Jeg kjenner igjen denne vekslingen mellom tro og tvil og noen ganger klarer jeg å være tro over lang tid. Men som regel, en innarbeidet rutine, kommer tvilen snikende igjen og blir den værende lenger enn nødvendig, begynner jeg å tro at jeg lever for å tvile, altså blir jeg for-tvilt.
Det er som bølger som slår mot en strand, en jevn strøm av følelser som kommer og går. Troen synes å være vannet som trekker seg tilbake til havet, mens tvilen er det som blir liggende igjen på land. Kan det være slik at troen er kontakten vi har med en større innsikt i oss selv, en høyere bevissthet og tvilen er det etterlatte inntrykket her i den begrensede materien. Er det fordi det er så smått her, at vi mister troen på det store og blir sittende igjen med bare de små detaljene som trekker seg inn i sanden, som manifestasjoner i denne virkeligheten?
Tro er den kraften i oss som overvinner alt. Det vi virkelig tror på, manifesteres enten det skjer bevisst eller ubevisst, så hvorfor er det så lett for meg, for oss å la tvilen snike seg inn og skape frykt i stedet for tillit - hele tiden?
Kanskje er det dette jordelivets rytme, å veksle mellom tro og tvil, mellom følelsen av nytelse og smerte, sorg og glede, frykt og tillit. Ville vi klart å være her uten denne rytmen, ville vi funnet mening i dette livet, uten å være i konstant beredskap for å opprettholde likevekt. Hvem ville vi blitt om vi bare hadde nytelse, glede og tillit å spille på, ville vi kjedet oss da?
Jeg har viet mange år av mitt liv til å søke en større forståelse, altså har jeg trukket meg tilbake fra den materielle verden for å utforske andre aspekt ved meg selv. Jeg har vært i de virkelig store rommene, der alt er både logisk og enkelt fordi materiens begrensninger ikke overskygger visdommen om at alt er ett, at vi er ett med alt. Det er så enkelt, så lett, så vakkert å befinne seg i en tilstand av tilfredshet, trygghet, tillit til at alt er som det skal og at mitt liv har en helt spesiell mening. Men så ramler jeg ned i materien igjen og alt det store krakkelerer i møte med hverdags-kravene som virker meningsløse, men som allikevel krever så veldig mye oppmerksomhet. Da føles livet her som i overkant strevsomt fordi tro byttes ut med tvil, tillit blir til frykt, nytelse blir til smerte og gleden skyves til side for livs-sorgen som synes å være en viktigere emosjon å vibrere på her. Det skjer igjen og igjen, vekslingen er en konstant.
Men kanskje det endrer seg nå når verden har gått i stykker litt, vil det tvinge oss inn i så så mye frykt, tvil, smerte og sorg, at vi endelig innser at vi ikke kommer lenger med fortvilelse. Er det når alt faller sammen vi bestemmer oss for å prøve ut et annet emosjonelt register og kommer oss ut av labyrinten vi har gått oss bort i?
I det ytre er det nokså mørkt nå, så mange er redde at vi ikke trenger være spesielt sensitive for å kjenne trykket av den kollektive frykten, dette vi ikke helt klarer å kognitivt adressere, men som liksom drar oss inn i seg fordi vi er en del av en masse-bevissthet som tenderer i en retning. Det er ikke bare vi som er redde, hele verden skjelver i det strukturene som beskytter oss, ikke lenger er trygge og vi oppdager at grenen vi selv sitter på, kan brekke når som helst.
For meg er denne tiden er utmerket øvelse i det å skille mellom hva som er mitt og hva som tilhører andre. Det startet for flere måneder siden, da jeg kom i kontakt med angsten min, panikken som jeg har tatt ansvar for å utligne for lenge siden og som derfor overrasket meg ved å komme tilbake med full kraft. Jeg kunne ikke annet enn å overgi meg og behandlet den som en nødvendig øvelse, men jeg lærte ikke noe så da forsøkte jeg heller med separasjon. Og da skjedde det noe, synkroniteten ville ha det slik at akkurat da kom de første signalene på at en mystisk sykdom, infiserte nabolaget mitt.
Angsten handlet altså ikke bare om meg og mitt, men var et signal på at masse-bevisstheten forberedte seg på en hendelse som skulle komme. For vi forberedte oss, noen mer bevisst enn andre, men uansett om vi forstår hva som skjer eller ikke, er vi en del av et fellesskap vår subjektive virkelighetsforståelse, er en del av.
Akkurat nå er det mye frykt i masse-bevisstheten, den er så aktiv at det er krevende å opprettholde tro og tillit i hverdagen. Vi overstrømmes av informasjon om verdens tragedier, men heldigvis har fått utlevert et sett med regler som vi kan klamre oss til i håp om at det finnes myndighetspersoner som er klokere enn oss og som derfor vil lede oss gjennom denne krisen.
Men uansett hvor gode intensjoner hver og en av dem har, er de like redde som oss, så også her er det utfordrende å avsløre hva vi selv skaper og hva som kommer fra andre. Om vi hadde mestret å se forskjellen, ville vi ikke blitt med i dragsuget uten først å vurdere nytteverdien. Men vi gjør ikke det, vi er en flokk nå, menneskeheten er en rase og vi kjemper denne kampen sammen. Det er en dugnad som gjør at vi kan gi slipp på noe for å få noe helt annet tilbake. En annen forståelse av samhold og bekreftelser på at klimamålene våre allerede er nådd for eksempel. Det blir vanskelig å si at det er umulig etter at dette.
Det samme vil skje i andre sammenhenger, det har allerede skjedd og det vil fortsette slik. Vi vil komme oss styrket ut av dette om vi mestrer å skille mellom hva som er mitt og hva som tilhører den felles bevisstheten vi har her på jorden. Denne frekvensen som nå skal høynes, det tunge som skal bli lettere nettopp ved at vi overgår frykten og velger å tenne lyset i stedet for å famle rundt i et gammelt mørke. Slik hver vi, hver og en av oss, bevisstheten som igjen påvirker massene. Er det et tent lys i mørket, er det ikke helt mørkt.
Det er da vi begynner å skape, ikke ved å holde oss selv tilbake for å passe inn, men ved å anerkjenne at vi har ansvar for å stå til tjeneste for Moder Jord. I det vi oppdager at denne dimensjonen er tilgjengelig i oss selv, vil vi automatisk endre perspektiv fra å agere ut fra et godt innarbeidet ego til å høre at sjelen har noe viktig å si oss.
Når vi tror, når vi har tillit, når vi nyter og nærer gleden, vil vi skape en motvekt til den vibrasjonen som nå skaper energien i verden. Vi kan ikke tvinge dette frem i oss selv, det vil kreve litt trening å overgå det som akkurat nå er en sannhet. Men uten å bryte reglene som myndighetene har gitt oss, kan vi i vårt eget indre, sørge for å bistå Moder Jord ved å nære også følelsen av takknemlighet for å få være her, akkurat nå når alt skifter. Vi får være med på å skape noe annerledes og kanskje det er den høyeste meningen med oss som er her, akkurat nå.
Vi er mer enn den grenen vi klamrer oss til, vi er så uendelig mye mer enn vi før trodde og akkurat nå våkner menneskene fra dvalen slik at så masse-bevisstheten vil gjøre et stort sprang.
Hvorfor? Fordi vi innser at vi står sammen her på jorden, vi er kalt inn til en felles dugnad hvor hensikten er å rydde opp slik at Moder Jord kan gå trygt inn i den nye årstiden, våren og menneskehetens blomstring.
“Tro kan ikke flytte fjell. Det er den som bærer troen frem som flytter fjellet”.
Troen trenger neon som bære den frem som en intensjon om å skape en bedre verden. Da vil masse-bevisstheten reagere som et regneark, der vi kan endre en liten formel og påvirke evigheten. Og kanskje foregår det en omprogrammering, kanskje skjer det en nedlastning av et helt nytt potensial i oss mennesker nå - hvem vet, kanskje Matrix ikke bare er fiksjon?