilvarer til jorden - basta!!!
Vi er født gode nok og det opp til hver og en av oss å utøve stadige påminnelser om nettopp det. Når vi så har trent en stund på egen hånd, vil vi automatisk påminne andre om det samme og plutselig har vi skapt en ny normal, ikke som i en fastlåst form, men helle som en levende energi hvor vi er sammen om å ekspandere til stadig nye høyder.
Det starter med en drøm og det forløses når vi legger tvilen til side og TROR på den. Da kan den ikke annet enn å manifestere seg her i materien, det er tross av vi som er materien og drømmen er bare signaler om at sjelen ønsker å vise oss veien, vår vei, ikke alle andres.
Å gi gleden næring er blitt et daglig mantra for meg og det virker ;-)