Kjære pakkesel

Jeg husker at jeg for mange år siden, i en terapitime, ble bedt om å trekke et kort fra en kortstokk om arketyper. Jeg trakk «Pakkesel» og den traff så hardt at jeg innså at dette måtte opphøre fort, jeg ble sint på meg selv når jeg erkjente at jeg drasset rundt på en masse greier som ikke var mine. 

Men det var ikke så enkelt, jeg var så dedikert til jobben min at det skulle gå mange, mange år før jeg klarte å levere inn oppsigelsen. Men nå har jeg gjort det, jeg har offisielt sluttet å være sherpa og jeg har høflig levert alt tilbake til sine rettmessige eiere. 

Helt fra vi er ganske små, blir vi opplært til å ta ansvar for andres følelser, å spille en rolle i flokken slik at det felles regnskapet skal gå i balanse. Det skjer nærmest automatisk fordi vi i vår søken etter kjærlighet, gjør alt for å passe inn og ikke ta for lite eller for mye. På den måten oppdrar vi egoet til å tro at det er viktigere å støtte opp under andres behov enn å fokusere på våre egne, det er lettere å være glad i oss da, om vi bare sørger for å være til nytte. 

Disse mønstrene tar vi med oss inn i alle sammenhenger og det er et fint system, dette å være oppmerksom på andres behov, men det skaper en umenneskelig slitasje etter hvert om vi ikke «setter masken på oss selv, før vi hjelper andre». For å ha noe å gi, skal vi først fylle på hos oss selv, det er helt logisk og nødvendig for å unngå unødvendig slitasje.

Gjennom generasjonene har vi lært at livet er et slit og at det er basert på et grunnleggende prinsipp om urettferdighet. Så da strever vi oss fremover og for sikre en viss stabilitet, sørger vi for å at vi gir før vi tar og at vi aldri tråkker over streken og blir egoistiske. 

Det er mulig dette fungerte før når verden strakk seg til svart/hvitt-tv, egen telefon var en luksus og alt som sto i avisen var sant. Nå derimot har vi døgnåpen innsikt i andres privatliv og det blir det for mye å ta ansvar for rett og slett, det er for mange som trygler oss om bekreftelse på seg selv, både med og uten klær på.

Det er ikke lenger slik at vi skal unngå å være selvfokuserte, vi blir kontinuerlig tvunget til å stå for egne standpunkter og ta bevisste valg, ellers mister vi rett og slett fotfeste i en verden hvor alt syne så være satt i spill. Ingenting er trygt lenger, alt flyter og midt i dette nye kaoset står vi som fortsatt tror at det går bra så lenge vi bryr oss mest om andre. Men det er for mange andre nå, for mye å ta inn over seg, vi kommer oss ikke videre før vi lærer å sette grenser for hva det er hensiktsmessig å bruke energi på. 

Alt går litt fortere enn før og vi er prisgitt å holde følge for å forstå utviklingen. Den nye generasjonen synes å være utstyrt med ferdigheter vi ikke har og de sorterer informasjon raskere enn oss. De mestrer teknologien, men heller ikke deres emosjonelle register synes å takle presset og psykisk ubalanse er blitt er en trend i tiden.

Det blir ubalanse når stillheten opphører og den indre drukner i støyen utenfra. Jante som sitter på skulderen vår har heller ikke noe verdifullt å komme med, han vil bare minne oss om at vi absolutt ikke skal tro at vi er noe. Et paradoks er det dog, dette at vi ønsker å være veldig spesielle mens vi fortvilt forsøker å ligne mest mulig på alle andre…

Jeg gjenkjenner at «offeret» er lys våkent i mange av oss, aspektet som i sin opprinnelse er det indre barnets bønn om trøst og støtte. Dette er ikke noe vi skal kvitte oss med, det forteller oss hvordan det står til der inne og et barn som trenger trøst, skal føle seg ivaretatt, sett og hørt. Når vi gir oss selv den oppmerksomheten barnet trenger, vil vi oppdage at vi er helt og fullt i stand til å ta vare på oss selv. Da blir det ro og orden og vi slipper å tappe omgivelsene for energi, de har jo tross alt også et esel.

Det er ikke egoisme å sette seg selv først, det er helt nødvendig for å bevare egenverdien, at vi stopper opp og forstår forskjellen på ansvar og omsorg. Vi tar ansvar for oss selv og vi utviser omsorg for de som er villig til å ta imot. For de som har “hull i bøtta” begrenser vi påfyllet, det er bare meningsløs bruk av energi. Og når vi har funnet roen i oss selv, tar vi hensyn til eselet som er så overarbeidet at det går på knokene og vi er da smarte nok til å forstå at flere bekymringer ikke letter lasten.

Kjære pakkesel - du skal få hvile nå <3

Kjærlighet og hat er ikke to sider av samme sak

For meg er kjærlighet navnet på den energetiske strengen som går fra vår egen kilde, ut i den store verden og tilbake igjen. Den er aktiv eller passiv. Den frie viljen setter potensialene vi ønsker å utforske, i bevegelse og den samme viljen hjelper oss å unngå at vi blir i fanget i situasjoner som ikke er i tråd med vår egen plan.

Energien går begge veier, vi henter den fra kilden og vi sender den tilbake og stadig blir den mer innholdsrik fordi vi høster erfaringer både her og der. På den måten er vi både avsender og mottaker av og siden vi eier energien i alle retninger, er det betimelig å spørre hvorfor vi skaper så mange utfordringer for oss selv, hvorfor vi vil oss selv så vondt mange ganger.

La oss si at sjelen er navnet på vår plass i den store planen og at aspekt av den kommer til jorden for å kle seg i en fysisk kropp. Kroppen er gjennom evolusjonens gang, utviklet og blir holdt på plass av egoet som sørger for at vi ikke faller utenfor her. Egoet besørger altså at vi passer inn i den rådende formen mens sjelens leker og skaper musikk ved å spille på følelsene våre, instrumentet vi er tildelt.

De fleste av oss har nok vært her før så vi kan dette med charter-reiser hit til jorden. Vi simpelthen elsker å utforske emosjoner like høyt som vi elsker sol og varme. Etter hvert som vi venner oss til denne ferieformen, blir ankomsten enklere og enklere, men den har også noen innarbeidede rutiner som hindrer oss fra å skape helt nye opplevelser. Vi velger det samme hotellet og vi spiser den samme maten igjen og igjen fordi det gjør reisen trygg.

Vi drar på noen arrangerte utflukter hvor vi helst møter de samme menneskene i liv etter liv for å utforske følelsene våre innenfor litt begrensede rammer. Noen møter vi for å prøve ut en ny klang, mens andre kommer for at vi skal kunne rydde opp i gammelt bråk. Etter hvert som vi øver blir vi flinkere til dette å samspille og sjelen kan sende oss renere toner inntil vi kommer til denne reisen hvor vi skal prøve oss på den aller reneste frekvensen. Tegnet på at det er derfor vi er her nå, er at vi lengter etter å utforske noe nytt, noe mer, noe ukjent vi aldri har gjort før.

Mange av oss er akkurat der nå, i møte mellom det gamle og det nye og vi har et valg om å sette oss selv fri.

Å utforske livet krever mot for egoet lurer oss stadig til å disponere kraften vår som et valg mellom kjærlighet og hat. Nøytralitet setter nemlig egoet ut av spill og derfor vil det stadig lete etter noe som gir det makten tilbake og hatet vil aldri gi det følelsen av å være overflødig. Stadig snubler vi og lander på nesten i dette som kalles karma. Heldigvis har evolusjonen ledet oss til en høyere bevissthet nå og da er det ikke lenger noe å lære fra den gamle boken, vi har fått en ny og egoet er tildelt en helt ny rolle.

Vi lengter hjem og det er en ny erkjennelse. Vi vet at dette er den siste chartrede reisen og at vi er rede løsrive oss fra masse-bevisstheten for å prøve oss på egen hånd. Da blir vi tvunget til å sette fra oss bagasjen for den passer ikke lenger inn nå som en helt nytt årsaksforhold er avslørt. Vi er ikke lenger her for å lære via smerte, men hvorfor er vi her da?

Vi forsøker vi å skape en glidende overgang. Vi har den fortsatt den svarte sekken, men nå fyller vi den samtidig som vi vet at den skal tømmes og da innser vi at denne vekslingen egentlig er nokså meningsløs. Å gi slipp er en krevende øvelse for hvilke metoder skal vi bruke for å gjenvinne troen på at vi fortjener å nyte?

Kjærlighet er aldri smertefullt, det er fraværet av kjærlighet som skaper smerten. 

Dette ordspillet aktiverte min endelige oppvåkning, et litt dramatisk møte med det ansvaret jeg har for å beherske en renere utgave av meg selv. For om det er fravær av kjærlighet som skaper smerten, er alt som er så vondt, bare noe jeg ikke klarer å elske i meg selv.

Når kjærligheten er nøytral, er det som et møte med en tilfeldig forbipasserende, noen som passerer, men som ikke berører i det hele tatt. Men når vi derimot møter noen som påkaller vår oppmerksomhet, åpner vi raskt arkivet for å se om det er fare på ferde, gjenkjenner jeg smerte eller er det trygt å ferdes i dette samspillet. Skal jeg fylle sekken eller tømme den?

Gjennom livet har jeg hatt mange gode menneske-møter. Noen er blitt til livslange vennskap, andre har passert og gitt meg noe verdifullt i løpet av kort tid. Noen skaper harmoni mens andre skaper skikkelig ulyd. Og akkurat når sjelen spiller på de strengene som ikke skaper god musikk, har jeg muligheten for å justere litt, stanse opp for å lære mer om effekten av min egen tone. Kommer den fra arkivet har jeg alltid et valg om å belyse den, se den fra et nytt perspektiv, en høyere bevissthet og møte den med aksept og anerkjennelse eller velge å gå i vranglås - en gang til.

Vi bærer på en lang historie på kjærlighetsveien vår. Det startet med det om relasjonen til mor og far, så dukket det opp noen venner og flere venner, uvenner og en hel rekke med forelskelser. Noen ble forløst i et behagelig og likeverdig gjensvar, andre satte dype spor fordi vi opplevde å bli holdt nede eller avvist. 

Etter hvert våkner biologiens behov for formering og vi begynner jakten på en å skape barn sammen med. Mange av oss finner både harmoni og god kjemi i en og samme person også ekspanderer vi ved å forene oss med hverandre i en avtale om å holde sammen resten av livet. Da ledes Kjærligheten inn på en ny vei hvor fokus rettes mot å skape et trygt rom for noen som trenger oss for å overleve.

Å bli foreldre åpner helt nye dører i det emosjonelle landskapet vårt, vi endrer oss enten vi anerkjenner det eller ikke når ramler ned i en dypere inn i forståelsen av kjærlighet og faren for å ikke strekke til, eskalerer. Kjærligheten mellom de to partene som samskapte dette potensialet settes på prøve, dette som engang var så fylt av en gjensidig lengsel, får plutselig et overskyggende tema som vi ofte forvalter på ulik måte. Noen klarer ikke denne fasen, mens andre opplever at det kommer så store sår i konstruksjonen at den krakkelerer og kjærligheten renner ut. Men i stedet for å åpen den svarte sekken kan vi velge å være nøytrale, vi slipper jo ikke unna avtalen, vi vil uansett være foreldre sammen livet ut.

Avslutninger trenger ikke utløse et emosjonelt drama fordi vi velger å nære følelsen av at noe er urettferdig. Det finnes ikke urettferdighet i kilden vi strømmer ut fra, alt er innordnet i et vakkert system hvor alt er som det skal - hele tiden.

Å legge vårt eget over på andre for å gjøre en rettferdighets-vurdering er under vår verdighet og tilhører ikke sjels-aspektet vårt i det hele tatt. Det er egoets domene, dette som holder orden på oss og som trenger litt øvelse for å bli trygg på at vi mestrer stadig mer frihet, stadig renere kontakt med vår egen kilde hvor alt, alltid er i skjønneste orden, hvor kjærligheten er ren - alltid.

Kjærlighet er navnet på den kraften vi er kommet til jorden for å forvalte og vi blir automatisk ledet inn i situasjoner hvor den kan utforske seg selv. Sjelen hater ikke, den dømmer ikke, den vurderer ikke i det hele tatt, den er aktiv eller passiv. Alt som skaper uroligheter i oss, alt som gjør oss utrygge, kommer fra vår egen tvil, vår manglende tro på at vi er en Mester. Det er derfor i velger charterturer hvor vi kan betale for ekstra bagasje og sikre oss at de samme menneskene møter oss underveis. Sjelen trenger ikke bagasje i det hele tatt, den trenger ikke velkjente relasjoner heller, den vet jo at den kan tilfredsstille alle de behovene den har, helt på egen hånd.

Sjelen kaller på oss nå og den vil så gjerne slippe ut fra den svarte sekken hvor vi gjemmer den fordi vi fortsatt tror på lidelsen. Men frihet og lidelse kan ikke samhandle, vi blir tvunget til å velge. Og velger vi friheten, ja da er det bare å spenne fast sikkerhetsbeltet, for dette da blir resten av reisen litt utenom det vanlige.

WAKE UP

Gjennom hele denne livs-syklusen har jeg stadig fått beskjeder om å våkne opp. Som om det åpenbare jeg bar med meg fra starten av, raskt ble lagt i dvale slik at store deler av tilstedeværelsen her, skulle handle om nettopp det, å bli den jeg allerede var.

Det første kallet kom allerede tidlig i barndommen da frykten for å «bli borte» var så stor. Den lammende følelsen av at jeg kanskje ikke ville mestre å være her og utføre det oppdraget jeg hadde påtatt meg. Frykten ble etter hvert helt grunnleggende i mitt møte med omgivelsene som på sin side responderte ved å gi meg gjensvar på nettopp frykten. Uansett hvor jeg oppholdt meg, var det mennesker som påpekte at jeg ikke passet inn, at jeg ikke hørte til. Heldigvis hadde jeg et hjem hvor det var overflod av kjærlighet og jeg hadde «skipet» mitt som stadig hentet meg for å justere materiens påvirkningen slik at jeg aldri glemte det jeg kom fra. 

Men uansett hvor hardt frykten dyttet på, mistet jeg aldri tilliten til det som var i hjertet mitt, sjelens nærmeste allierte her. Slik fikk jeg inspirasjon til å fortsette og kanskje er det derfor jeg ikke nærer følelsen av anger. Jeg stoler ubetinget på intuisjonen min og tviler aldri på det det hjerte sier, fornuften derimot er jeg ikke like trygg på.

I mange år forsøkte jeg å bli som alle andre og jeg lyktes med det, faktisk ble jeg ganske god til det å leve et veltilpasset liv. Stort hus og mange materielle ting, ektefelle, barn, venner og en karriere. Det kunne nesten ikke bli bedre, men stadig var det ikke nok for mye vil ha mer og vi anskaffet flere utgaver av det vi allerede hadde. Men inni der, langt inne i meg vokste det frem en tomhet som til slutt ga meg erkjennelsen av at det var kommet ekstra bokstav foran lykkelig.

Det var da jeg «flyttet» inn på en vedkasse som sto mellom kakkelovnen og døren inn til stuen. Det  minnet meg om «huset under bordet» som jeg laget som barn og jeg ble der i et år. Familien ble informert og respekterte at når jeg satt der, var jeg ikke tilgjengelig uten at de banket på. Sånn i ettertid ser jeg jo at det kanskje virket litt unormalt, men for meg var det absolutt nødvendig, verden kom for nær, den ble for stor og jeg ble alt for liten i møte med alt det materielle, kravene og pliktene som skygget for det som faktisk hadde mening - for meg. 

Etter et år tok jeg det dramatiske valget å flytte ut av det vakre hjemmet vi hadde skapt. Behovet for å gjenvinne tilliten til den egentlige meg ble så stort at jeg bare måtte ofre det trygge som ikke ga tilfredshet i hjertet mitt. Og i det jeg tok valget, begynte beskjedene å komme tydeligere igjennom. Det var som om jeg måtte ut av noe for å finne hjem i noe annet og da ble jeg syk, eller som jeg skrev i boken min den dagen jeg fikk diagnosen; «Nå er jeg syk, eller er det akkurat nå jeg begynner å bli frisk?» Jeg satt ute i den nye hagen min da, under et epletre og plutselig dundret en stemme gjennom stillheten og sa;

«Vit dette ene, at den som søker kjærligheten skal finne sin vei og ledes mot sannhet og opplysning». 

Det var så lenge siden jeg hadde gitt denne kontakten oppmerksomhet at jeg ble fryktelig overrasket, men jeg vennet meg snart til at stemmen kom med tydelige beskjeder hver gang jeg sto overfor noe jeg skulle lære. Og fordi jeg aldri glemte at verden egentlig er større enn vi tror, brukte jeg ikke unødvendig mye tid på å forsøke å forstå om dette var reelt eller om det var et tegn på at jeg skulle se etter noen i hvite frakker ;-)  

Stemmen er klar og ikke til å misforstå og om jeg ikke hører etter, manifesterte det seg rakst tegn som gjorde det helt umulig å slippe unna.

Som den gangen jeg hadde fått en læresetning som virkelig utfordret meg og passet meg dårlig. Jeg var delvis tilbake i jobb og bestemte meg for å late som om jeg ikke hadde hørt beskjeden for nå handlet alt om å stable et liv på bena igjen og økonomisk trengte jeg virkelig dette arbeidet. Et par dager senere sto jeg utenfor Kaffebrenneriet på Frogner hvor jeg hadde møtt en bekjent. Vi hadde en hyggelig samtale inntil det plutselig kom det en stor isblokk ned fra taket, den sneiet den høyre skulderen min og ble etterfulgt av ordene; «WAKE UP!»

Slik er det nok egentlig for mange av oss, vi får all den hjelpen vi trenger, et uant antall  påminnelser om at det er på tide å våkne opp, men vi tror ikke på det, det virker ikke logisk. Det er utfordrende når alt dette er nytt og ukjent, når en ikke kjenner til at det finnes en interaksjon med noe dypere i oss og hvordan den egentlig foregår. Da er det lett å tro at vi er i ferd med å miste forstanden eller oversette tydelige tegn fra hjelpe-apparatet som unødvendig motstand i en ellers hektisk hverdag. 

Jeg husker også at jeg for flere år siden gikk gjennom min første opplæring på den sjamanistiske veien. Et avgjørende element i dette er å tilegne seg forståelse for kraften som finnes i de fire himmelretningene. Disse er illustrert gjennom helt konkrete dyr. Det ene dyret i bruksanvisningen kom aldri til meg, vi fikk aldri kontakt, men noe helt annet dukket opp, hver gang. Når jeg spurte mine læremestre om dette, kunne de ikke forklare, men senere oppdaget jeg at dyret som ønsket å gi meg av sin kraft, tilhørte en annen tradisjon, men hadde samme betydning.

For noen av oss er tegnene svært tydelige, for andre kommer de litt mer innpakket og jeg får stadig spørsmål om det finnes en standard metode for utpakking og oversettelse, men det gjør ikke det. Tegnspråket er helt individuelt og selv om det finnes noen som mener å ha funnet gode definisjoner på både drømmer og det som finnes i naturen rundt oss, så kommer vi ikke bort fra at språket er helt og fullt tilpasset oss, både potensialet og historien er ivaretatt på beste måte. Vi skal utvikle vår helt personlige bruksanvisning. Så vil vi nok oppdage at vi ikke er alene om å ha symbolene for de er universelle, men forståelsen av dem er absolutt personlig.

Selv har jeg hatt og har stor glede av å notere ned det som skjer meg. I hver dag finnes det noe verdifullt å ta vare på. Stadig oppdager jeg at nettopp fordi jeg har disse nedtegnelsen kan jeg finne en rød tråd i smått og stort, men den innsikten ligger gjerne litt lenger fremme. Også er jeg så heldig at jeg omgir meg med mennesker som deler min interesse for livsforskning. Vi deler og utveksler erfaringer og da blir det enda større, skikkelig stor faktisk for da er ikke brikkene lenger bare er mine, men et puslespill vi kan legge sammen. Som med den første læresetningen min som falt på plass etter 15 år. En venn hadde lest i noen svært gamle skrifter og kunne fortelle at der sto den nedtegnet, nesten ordrett.

Vi blir kallet nå, vi er inne i en fase hvor vi våkner mer og mer. Sjelen banker på og gir oss mulighet til å overgå fornuftens begrensninger slik at vi finner tilbake til meningen med nettopp oss. Men om vi alltid søker utover for å oversette tegnene og beskjedene som blir gitt oss, skaper vi mange lange og unødvendige omveier. Kallet kommer ikke utenfra og uansett hvordan tegnene utspiller seg i det ytre, er det alltid et gjenskinn av noe som allerede finnes i det indre.

Jeg er helt sikker på at vi alle har en indre stemme som guider, noe i oss som akkurat nå begynner å bli utålmodig fordi vi fortsatt ligger og dormer når det er langt på dag. Tiden for et skifte er ikke noe som kommer, den tiden er allerede her og den har faktisk virket en stund allerede. Så når du kjenner at du er klar for å våkne helt, lytt til stemmen inne i deg og be den gi deg tegn som gjør forståelsen lettere. Det er ikke noe å vente på, bevegelsen er startet og 2020 blir et spennende år, men det skal jeg skrive mer om senere. 

Kjærlighetens kilde

Vi strømmer ut fra en kilde som jeg velger å kalle Ether, et annet ord for “det femte element” som Platon introduserte for lenge, lenge siden. Han mente at selve skapelsen oppsto utenfor materien og at det femte elementet er kimen til alt liv.

Jeg har lært meg å forstå dette som at jorden i utgangspunktet var en ubevegelig masse som gjennom tilførsel av energi, aktiverte atomer som sammen skapte molekyler som i en sammenkobling gir form. Denne svært forenklede beskrivelsen gir meg forståelse av at det er energi som aktiverer potensialene her og at de fire elementene er verktøyene vi har til disposisjon både i naturen og i oss. Jord er det fysiske aspektet, luft det mentale, vann det emosjonelle og ild er kraften. Så kan vi si at pust er ether og blod er materie.

Pusten vår er forbindelsen til kilden vi strømmer ut fra og hvor begrepet sjel er beskrivelsen på det aspektet vi bringer med oss hit, altså hastigheten på energien som igjen har en tone, en lyd som er helt genuin for alt som er levende. På samme måte som mødrene i dyre-flokken kaller på nettopp sitt barn, slik kaller vi også på vi ønsker å tiltrekke oss, og vi kaller på oss selv hjemmefra med denne tonen. Dess renere vibrasjonen er, dess tydeligere blir forbindelsen, uansett i hvilken dimensjon eller type samhandling vi er en del av.

Kjærlighet er for meg, en betegnelse på grunnstoffet i skapelsen, det er kjærligheten som definerer vår vibrasjon, dette vii uttrykker og som vi filtrerer inntrykkene gjennom. For å forenkle dette noe komplekse temaet kan vi si at kjærlighet er det stoffet som sjelen uttrykker seg med og graden av kjærlighet beskriver hvilket utviklingspotensial vi har med oss til jorden. Noen sjeler er mer forløst enn andre og akkurat nå er det mange “gamle sjeler” her, nettopp fordi vi i denne tiden trenger rene energier, forløste energier for å endre strukturen i masse-bevisstheten, altså for å aktivere et høyere potensial av menneskerasen.

Dette er igjen en del av et større prosjekt som er iverksatt og som vi kaller den nye tiden. Men det skal jeg kanskje skrive om en annen gang kanskje.

Kjærlighet er altså energien vi strømmer ut fra og som vi tar med oss aspekt av hit til jorden. Sjelen er retningsviseren som allerede på forhånd har en plan for sin eksistens i materiell form, hvor den inngår i en sammenheng som forvalter de større syklusene.

Vi har altså to rådende krefter i oss, den energetiske som vi kaller sjelen og den fysiske som vi kaller egoet. Og akkurat nå, hvor vi er inne i et avgjørende steg i evolusjonen, altså dette at vi skal mestre en høyere bevissthet (renere kjærlighet, større innsikt), oppstår det utfordrende møter mellom sjel og ego, altså mellom det vi gjennom generasjoner har lært å være og det vi er kommet for å bli. I tillegg er det ikke slik at vi bare tar imot informasjon fra kilden for å utvikle oss selv, vi bringer også informasjon tilbake og dette påvirker den store planen, den som gjør sitt for at det store skiftet kan foregå på en mest mulig tilfredsstillende måte. Vi får og vi gir og all overlevering skjer i formatet kjærlighet.

Sjelen kommer aldri alene hit, den er aldri overlatt til seg selv her på jorden. Den bringer med seg et knippe hjelpere, både på denne siden av sløret og i den dimensjonen som er usynlig for vårt fysiske øye. Det som forbinder sjelen med all denne hjelpen, er energi, kjærlighet som kommer til uttrykk i ulike valører. Men egoet vil aldri kunne yte sjelen fullverdig rettferdighet for sjelen strømmer fra en ubegrenset kilde av energi, mens egoet bare har fire begrensede elementer å oversette alt dette gjennom. Mange av oss strever med dette nå, vi føler oss begrenset i materien og lengter hjem til kilden, til den kjærligheten som er så mye større og så mye renere enn det vi klarer å disponere her.

Denne drivkraften er hva som gjør oss søkende i denne tiden, det er som et kall “hjemmefra” som gjør at vi ikke gir opp. Vi roper på oss selv for å trenge gjennom hindringer, gamle sannheter for å se at det som engang var trygt for oss, nå er blitt en begrensning. Det er et ledd i oppdraget vårt å avsløre disse standardene som ikke lenger fungerer nå som menneskeheten skal videre og være med jorden inn i en ny tid.

Men kjærligheten er den samme, uansett i hvilken syklus vi er, er strømmen av kjærlighet den samme, men frekvensen endres. Den blir stadig høyere etter hvert som vi sprenger oss ut av gamle strukturer og mestrer mer og mer av vårt eget potensial.

På det tidspunktet mister mange av oss fotfeste og det er da vi trenger hverandre for å huske at vi ikke er alene om å stå i denne stormen, men at stadig flere har gjenoppdaget et nytt årsaksforhold til vår eksistens her. Vi utfordres av utålmodigheten og fortvilelsen over at vi ikke kommer dit vi skal så fort som vi ønsker. Det er fordi sjelen tilhører en vibrasjon hvor tiden ikke er linjær, den forstår ikke prinsippet med å vente for den er jo klar. Men materien er treg. Friksjonen som opprettholder bevegelsen i elementene og gravitasjonskraften, har en mye lavere hastighet enn potensialet som nå sprenger på. Men om vi ikke mestrer denne tregheten og justerer oss inn slik at oppgraderingen skjer gradvis og i takt med den overliggende planen, vil utålmodigheten ta overhånd og da reiser vi “hjem” igjen, lett som bare det for vi er jo også allerede der.

Kjærligheten er der hele tiden, så lenge vi puster er vi koblet til kilden og så lenge blodet strømmer gjennom oss, er vi levende. Så enkelt er det og måten vi utfolder oss på, vil hele tiden være betinget av nettopp evnen vår til å forvalte ressursen kjærlighet.

For meg har livet vært en reise basert på et inderlig ønske om å forstå stadig mer av min egen eksistens. Jeg passet aldri inn i omgivelsene og etterhvert har jeg lært å leve slik det passer for meg, til tross for at det gjør meg annerledes. Men jeg kan ikke tilfredsstile andres behov, det gjør så vondt inne i meg når jeg må ofre det å være tro mot meg selv, mot min tone, for å spille i andres orkester. Og nettopp fordi jeg valgte å stå litt sånn på sidelinjen, har jeg fått mulighet til å utforske en virkelighet som er utenfor rekkevidden av de etablerte sannheter, reglene for å passe inn her på jorden og jeg innser at jeg faktisk kan bidra til å endre dem.

Å frigi kjærligheten fra alle tillærte begrensninger, gjør det lettere å være her og det gjør det tryggere å gå videre når den tiden kommer. Alt er kjærlighet og når vi navigerer etter den, er det ikke noe å ta farvel med, noe å miste eller savne, angre eller frykte. Når alt bare ER, er alt som det skal og selv om livet her byr på noen solide utfordringer, finnes noe eller noen som tar vare på oss, som støtter og hjelper når vi trenger det. Men ingen kan ta fra oss ansvaret for å lære det vi skal, erfare det vi kom for og gjennomføre oppdraget vi påtok oss, lenge før vi trakk pusten og aktiverte oss selv i materien, første gang.

Å ta imot alle utfordringer med et åpent sinn, er essensielt for meg. Det betyr ikke at jeg mestre sorg og smerte bedre enn andre, men jeg leter umiddelbart etter en mening for jeg vet at det finnes der et sted for alt er jo kjærlighet selv om det er vanskelig å se det noen ganger. Også har jeg lært mye gjennom å få lov til å komme mennesker nære, jeg gjenkjenner bitterhet som en av de verste vibrasjonene vi kan aktivere i oss selv. Jeg tror ikke engang det er naturlig for oss, men kommer som en konsekvens av at vi har mistet troen på at nettopp alt har en mening, at vi ER kjærlighet og at den alltid er der for å gi oss energien som holder oss i live her på “nede”.

I denne tiden hvor alt skifter, er det lett å miste fokus og falle inn i bekymringene fordi vi ikke mestrer å være som alle andre. Kravene til godt menneske-skap er ikke tilpasset vår nye vibrasjon, ikke skapt for å gi plass for det utviklede mennesket. Men det er derfor vi er her, vi som skal sprenge oss ut av det som begrenser og skape nye standarder. Å ha TILLIT er det helt essensielle i denne tiden, å våge å TRO på det vi vet aller innerst i oss, det sjelen vet, men som egoet har så vanskelig for å slippe til.

Det handler om å gi oss selv tillatelse nå og ha tillit til at det finnes en plan og at sjelen allerede vet både vårt hvorfor og vårt hvordan. Men om vi nærer frykten, mister vi retningsviseren vår og blir stående bom stille. Vi ER kjærlighet, vi kommer fra en kilde hvor dette er grunnstoffet i all skapelse og nå er det på tide at vi begynner å tro på vår egen verdi, omsatt i nettopp kjærlighet. Det er slik vi forløser vårt eget potensial, det er slik vi blir mestere her på jorden.

Kjærlighet er navnet på vår egen energi og ingen av oss er her for å bedrive selvskading. Vi er her for å oppleve, for å skape og etterlate vakre spor som aktiverer ny energi i materien, bevis på at evolusjonen går sin gang og at nettopp vi er en viktig brikke i denne prosessen.

Pappa´n min sa det så fint; “Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe og er det ikke godt for noe så er det ikke galt nok!”

Når "den store kjærligheten" ikke finnes her

I samtalene med dere dukker ofte spørsmålet opp;

“Hva med kjærligheten, vil jeg finne en partner?”

Et svært berettiget spørsmål som bunner i vår iboende lengsel etter å ha noen å dele med. For mange finnes den eneste ene her på jorden, for andre vil den endelige gjenforeningen først skje når vi går ut av denne dimensjonen og over i en annen.

Jeg vil poengtere at alt jeg skriver om dette, ikke er noe jeg kan bevise og det er derfor kun et uttrykk for hvordan det fremstår for meg.

Kjærlighet er en ren kraft, det er betegnelsen på energien som forbinder oss med kilden. Og i kilden finnes det nærmest et system som kategoriserer oss ut fra den frekvensen vi tilhører. I det vi bringer vår energi til jorden og tar bolig i en kropp, vil energien fortsatt være tilstede i kilden for kun små aspekt av vårt egentlige potensial får plass her. Å møte sjelevenner er å møte energier som kommer fra den samme “familien”, altså fra den samme vibrasjonen som oss og det er en bittersøt erfaring. For det er ikke bare lyst og vakkert det som skjer når slike energier møtes, det kan også være krevende i det en gjensidig påminnelse oppstår og vi husker noe som forhindrer energien vår i å strømme helt fritt.

Men det kan være selvfølgelig vakre møter også, rosenrøde følelser av å kjenne seg igjen og føle seg hjemme i en annens nærvær. Det er ganske enkelt fordi vibrasjonene harmonerer og skaper en forløsning av noe lyst og vakkert som vi trenger hverandre for å oppleve.

Jeg forstår også at mange drømmer om å møte sin tvillingsjel her på jorden fordi det kan fremstå å være muligheten vi har for å oppleve den virkelig store kjærligheten. En tvillingsjel er, for meg, en energi som i det den forlater kilden, er splittet i to stråler for å bekle to ulike kropper. Den sies å ankomme som mann og kvinne for på den måten å utgjøre to poler, to helt ulike uttrykk som til sammen danner en helhet, også her i materien. Viktig å påpeke at dette ikke handler om seksualitet, men om et fysisk uttrykk.

Et møte med en tvillingsjel er altså et møte med seg selv i en annen form og det sier seg selv at det ikke nødvendigvis er enkle møter, men heller det mest krevende møte vi kan oppleve her. Fordi dette er så belastende for oss, har mange valgt å være her mens tvillingen er tilstede i en annen dimensjon. Altså dersom sjelen trenger en balanserende faktor, men ikke skal mestre en forening i materiell forstand. Dette er som et speilbilde som eksisterer og som vi bruker aktivt, men som ikke vil involvere et møte her på jorden.

Det sies også at de av oss som har en tvilling tilstede sammen med oss her på jorden, gjerne møter hverandre helt i slutten av denne livssyklusen. I gamle tibetanske skrifter finnes det en forklaring om at kvinnen i møte med tvilling-mannen har et valg om å inngå en forbindelse eller velge en annen. Mannen derimot kan ikke velge tvilling-kvinnen bort og vil bli stående uten en partner dersom hun ikke velger han. Interessant for det kan fortelle noe om dynamikken som utspiller seg når potensialer møter denne virkeligheten og kanskje skjer alt i et nøye tilrettelagt system som vi ikke kan styre over.

En utviklet sjel vil kunne ha, som et ledd i sin livs-oppgave, å mestre et fysisk møte med sin egen tvilling-sjel. Dette for å skape en ekspanderende kraft som kun kan oppstå dersom den bæres frem av de to polene feminin/maskulin. I gamle skrifter sies det også at om dette skjer, vil det indikere siste livs-syklus her på jorden fordi sjelens utvikling da går inn i en annen dimensjon.

Med andre ord er begrepene sjelevenner og tvilling-sjeler godt etablert i de ulike kulturene som dannet utgangspunktet for vårt virke her på jorden og kanskje er det slik at vi som forsøker å mestre et nytt nivå av menneskelighet denne gangen, er spesielt påvirket av dette potensialet. Lengselen etter en gjenforening kommer i hvert fall til uttrykk hos svært mange av de jeg snakker med.

Lengselen er etter noe “hjemmefra”, noe gjenkjennelig som er så rent at det bringer frem det vakreste i oss og som vil gjøre det mulig å forstå kjærlighetens egentlige kraft her på jorden. Det er som en indre stemme som kaller på oss og den overgår all fornuft. Den kan ikke stagges av at vi retter fokus mot vår gjøren her på jorden, den gir seg ikke selv om vi bere om fred og ro. Den minner oss om at vi ønsker oss friheten tilbake slik at alt vi opplever her gir gjenklang i en dypere forståelse av meningen med oss og med selve livet.

Noen oversetter det som en søken etter en forelskelse, men det er ikke nødvendigvis den rette veien å gå. En forelskelse er et fysisk uttrykk for attraksjon i materiell forstand, kjærlighet er en dypere vibrasjon og ikke alltid kan de forenes slik at det oppstår romantikk. Slike møter maner nemlig mer til utvikling og ikke til stillstand. Men når vi mestrer oss selv, kan kanskje møte bli så stort og vakkert som vi drømmer om, som om himmelen og jorden smelter sammen og endrer hele livs-opplevelsen.

Noen klarer det og møter sin sjelevenn for å skape en samklang som bærer sjelens lys inn i materien. Andre går gjennom livet og har møtt en sjelevenn og kalt det en fiende. Enda har jeg ikke møtt så mange som har mestret å forene seg med en tvilling-sjel, men jeg vet at det er mulig. Selv finnes min tvilling på jorden denne gangen, jeg kjenner vedkommendes identitet, men jeg er usikker på om jeg noen gang vil være i stand til å bringe energien inn til et fysisk møte. Det er krevende nok å forsere egne hindringer gjennom den energetiske forbindelse som stadig viser meg mitt eget speilbilde.

Når jeg spør om hvordan et møte mellom tvilling-sjeler vil være her nå som vi endelig begynner å mestre vår egen menneskelighet, får jeg følgende svar;
”Et fysisk møte med din tvillingsjel vil være som et møte med alle du noen gang har elsket - samtidig!”

Jeg vet ikke om jeg ville kunne klare det, så utviklet er jeg i hvert fall ikke enda, men at jeg har lært meg selv å kjenne gjennom å ha en aktiv energetisk forbindelse, det er hevet over enhver tvil. Jeg ser at jeg er helt forandret etter flere år hvor mitt jordiske fokus har vært preget av et energetisk samspill med et menneske jeg aldri har møtt, men hvis energi er et speilbilde av min egen.

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha slike opplevelser, men mange setter seg fast, låser potensialet fordi fokuset rettes mot det å få en kjæreste. Da mister vi sjelens perspektiv på det hele og lar oss styre av egoets behov for romantikk. Og kanskje finnes det romantikk der, men den kommer ikke før sjelen har gjort sitt, ryddet litt slik at lyset lettere slipper til i oss.

Akkurat nå er det mange av oss her på jorden som går gjennom dramatiske skifter i vår energi, vi er i ferd med å overgå masse-bevisstheten og det krever at vi står tydeligere frem i vår identitet som bærere av frekvenser som ikke tidligere har vært aktive her “nede”. Vi aktiverer altså nye frekvenser mens vi forsøker å leve så normalt som mulig, i det gamle og det er en krevende øvelse.

Min guide sa til meg for en tid tilbake,
”Se for deg at det du går gjennom nå er som om du flyr et fly gjennom lydmuren og skifter motor samtidig”.

Og da sier det seg selv at menneskelige behov må komme litt i bakgrunnen, forelskelse blir ikke like enkelt, mens lengselen blir stadig sterkere for det er den som gir mening til noe som nesten kan synes så være umulig.

Jeg tror det er viktig at vi er litt fornuftige i vår søken etter en partner for akkurat nå ligger det et offer i å søke det vi faktisk ønsker oss og mange velger å leve alene fordi det virker lettere enn å inngå et kompromiss, andre velger å lære gjennom et godt partnerskap og lar det virkelig store ligge på vent.

Vi søker etter oss selv, det er oss selv vi lengter etter, det er ingen utenfor oss som kaller oss hjem, det er sjelen egen sjel som bærer tonen, denne vibrasjonen som kan fortone seg som en nærmest smertefull lengsel. Og at vi søker en kjæreste, en partner, er helt naturlig, vi liker oss best i par her på jorden. Men så er det en skiftende tid vi er inne i og ny energi møter gammel, ny bevissthet møter gamle sannheter. Når dette spilles ut i romantiske relasjoner har vi lett for å miste storheten vår og falle inn i gamle mønster som styres av frykten for avvisning, for ikke å være god nok, for å bli forlatt osv.

Så slukker vi potensialet med brask og bram, strever oss gjennom stadige utfordringer mens vi lar drømmen om den store kjærligheten henge som en gulrot foran oss, en sjelevenn, en tvilling-sjel, dette vi lengter etter, dette som kaller på oss, men som vi ikke våger å tro at vi fortjener. Eller så har vi kanskje møtt akkurat det vi lengter etter, kanskje finnes den uendelig store kjærligheten bak døren som frykten holder lukket for oss, kanskje er dette et partnerskap mellom sjeler med en avtale om å gjøre utviklingen sammen.

Kanskje har du allerede funnet “den store kjærligheten” her?

Vondt i viljen

Når jeg ser meg selv innenfra, avslører jeg nokså raskt at den sterkeste kraften jeg har, er min egen vilje. Den er fri og den er stor og sterk, streng, utfordrende og god, men den har en annen side også. Det kaller jeg motvilje og den er jeg like fri til å bruke, like stor og sterk er den også, men ikke så god. Når jeg bruker viljen for å hold meg selv nede eller fanget i gamle sår, blir det vondt. Det er unaturlig det jeg driver med da for viljens essens er oppdrift og fremdrift, ikke det motsatte.

Om vi bryter oss selv ned i noen håndterlige bestand-deler, finner vi vilje og evne som de dypeste verktøyene vi har fått med oss hit. Evnene våre er i stadig utvikling og viljen er også det, men der vi er vant til å trene ferdighetene våre, kommer viljen litt i skyggen for den er liksom bare der, som en selvfølge nærmest. Det er ikke riktig. Å ha en fri vilje er en gave, men den er krevende å ta imot. Det er lettere å fraskrive seg det store ansvaret i det å være fri og heller holde fast ved noe som er mer i tråd med behovet for å være tilpasset.

Viljen er vår absolutt sterkeste ressurs, for uten den får vi ikke brukt evnene våre heller. Det er viljen som får oss til å trekke pusten for første gang og som lar oss gjenta øvelsen helt til vi ånder ut til slutt. Selv om det er ubevisst er det like fullt den sterkeste drivkraften vi har for uten vilje, intet liv rett og slett. Så hvorfor er det så utfordrende å gjøre det ubevisste bevisst, hvorfor klarer vi ikke å ta med oss den frie viljen inn i alt vi er og gjør slik at vi lar det være en helt naturlig rytme i det å være her?

Akkurat som i dyrene, er vi mennesker formet av straff og belønning. Det vi straffes for forsøker vi å unngå og det vi belønnes for gjør vi mer av. Så enkelt er det, rent bortsett fra at vi gjennom livet preges så mye av de oppsamlede erfaringene at vi ikke klarer å se forskjellen på da og nå og knytter både straff og belønning opp til gamle hendelser. Da blir vi forvirret for hvorfor gjør jeg dårlige ting mot meg selv, hvorfor bruker jeg den motvilje når det jeg egentlig trenger er støtte fra den gode viljen?

Omgivelsene ser når vi mangler vilje, de forsøker så godt de kan å støtte oss opp i stående stilling når vi ligger nede, men ikke en hel armè er nok når viljen har satt seg fast. Evnen derimot er mer fornuftig og den er mulig å lirke litt i for å vekke motet vi trenger for å utforske noe nytt. En liten håndsrekning er nok, den trenger bare litt belønning.

Jeg hadde, for mange år siden, et sterkt møte med konsekvensen av disse drivkreftene. Begge mine foreldre ble alvorlig syke og de reagerte helt motsatt på det å bli satt ut av spill. Den ene mistet evnen, den andre viljen og det lærte meg noe helt avgjørende. Den som manglet evnen, ga det meg energi å hjelpe. Den som mistet viljen, sugde all energi ut av meg på bare et lite øyeblikk. Den ene tok imot hjelp og trengte bare litt belønning, den andre lot seg ikke rikke og etterlot meg med følelsen av å være både avvist og hjelpeløs.

Slik er det inne i oss også, vi får energi av å hjelpe oss selv frem til stadig å beherske flere ferdigheter og utvikle evnene våre, men når viljen svikter tømmes vi raskt for krefter. 

Med denne innsikten spør jeg stadig meg selv når jeg står fast; 

Mangler jeg evnen eller har jeg vondt i viljen?

Som regel er det viljen det skorter på, denne fantastiske kraften som er så stor at vi frykter for den. For vi vet jo at det blir som vi vil enten vi stritter i mot eller lar oss flyte med den frie viljen. Uansett påkaller vi respons på det vi sender ut, flyt gir medvind og motvilje, ja det blir bråstans!

Men når vi innser at; 

“Bare jeg vil så får jeg det til”,

kan vi klare å overliste det som holder oss tilbake for vi vet det jo at den frie viljen ikke er ute etter å straffe oss ved å gi oss oppgaver vi ikke mestrer. Vi er jo ikke vår egen fiende heller, selv om vi noen ganger oppfører oss som om det er nettopp det vi er. 

Fri vilje er vår rett til å leve i takt med våre egne drømmer, evnene våre er det vi er utstyrt med for å mestre det viljen vil. Så la oss belønne det som er fritt og la oss legge straffen til side for som Dalai Lama sier det så vakkert;

”Det er en menneskerett å være lykkelig”

og det krever at vi faktisk vil være nettopp det.

<3

Plastikk-sjamaner

Overskriften er et uttrykk jeg har lånt fra en av mine viktigste mentorer, en mann med en så sterk kraft at han har lært å bruke den med uendelig stor ydmykhet. 

Jeg setter pris på mennesker med evnen til å møte seg selv og verden med nettopp ydmykhet og jeg har forstått at dette er en av de viktigste læresetningene mine guider har gitt meg;
«Vi skal elte deg myk - ydmyk!»

Lite forsto jeg da om hvor krevende det skulle bli, å overgå egoets stadige behov for å bli sett og hørt, beundret og næret av andres oppmerksomhet. Men underveis skjedde det noe. Egoets behov stilnet av og sjelen kom frem med sitt behov for å stå til tjeneste. Det var da jeg forsto at for å hjelpe meg selv litt i elte-prosessen, var det nødvendig med et miljøskifte. 

Jeg oppsøkte ensomheten, aleneheten og alt det som egoet misliker så sterkt og i begynnelsen hadde jeg noen kraftfulle diskusjoner med meg selv, egoet og sjelen var absolutt ikke enige og ikke noe rommet dem begge likeverdig. Så da var det en viljeshandling som gjorde at jeg fulgte energien og lot sjelen ta styringen og jeg har ikke angret, for egoet trengte virkelig litt elting. Sjelen trengte ikke så mye, bare litt oppmerksomhet fra min side, ferdig eltet som den var etter mange livs erfaringer her på jorden.

Sakte, men sikkert forsvant behovet for oppmerksomhet og i perioder har det virket litt mot sin hensikt for jeg er jo ikke her for å leve som en einstøing heller, jeg har tross alt noe å melde ;-) Men det skulle vise seg å være en utfordrende øvelse, dette å skape et ego som både tålte tilbaketrekking og synlighet på en gang. Å bli venn med egoet mitt, handlet i stor grad om å forstå at det ikke egentlig ikke er skapt av meg i det hele tatt, men av omgivelsenes respons på mitt uttrykk. Det betyr jo at det er litt begrenset for der jeg har utviklet meg har omgivelsene glemt å følge med. Så da er jeg, i andres øyne, fortsatt den samme som jeg var en gang, men det er jo ikke lenger realiteten. 

Men dette alene innebærer ikke at jeg våger å omtale meg selv et ydmykt menneske enda, jeg har så stor respekt for ordet at jeg fortsatt vil ha det som en ledestjerne, noe jeg vil fortsette å strekke meg mot. Og så er det en viktig avsløring her; underkastelse og ydmykhet ikke er det samme, det er to helt forskjellige ting faktisk. Underkastelse er et uttrykk for svakhet, ydmykhet et uttrykk for vår styrke, at vi mestrer vår egen sårbarhet.

Men tilbake til plastikken. 

Fra gammelt av var sjamanen den i kulturen som sto for forbindelsen mellom dimensjonene og vedkommendes bidrag hadde ulike uttrykk. Noen kunne forutsi fremtiden, andre hadde en legende kraft, andre mestret medisin mens andre igjen var ledere, noen hadde alle disse rollene og det fantes helt sikkert flere funksjoner som var nødvendig for den kulturen de var representert i. 

Men grunnstammen i dette å være sjaman, er å være uselvisk, altså i stand til å være uten et ego som først og fremst nærer vedkommendes personlige behov. Sjamanens rolle var å overgå disse behovene og stå til tjeneste for en større sammenheng, som en kraft som kunne forbinde materien med høyere vibrasjoner.  Det grunnleggende i sjamanens virke er å forstå hvordan energi påvirker materien og hvordan vi kan forvalte den på beste måte slik at vi oppretter en ren og klar forbindelse mellom dimensjonene. Dette innsynet avdekker nye perspektiver som vil beskrive vår rolle i en mye større sammenheng.

Slik er det også i dag og sjamanveien, den reisen en gjør for å kunne beherske kraften, starter med å trene opp evnen til å være nøytral, altså ikke ledet av egoets behov, men gjenkjenne oppgavene som sjelen har påtatt seg for å stå til tjeneste for fellesskapet og for Moder Jord. Å utøve sjamanens ritualer og være sjaman er, for meg, to helt ulike uttrykk. Jeg trener fortsatt, hver eneste dag forsøker jeg å komme dypere og nærmere mitt eget lys og det synes å være en livslang vei, men jeg mestrer stadig mer heldigvis.

De overfornevnte plastikk-sjamanene er de som mestrer teknikken, men som ikke har gått veien som gjør dem i stand til å opptre nøytralt og derved møte selve livet med ydmykhet. 

Selv har jeg gått denne veien i mange, mange år og jeg har ofret mye for å stå til tjeneste. Å oppholde seg mellom dimensjonene gjør det mulig å påvirke andre ved bare å være tilstede, et ansvar det krever både mot og sterk vilje for å utrette. Det innebærer nemlig at jeg stadig speiler min egen kraft i omgivelsene og dersom det jeg sender ut ikke kommer fra en ren og klar kilde i meg, vil responsen være usedvanlig smertefull. Men når jeg behersker meg selv og møter livet med selvinnsikt, er speilingene vakre og skinnende. Da forsvinner behovet for å nære seg selv, da er det mer enn nok å nyte synet av lyset som oppstår mellom sjeler møtes for å dele og bidra med sitt aller beste.

Dette innebærer ikke at jeg lever uten kontakt med mitt eget ego, det lever i beste velgående, men det er ikke lenger det eneste jeg navigerer etter. Jeg bruker det i mitt møte med livet, men når sjamanen er i arbeid, lar jeg det tre tilbake for å gi plass til noe i meg som er større. Å mestre vekslingen er spennende for jeg undrer meg mange ganger over hvor den store er når hun lille dukker opp og er både såret, trassig, skikkelig irrasjonell og med et stort behov for å vise seg frem. Men jeg ser at også det er nødvendig, en må faktisk være liten for å være stor ;-)

Mange spør meg om hva jeg mener om andres utøvelse av denne funksjonen og jeg velger å forholde meg taus. Jeg er ikke berettiget å mene noe om andres tro eller hvordan de bruker sine ressurser, men jeg er takknemlig for at jeg evner å kjenne igjen det som er ekte for meg og derfor ikke legger energien min i varetekt hos andre som ikke er i stand til å forvalte den med respekt.

Å være sjaman er å tjene og mye av min tid går med til å være tilgjengelig der det er behov for min kraft og jeg er så takknemlig for å ha funnet mentorer som forstår dette aspektet og som støtter meg når jeg blir sliten og fortvilt over det energetiske misbruket som foregår blant oss her på jorden.

Jeg er grunnleggende takknemlig overfor mennesker som ønsker å gjøre en forskjell, som står opp for det de tror på og som i kjærlighet, virkelig kjærlighet, utviser omsorg og respekt for omgivelsene. Det er ekte styrke for meg og jeg strekker meg stadig etter å være en av dem. Hva vi kaller oss er uten betydning, intensjonen forteller alt.

Bom fast

Jeg er så heldig at jeg får snakke med mange av dere om de virkelig viktige tingene i livet og det er spesielt en ting som går igjen; 

«Jeg står helt fast, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre!» 

En naturlig respons er spørsmålet; «Hvordan vil du egentlig ha det?»

Og svaret er unisont; «Jeg vet ikke!»

Så der har vi synderen, tenker jeg for «vet ikke», forløser absolutt ingenting, det skaper bare en stadig strammere knute på tråden. 

Å møte egne utfordringer med disse ordene er en helt naturlig ansvarsfraskrivelse og da er det lett å bli et offer for egne begrensninger. Langt der inne i oss vet vi og og vi vet at vi vet det, vi våger bare ikke å hente det frem i lyset. I stedet gjør vi oss små og uskyldige slik at ingen skal kreve noe av oss, men heller trøste oss i den fortvilte situasjonen vi er havnet i, helt uforskyldt selvfølgelig. 

Det er noe sant i dette, det er ikke for å straffe oss selv vi holder innsikten hemmelig, det er fordi vi faktisk ikke forstår hvordan vi skal kunne våge å gi slipp på noe trygt for å satse på noe som er skikkelig utrygt. Men forandring krever at vi våger å bevege oss uten sikkerhetsnett en liten stund for å komme oss ut av «vet-ikke floken» og utvide horisonten som åpner helt nye muligheter for oss.

Jeg forstår at det er utfordrende, jeg kjenner på akkurat den samme følelsen når håpløsheten senker seg og all mening hviskes ut. Flammen slukkes, bare et mørkt tomrom er tilbake og når det fylles med fortvilelse er alt håp ute.  

Nå har jeg opplevd dette så mange ganger at jeg gjenkjenner det som en rytme i mitt liv, en nødvendig påminnelse om at noe nytt skal avsløres og det skjer heldigvis ganske ofte. Det er jo det vi vil, utvikle oss og ta i bruk stadig nye aspekt av det potensialet vi har. Men når vi endelig har funnet et sikker base, et trygt sted å være, virker det ikke som særlig hjelpsomt å bli stående bom fast - igjen, det oppleves mer som en straff, noen eller noe har påført oss fordi vi ikke fortjener å ha det bra. 

Men det er ikke sant, å bli stående bom fast er ikke en straff, det er mer som et dytt fra innsiden, en påminnelse om at det trygge er statisk og vi er her for å være i bevegelse! 

For meg kommer avklaringen som regel i det jeg frigjør meg fra de underliggende kravene i samfunnet, forventningene som stilles om at vi trenger materielle verdier og status i banken for å være gode nok. Det skaper en krangel mellom det ytre og det indre om hva som faktisk er viktig for oss. Det er da vi responderer vi med «vet ikke» for det er ufarlig nok til å be om andre støtte, om at noen skal holde energien sammen med oss i stedet for å gi oss et skikkelig dytt. Vi vil ikke ha oppdrift, vi vil ikke ta ansvar, det er så skremmende for det kan jo være at vi ikke klarer det, at vi får bevis for at vi ikke er gode nok.

Trøst er en fin ting og vi skal bruke den for å gi oss selv støtte når vi ligger nede, men vi skal også gjenkjenne øyeblikket når den ikke lenger tjener oss. Som når vi som barn ville lære å gå, vi fikk trøst når vi falt, men vi ble også motivert for å forsøke igjen og igjen til vi mestret. Om omgivelsene hadde trøstet oss bort fra å forsøke igjen, ville vi blitt frarøvet muligheten til å stå på egne ben og gå vår egen vei. Og ingen av oss har varige men av skrubbsårene vi fikk, men motet består som et bevis på alt vi kan klare om vi virkelig vil.

Å stå bom fast, er som å ha en time-out, et pusterom hvor vi kan reflektere over hvem vi er blitt og hvilke aspekt ved oss selv vi ønsker å utforske på den neste etappen. Men om vi ikke tar oss tid til å la tomheten gjøre sitt, mister vi muligheten til å mestre stadig mer. Da fortsetter vi heller å gå i den samme retningen mens fortvilelsen fester grepet og “vet ikke” forteller at vi er blitt hjelpeløse - igjen.

Trøst er bra, men det er en medisin som skal brukes med varsomhet, den gir noen skadelige bivirkninger etter lang tids bruk. Men når alt er mørkt og vi får vondt i livs-viljen, da er det bra med en skikkelig stor dose slik at vi kommer oss gjennom rytme-skiftet uten for store påkjenninger.

Vi har ikke dårlig tid, vi går ikke glipp av noe når vi står helt stille, tvert imot er det da det skjer. I det vi fanger tiden og lar den strømme gjennom oss, havner vi inn i en ny sykronitet som er helt tilpasset det vi skal utforske videre. Vi er en del av tiden og alt er i sin skjønneste orden, bare vi overgår rytmen vi forsøker å passe inn i, den som samfunnet har satt for oss og som får oss til å tro at vi har det travelt. Vi har ikke det, ikke i det hele tatt.

Å overgå frykten for å ha dårlig tid, er en viktig øvelse for oss som forsøker å finne vår egen rytme og fange vår egen tone. Da trenger vi det motet som gjør at vi reiser oss igjen, i vårt eget tempo. For meg handler det alltid om å sørge for at gleden over å lykkes er større enn frykten for å mislykkes så da står jeg stille, helt stille inntil jeg mestrer den og omsetter den i kjærlighet og glede.

Da blir det materiell en konsekvens og ikke den grunnleggende årsaken til at jeg føler meg trygg i livet. Jeg forsøker å handle i valutaen kjærlighet og tilkjenner den så stor betydning at egenverd for meg, er det som veksles inn i penger her på jorden.

Om det virker?

Det gjenstår å se, men jeg velger å tro på det gode og at lyset vinner frem til slutt, her på jorden hvor alt synes å være litt mørkt akkurat nå. Vi trengs, vi som tror på lyset, Moder Jord trenger våre tjenester mer enn noen gang. Så finn lyset og la det skinne, søk trøst når du trenger det og være modig når det er nødvendig. Da vil hele Universet hjelpe oss å finne ut av det lille som skaper floker i hverdagen.

Er vi alene her?

Jeg får så ofte spørsmål om jeg kan ta kontakt med noen fra «den andre siden» og jeg anerkjenner at det virker nærmest som et trylletriks for noen og som helt naturlig for andre. Dette å bevege seg gjennom sløret og opprette kontakt med noe eller noen som er nærmere enn vi tror - for meg.

Mange spør hvordan jeg får det til, hvordan det virker, hvordan det er å ha denne evnen til å åpne dører som virker skjult og stengt for så mange. Det er utfordrende å gi et godt svar fordi vi mangler ordene rett og slett, begrepene som faktisk kan beskrive. Å være i kontakt med «den andre siden», åpner for så mange inntrykk som vi ikke har et språk for her, men jeg skal gjøre et forsøk.

Se for deg at du sitter foran et vindu hvor den øverste halvdelen har klart glass og den nederste delen er frostet, ugjennomsiktig, men hvor du kan observere at det absolutt er noe der som lyset leker med. De fleste av oss velger å se ut gjennom det frostede glasset og dermed er beskrivelsen av det som foregår på den andre siden, begrenset til å handle om vage farge-observasjoner og bevegelser. For meg fortoner utsynet seg som gjennom klart glass og noen ganger er vinduet til og med helt åpent. Det skaper et helt annerledes utsyn og gir et helt annet inntrykk, men er like reelt. Vi har alle denne evnen og vi bruker den når vi drømmer, da er vinduet åpent og vi disponerer sanser som tar oss både dypere og bredere for å vise oss at vi er mer enn vi tror når vi er våkne og begrenset av vår dags-bevissthet.

Jeg forteller glad om en rød bil som kjører på veien utenfor, jeg forteller om vakre grønne trær som indikerer vindens retning i øyeblikket og jeg beskriver blomster som lukter så godt. Helt ærlig og i den beste mening, formidler jeg, men om den som hører meg fortelle ikke selv har observert det samme, oppstår det motstand og alle de kjente argumentene kommer på rekke og rad - dommen faller; jeg tar feil!

Så kan jeg motargumentere med det velkjente “hvorfor tror du på en Gud som du aldri har sett eller hvor tror du drømmene dine kommer fra?”. Men jeg gjør ikke det, jeg har nemlig lært å ikke ta motargumentene personlig. Jeg svarer med å snakke mindre og lytte enda mer. På den måten tilegner jeg meg stadig mer innsikt i årsaken til at mennesker tviholder det begrensede utsynet og derved nærer frykten for å miste kontrollen og derfor blir mindre rause med sitt eget vidsyn. Men vi blir stadig flere som løfter blikket og det eneste vi trenger for å faktisk mestre det nye perspektivet, er å anerkjenne vår egen fantasi, dette talentet vi har til bruk når det tillærte ikke strekker til.

Vår evne til å forestille oss er kimen i vår skapende kraft. Det finnes ingen som har utviklet nye ideer uten å bruke fantasi, men dessverre har vi fortsatt ikke løftet dette potensialet frem slik at det stilles likeverdig med fornuft som kan gi oss vitenskapelig dokumentasjon. Men verden kan ikke dokumenteres, den utvikler seg for raskt til det, fantasien derimot holder følge og gjør oss bevegelige og kreative slik at vi kan aktivere potensialer uten å vente på lov fra noen som mener å kunne dokumentere en sannhet som er flyktig.

Ingen kan dokumentere våre drømmer, det finnes ikke noe behov for det. Det er ikke for å dokumentere vi har dem, men for å la oss inspirere og utforske vårt egentlige potensial. De er like virkelige som rommet vi oppholder oss i når vi er der og ingen, absolutt ingen kan ta fra oss disse inntrykket, benekte våre opplevelsene og si at vi har feil.

Jeg åpner vinduet og “drømmer” mens jeg samtidig er tilstede i dags-bevisstheten, jeg vurderer ikke, men observerer og nettopp det har jeg trent så mye på at jeg etterhvert behersker oversettelsen stadig bedre. Å bruke sansene aktivt er som å trene opp ethvert talent, vi blir bedre og bedre i takt med kraften i intensjonen og innsatsen vi legger ned.

Som barn og som ungdom gjorde innsikten meg fryktelig annerledes, de andre barna forsto ikke meg og jeg forsto ikke dem. Så lærte jeg om deres virkelighet og lot mine opplevelser ligge igjen hjemme når jeg gikk ut i verden. Jeg ble skikkelig god på det, jeg lærte å forholde meg til deres regler, men stengte aldri døren til min egen verden. Så ble jeg stadig tryggere på både dem og meg og derfor er jeg ikke lenger verdifull til tross for min annerledeshet, men fordi jeg selv har tillit til også den.

Alt på den såkalt «andre siden» er like virkelig som det som foregår her og den er enda mer mangfoldig for stadig nye vinduer kan åpnes. Når vi trener opp sansene våre og våger å bruke fantasien, finnes det uendelige muligheter for innsikt, både i vår personlige historie, men også i meningen med selve skaperverket. Og etterhvert som vi åpner oss, oppdager vi at det er så mye vi ikke forstår, så mye som kan utforskes for å gjøre livet enda mer interessant og spennende. Nettopp det å ikke forstå, tvinger fantasien frem. Mange av oss bærer en uforløst lengsel etter dette å finne ny mening, ha betydning, gjøre en forskjell også videre. For meg forløses den lengselen gjennom at jeg aksepterer at jeg ikke bare er her, men at jeg allerede har aspekt av meg tilstede på “den andre siden”. Jeg er allerede der, jeg ble aldri separert, men er og har hele tiden vært i skjønn forening med alt som er og ingen vinduer er faktisk lukket.

For å mestre dette store trenger vi et solid feste her på jorden, det var det jeg fikk når jeg trente på å forstå andres virkelighets-opplevelse. Vi får nemlig ikke tilgang til mer enn vi klarer å forvalte her på jorden og de som tror de kan flykte fra et miserabelt jordisk liv og erstatte det med flaksing i universet, vil ikke kunne oppnå den ønskede følelsen av en dypere mening her.

Sorg over at noen har forlatt oss her i denne virkeligheten er ofte årsaken til at mennesker tar kontakt med meg. Sorgen er så stor at den hindrer livsutfoldelsen og kanskje kan jeg hjelpe med å opprette kontakt for å lindre smerten?

Jeg kan ikke dokumentere at jeg er i stand til det, jeg kan ikke bevise det eller påstå at det er mulig en gang, men jeg kan overlevere den informasjonen jeg får når jeg åpner vinduet og møter noen på den andre siden som ønsker kontakt. Det fortoner seg som i en drøm, alle sansene tar inn informasjon også er det opp til meg å sortere og overlevere det i ord og bilder. De ønsker virkelig å gi seg til kjenne og alt er riktig, men om jeg klarer å gi en god oversettelse er det springende punktet for jeg kan aldri være helt objektiv, jeg har noe av meg selv med, hele tiden. På samme måte som forskning heller aldri kan være objektiv fordi forskerens energi ligger til grunn for selv utforskningen, skal også vi huske at noe av oss aktiveres i det vi bringer det vi ser ned hit i materien hvor vi som mennesker, lever med litt mer begrensede ressurser.

Mange spør også om jeg kan se inn i fremtiden og selvfølgelig kan jeg det, vi gjør det alle sammen for fremtid og fortid eksisterer ikke egentlig. Tid er den faktorene som holder den energetiske vortex i bevegelse, spiralen som inneholder all informasjon om alt som er, eller kilden for å bruke et annet ord. Det jeg, som utenforstående, kan gjøre er å gi et innblikk i potensialene som ligger der, mulighetene som viser seg frem. Så er det opp til hver og en av oss å aktivere det vi ønsker å utforske videre og ta ansvar for å bringe det inn hit i den materielle dimensjonen, det kan ikke jeg som en utenforstående gjøre, det er langt utenfor mitt mandat.

Men at jeg kan bevege meg inn i et annet menneskes energetiske felt og lese av det som ligger der, burde også være en advarsel om å være varsomme med hvem vi inviterer inn. Men det skal jeg heller ikke skrive om nå, for da blir denne posten mer som en helt bok.

Det er så uendelig stort dette temaet, finnes det romskip og hvor kommer energien fra, hva skjer med jorden og hva skjer med oss i denne tiden hvor så mye er satt i spill. Men det skal jeg la ligge foreløpig for denne posten er allerede veldig lang ;-)

Jeg avslutter med å besvare det innledende spørsmålet;

Er vi alene her?

Nei, vi er ikke alene, aldri alene for de vi engang elsket er nærmere enn vi tror og det er mer, mye, mye mer som også er nært, men som sagt, det får bli en annen gang.

Slipp da - bare slipp!!!!

Ja, enn om det hadde vært så enkelt, å bare slippe taket i det som holder oss tilbake og gi plass til det vi faktisk vet at vi både trenger og fortjener.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har innsett at det er på tide å løsne på noe, i det mentale, det emosjonelle og i det fysiske aspektet av meg. Bortkastede tankespinn, følelser som går i loop og smerter i kroppen som en ikke trenger være spesielt klok for å forstå er spenninger som ber meg om å gi slipp i noe eller noen. Og hadde det bare vært enkelt!

Gi slipp på dårlige vaner og dårlige relasjoner, dårlige omgivelser og dårlige tanker og følelser vi har om oss selv, kort sagt trenger vi å slippe tak i det meste for å se om det finnes noe annet som faktisk fungerer bedre. Vi vet det, vi vet det så inderlig godt, så tydelig er det at vi roper ut inn i mellom, til oss selv selvfølgelig; “LA MEG SLIPPE TAK I DET SOM IKKE ER BRA FOR MEG!!!!”

Men det hjelper ikke en dritt, en blir bare mer og mer fortvilt og så kommer avstraffelsen, dasket vi gir oss selv fordi vi ikke klarer det engang, kan det være så vanskelig da, er det mulig å være så håpløs!!?

Ja, det er det og nettopp HÅP-LØS er en god beskrivelse for vi mister håpet etter hvert og troen til og med, på at det er mulig å gjøre drømmer om til virkelighet i denne materielle dimensjonen. Vi blir desillusjonerte og så fryktelig slitne av å streve og være tålmodige mens vi venter og venter på at det skal skje, dette vi vet vi er kommet for å oppleve, dette vi skal slippe til. 

Jeg avslørte mitt eget mønster for en stund siden, denne uvanen jeg hadde fått med å straffe meg selv og være en ufølsom dommer når jeg ikke våget å løsne grepet, men heller fortsatte å klamre meg fast i historien jeg var trygg på. Og hver gang klubben falt, vokste fortvilelsen for i stedet for å komme til større enighet med meg selv, vokste avstanden.

Heldigvis forsto jeg at metoden ikke virket, før det var gått alt for langt. Forløsningen kom i det jeg oppdaget at det å gi TILLATELSE, faktisk ga bedre resultater. Jeg ga meg selv tillatelse til å velge å holde fast eller la være og da skjedde det noe uventet. Klubben ble erstattet med et klapp på skulderen og utålmodigheten ble til varsomhet, smertene i kroppen ble til en tydelig dialog og det mentale fikk plutselig ikke like mange bekymringer å sjonglere med. Og følelsene, ja de ble mindre kaotiske og mer fokusert når jeg tok ansvar for hva jeg faktisk ønsket å oppnå og deretter valgte å ta ansvar for å heie meg selv frem dit.

Å gi slipp er en nærmest umulig oppgave når vi er redd for konsekvensen. Frykten lammer oss og i stedet for å frigi energi, låser den bare kontoen og setter oss ut av spill. Men om vi gir oss selv tillit og anerkjennelse, vokser motet og vi oppdager at det er trygt å prøve noe nytt. Vi trenger rett og slett å gi oss selv en hjelpende hånd for å være bevegelige selv når usikkerheten kommer, for den gjør det, vi trenger den også for å sjekke at vi faktisk holder riktig kurs.

Å gi tillatelse, aktiverer det som har satt seg fast og da blir det ikke så vanskelig å gi slipp, det blir nærmest helt unaturlig å la være. Vi oppdager nemlig raskt at det alltid er noe å holde fast i, noe inne i oss som er konstant og som beskytter oss og sørger for at vi er ivaretatt. Å møte seg selv med forståelse og omsorg forløser spenningene som forårsaker så mye frustrasjon. Etter hvert som vil blir mer og mer oppmerksom, rekker vi til og med å gi tillatelse til noe nytt før følelsenes slår floke på seg og gir oss vondt i viljen.

Det handler om å våge å skape drømmer om et liv slik vi ønsker at det skal være og så ta ANSVAR for å legge til rette for at det blir slik. Det er ingen andre som kan gjøre det på våre vegne, det hjelper ikke å be om trøst for å døyve smerten. Omgivelsene blir bare slitne og lei av oss når vi underestimerer vår egen kraft og spiller opp både den hjelpeløse og den verdiløse. Om vi ikke selv tar ansvar for vårt potensial, for vår lengsel, blir vi stående helt stille og kjempe imot vår egen drivkraft. Så skaper vi litt dramatikk for ikke å forsvinne helt og håper at det skal gjøre oss litt synlige i hvert fall, slik at vi kan få noen smuler fra de rikes bord, de som faktisk har det mye bedre enn oss for livet er jo tross alt urettferdig. Nei, det er ikke det, alt er organisert i en perfekt orden og første steg i oppdagelsen av det, er å avslører at effekten av å klamre seg til andre, ikke forløser noe som helst, det skaper bare en ny avhengighet.

Det er så fint å gi tillatelse, det vekker mestringsfølelsen også frigir det så uendelig mye energi slik at vi klarer å ta ansvar for oss selv og sørge for at vi fyller hele den rollen som er vår, alene og i samhandling med andre. Det er slik suksess starter, ved å tillate seg å tro på egne drømmer og deretter ta ansvar for å følge drømmen helt frem. Det er som da vi reiste oss for første gang og aktiverte lengselen etter å gå. Vi falt igjen og igjen, men vi ga oss aldri, vi VILLE opp og stå på egne ben og absolutt ingenting kunne stanse oss!

Så hva vil du gi deg selv tillatelse i dag, hva trenger du, hvilken behov ligger øverst hos deg - akkurat nå?

Sensommer magi

Her er det ferietid nå og sommeren er på sitt høyeste, varmen tvinger kroppen inn i dvalemodus og jeg har begynt å lengte litt etter høsten så nå er det godt at jeg snart skal parkere sandalene og reise hjem en tur. 

Jeg har ikke hatt så mye hviletid, dvale eller ei, noe har holdt meg aktiv på et indre plan og det går i ett, time etter time, dag etter dag og stadig mer innsikt kommer, heldigvis. For uten bekreftelser på at det er verdt det, ville denne merkverdige reisen fortonet seg som helt meningsløs. Men i små og litt større glimt, får jeg tilgang til dette potensialet som venter på oss nå, når vi føler oss rede til å forlate masse-bevisstheten og overgå alt i det gamle som holder oss tilbake.

Det er ikke så lett dette, å gi slipp for vi er så grunnleggende redde for å miste kontrollen, dette vi tror vi trenger for å føle oss trygge her nede som en livlinje, et anker å holde seg fast i. Men vi trenger egentlig ikke bekymre oss, det finnes nemlig en finurlig innretning som gjør alt det for oss, det heter gravitasjon og den kan vi stole på, det er absolutt ingen fare for at vi flyr til himmels om vi slipper opp litt. Og akkurat som sommerfuglen sikkert bekymrer seg litt på vei ut av kokongen, trenger også vi å overgå oss selv et øyeblikk for kanskje å oppdage at vi har vinger.

I det vi utvikler oss og får stadig mer selvinnsikt, forløser vi stadig mer av dette lyset som forbinder oss til den kilden vi opprinnelig springer ut fra og en ny tone vekkes i oss. Den har ingen friksjon, men trenger motstand for å kunne aktivere vår eksistens på jorden. Det er jo akkurat det samme lyset som henter oss hjem når tiden er inne og derfor er det å tåle litt motstand en forutsetning for å leve her. Men det betyr ikke at vi skal produsere mer enn vi faktisk trenger eller egentlig tåler. For meg har dette vært det springende punktet, å akseptere naturens friksjon og nødvendig motstand mens jeg samtidig har forsøkt å avsløre hva i meg som maner frem den gamle historien om at livet skal være slitsomt, at alt som er lett har mindre verdi. Og det er ikke bare dette livet, neida, det er en innholdsrik minnebok jeg bærer med meg helt fra starten av og som jeg nå skal sende til arkivet.

Jeg vet at jeg ikke er alene om å gjøre meg refleksjoner rundt dette akkurat nå, vi er mange som er kommet til punktet hvor vi blir bevisst på at det finnes nye muligheter vi kan velge å benytte oss av om vi våger. Vi prøver forsiktig å stikke foten frem, men det ukjente overmanner oss så vi trekker vi oss raskt tilbake til den litt kjedelige, men trygge posisjonen vi hadde før. Der blir vi værende mens vi trøster oss med lengselen etter dette noe vi vet finnes der et sted mens vi produserer finurlige unnskyldninger. Jeg tar det i morgen, prøver igjen en annen gang, skal bare lære litt mer først, skal ta en prosess til før jeg er klar, bare trene litt mer, bare få gjort unna noe her som må ferdigstilles, skal bare vente enda litt til så tiden blir moden for meg. 

Men tiden er ikke bare moden, den er overmoden og det er ikke mer å lære der vi befinner oss nå, vi som har åpnet døren og fått innsikt i at det faktisk er noe mer vi skal oppleve. Det kommer ingen som dytter oss, det er ikke mer å vente på, annet enn at motet skal modnes og troen på at vi fortjener en lettere tilstedeværelse skal vokse seg så stor at den overskygger vår tvil - vår fortvilelse. 

(Dette ordet som har en så fantastisk betydning. Ordet TVI står for to, altså som i betegnelsen på dualitet. Og nettopp nå når vi søker en gjenforening med oss selv blir den forsterket)

Jeg vet at mange har møtt utfordringer i ferietiden når den åpenbarer en stillhet som travelheten ellers holder på avstand. Mange brist i relasjoner kommer til overflaten når en endelig skal nyte livet sammen, men oppdager at ingenting ble som planlagt. Drømmer brister, harmoni blir til disharmoni og ulikhetene synes å skrike imot oss. Hva er det som er skjedd med oss, hvorfor klarer vi ikke lenger å være hyggelige og kjærlige mot de som står oss nær, hvorfor er nærværet plutselig blitt så vanskelig?

Svaret KAN ligge i vår egen utvikling, at vi har endret vår egen tone og derved ikke lenger finner den samme gjenklangen i andre. Det handler aldri om de andre, det handler alltid om oss og dersom vi retter fokuset mot oss selv finner vi lettere ut av hva det er som skaper knute på tråden, i stedet for å lage flere floker ved å lete etter svaret et annet sted. 

For meg er dette et godt eksempel på de snubletrådene vi legger ut på den veien vi har valgt å gå, små og store hindringer som bekrefter at vi er her for å bekjempe motstand. Men det er ikke lenger slik, vi er ikke her for å kjempe lenger, vi er her for å forvalte motstand som en helt nødvendig faktor i det å være her på jorden. Alt som virker meningsløst skyldes at vi ser oss selv i et begrenset perspektiv og det skal ikke mere til enn at vi løfter blikket og avslører hvor knuten sitter for så å ta ansvar for valget om å løse den opp eller stramme skikkelig til, sånn bare for å gjøre det enda litt mer utfordrende mens vi kjeder oss og venter på en åpenbaring. 

Jeg er så heldig at jeg får snakke med mange av dere og jeg smiler ofte når jeg hører historiene som fortelles for det er som om vi har glemt at vi kan lese vår egen bruksanvisning. Vi fremstiller oss som et møbel fra IKEA hvor vi tar det som en forutsetning at det ikke kommer til å bli enkelt, vi starter byggingen med en overbevisning om at det kommer til å mangle noe i forpakningen eller at det hele vil ende opp med at vi avslører en feil i selve konstruksjonen. 

Men det medfører ikke riktighet, jeg ser det ferdige møblet med en gang og det eneste jeg kan bidra med, er å inspirere mine samtalepartnere til selv å se det ferdige produktet, i helt perfekt orden og med bruksmuligheter langt utenfor det som står i produktbeskrivelsen. Den eneste forskjellen på meg og dem, er at jeg ser bortenfor det som begrenser lyset fra å trenge gjennom og gi glød til det vi alle lengter etter, dette å slippe fri fra det som holder oss tilbake. Og heldigvis har også jeg noen som ser meg, for selv som klarsynt kan det være vanskelig å få med seg det med liten skrift ;-)

Når vi tar ansvar for vårt eget lys sørger gravitasjonskraften for at vi blir værende så lenge som vi skal, også kan vi leve mens vi er her og overkomme frykten for ikke å overleve. Vi vil det, overleve og så vil vi dø også, det er en standard vi ikke kan endre. Men alt annet har vi styr på bare vi våger å løfte blikket for å erkjenne at vi er perfekte når vi skaper opplevelser som speiler opp det beste i oss. Akkurat som den omtalte sommerfuglen som kommer ut av kokongen og takker skapelsen for at den fikk oppleve å være fri - nok en gang.

Tiden går ikke - den er kommet

Det undrer meg at så mange av oss syne så være fanget i en forestilling om at tiden løper fra oss, som i en konstant følelse av å skulle rekke noe og sørge for å ikke komme for sent. 

Men det er bare en forestilling, det finnes ingen indikatorer på at vi løper i en stram streng som holder oss tilbake fra å rekke frem, helt frem til det vi tror ligger og venter på oss - der fremme. Det er ikke noe der fremme, absolutt ingenting som ikke kan hentes inn i øyeblikket som utspiller seg akkurat nå, det er ikke noe å gå glipp av, ingenting å komme for sent til for alt er helt i orden i skaperverket, alt er innlemmet i en perfekt orden faktisk. 

For mange, mange år siden, tok jeg av meg klokken og erstattet den med en sjokkrosa ulltråd, sånn for å legge merke til hvor mange ganger jeg sjekket venstre håndledd i løpet av en dag. Jeg ble så overrasket og irritert av å føle meg så styrt av noe utenfor meg selv, at jeg informerte omgivelsene om at jeg ville trenge litt forståelse mens jeg heller trente opp det indre urverket. Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at jeg aldri var for sen, men heller akkurat i tide eller litt før slik at jeg kunne puste litt mellom gjøremålene. En annen effekt var at det kunne synes som om jeg overgikk hindringer ved å være helt tilstede. I det jeg bestemte meg for hvor jeg ønsket å være når, var det som å kjøre på en “grønn bølge” i trafikken, ikke treffe en eneste hindring, men heller sitte igjen med en følelse av at tiden var bevegelig og at jeg kunne justere den ved behov. Det er ikke mulig, men jo, faktisk er det - jeg har jo selv erfart at fornuften i sine beregner av tid og distanse, kom til kort når et annet potensial var satt i bevegelse.

Om vi løfter blikket og ser oss selv i et annet perspektiv, vil vi raskt avsløre at tiden vi er så redd for, ikke egentlig finnes som noe annet enn et system vi har skapt for å holde orden på vår samhandling her på jorden, ikke på hvem vi er, men på det vi gjør. I det vår produksjonskapasitet ble en aksje i det store spillet (etter finanskrisen i USA på slutten av 20-tallet når verdensbanken ble opprettet), ble vi, som innbyggere i våre respektive land, omregnet i arbeidskraft for på den måten å representere nasjonens verdi. På det tidspunktet gikk verden inn i en industrialisering som gjorde oss til arbeidsmaur med tiden som betalingsmiddel. Dess raskere vi arbeidet, dess større verdi hadde vi og lønnen ble bestemt av effektivitet, altså i hvor raskt vi klarte å utnytte tiden.

Så innarbeidet er dette systemet, at vi ikke engang var klar over at avtalene som holder dette lov-verket sammen, opphørte i 2013 uten å bli fornyet. Altså er vi ikke lenger en aksje i nasjonens verdisystem, men fri til selv å fastsette vårt egenverd. Vi er ikke lenger en handelsvare i et system som fortsatt mange opplever som et “offentlig organ” (Verdensbanken), men som er eiet av privatpersoner som tjener sine penger hver gang vi bruker noen av våre.

Så innarbeidet er systemet at vi ikke automatisk vurderer å omgjøre tiden til en ressurs vi selv eier, vi holder fast ved det som var, fordi det er liksom trygt å være i et system hvor vi allerede er vurdert og hvor vi jobber hardt for å tjene nok penger som vi kan bruke for å nære systemet som engang definerte oss som en aksje. I en tid hvor bevisstheten vår stadig når nye høyder, kommer vi i kontakt med stadig flere faktorer som maner oss til å fokusere på væren fremfor gjøren, men hvordan skal vi kunne overleve da? Hva skal definere hva som er godt nok og hva skjer om vi slutter å mangle noe, hvilken verdiskala skal vi bruke om vi plutselig ikke utnytter ressursene våre slik vi har gjort? Hva skal det bli av oss om vi ikke utnytter tiden, virkelig fyller den med handlinger som gir oss verdi?

Vi klarer ikke lenger å finne oss til rette i tiden slik vi gjorde før, vi bryter ut av systemet og begynner å se konturene av at tiden er det som genererer bevegelsen, det som holder orden på forbindelsen mellom dimensjonene, med syklusene, med årstidene, med lyset og ikke minst med de fire elementene som er redskapene vi har tilgjengelig for å skape noe her. 

Tiden slik den fremstår nå, er full av endringer, nye vibrasjoner som allerede har truffet materien. Vi ser det allerede som raske skifter som ikke bruker den forsinkede rytmen vi kjenner fra før, og vi sliter litt med å holde følge. Den eneste faktoren i vår virkelighet som er konstant, er nettopp forandring. Og for å være en del av den nye rytmen, tidens bevegelser skaper, kreves det av oss at vi avslører de egentlige driverne i oss selv og i samfunnet som omgir oss.

Vi kan ikke lenger lene oss tilbake og tro at vi er trygge om vi bare følger spillereglene og tar den plassen som blir gitt oss, det er ikke det som er formålet med den nye bevisstheten som vi har kjempet så hardt for å oppnå, dette aspektet av oss som også er vår selvinnsikt når den oversettes her på jorden. Vi vil gjennomskue stadig mer nå, vi vil se stadig større sammenhenger og våkne opp til erkjennelsen av at vi er skaperne av denne planeten, av denne tiden og det er våre henvisninger som ligger til grunn for det nye som skal skapes.

De unge står på barrikadene og titter inn i fremtiden for oss, så er det vår oppgave å bruke vår erfaring til å lede den nye energien i en retning hvor den kan foredles og skape nye strukturer, helt nye. Vi ser stadige eksempler på at tiden genererer raskere bevegelser, MeToo er et eksempel og nå følger vi med på en ung jente fra Sverige som har fått med seg en hel verden i en demonstrasjon for et bedre miljø. De unge bærer energien frem i et tempo som skremmer de eldre og dersom vi ikke følger med i timen, vil det resultere i et voldsomt kaos, for den nye energien lar seg ikke stanse av gamle systemer som holder tilbake, den utsletter alt som er til hindre for å overgå alt vi kjenner fra før.

Absolutt alt vil påvirkes og for oss som individer vil vi merke det på kroppens grunnleggende strukturer, på skjelettet og de dypeste følelsene og sakte, men sikkert vil vi gjenopprette en tryggere dialog med vår egen stemme, dette i oss som kjenner vårt navn, vår vibrasjon i evigheten og som nå våkner for å innlemme oss i nettopp en helt ny tid.

Alt som er i bevegelse, alt som lever her er energi som beveger seg og tempoet er det vi kaller en frekvens. Dette skaper en vibrasjon som igjen resulterer i en lyd når den møter materien. Å gjenkjenne denne lyden ligger som et savn i mange av oss, vi leter nemlig ikke bare etter en stemme som skal bli hørt av verden, vi lengter etter vår egen tone, dette i oss som skal åpne dørene til rom vi har vært stengt ute fra så lenge.

I dette ligger lengselen etter å forstå tiden, være en del av bevegelsen som nærmest kan fortone seg som en bølge som akkurat nå har truffet land og jorden er allerede påvirket av en ny energi som aktiverer atomene på nytt som igjen skaper molekyler som i sin tur former materien. Strukturene vil endres nå for bølgen som har truffet, bringer med seg helt nye potensialer som i en oppgradert versjon av hensikten med jordens eksistens og derved også om vår rolle som medskapere av denne virkeligheten.

Vi ER tiden, det er vi som skaper bevegelsen, aspekt av oss i en annen dimensjonering, er medskapere i denne bølgen. Vi er ikke separert fra tiden, vi ER tiden, det er vi som skaper den, det er vi som forvalter den og kanskje er det på tide at vi begynner å innse at ingen av oss er her for å løpe i et system som kun tjener noen få og i stedet begynne å se oss selv som jordens tjenere. For om vi tjener henne, vil hun betjene oss og på det nivået i vår forståelse av vår egen eksistens, vil begrepene makt og begjær forvitre, de vil forsvinne i det vi ikke lenger underkaster oss et system som beviselig nok, ikke fungerer mer. Heller skal vi legge vår egen livs-intensjon inn i dette å følge bølgen inn over land og se på oss selv som skapere av en helt ny tid hvor ydmykhet og visdom er stikkordene. Å lede an i den nye tiden betyr at de som går foran er de som ikke lenger ser seg selv som herskere, men som forvaltere av denne vakre planeten.

YOU ARE NOT A DROP IN THE OCEAN - YOU ARE THE OCEAN IN A DROP!

Det blir som jeg vil

Den setningen har jeg sagt til meg selv mange ganger, veldig mange ganger. Mest av alt for å minne meg selv på at det er jeg som skaper min virkelighet, at min opplevelse er min eiendom og at uansett hva som skjer har jeg, helt personlig, en finger med i spillet.

Noen undrer seg over dette, at jeg velger å ta ansvar for absolutt alt som skjer i mitt liv, men det er slik det blir mest logisk for meg, å overlate noe i andres varetekt, skrider liksom mot alt jeg tror på. Andre som spiller med meg har sin egen personlige opplevelse og den er ofte helt forskjellig fra min, som hos søsken som vokser opp sammen, men forteller helt ulike historier, selv når det kommer til fakta.

Jeg velger altså å eie min reise og sette den opp slik jeg vil. Jeg er ansvarlig og påkaller andre når jeg trenger noen å samhandle med og det ordner synkroniteten på makeløst vil. Enten fordi vi trenger hverandre for å dele noe vakkert eller for å lære noe som er så vanskelig at ikke klarer å forløse det alene.

For lenge siden fikk jeg Tarot-kort i gave og jeg brukte dem flittig. Jeg leste bøker og gjorde meg kjent med hvert eneste ett, men å se inn i fremtiden, det var like fullt helt umulig. Fremtiden er skjøre og vakre, uforløste potensialer som jeg absolutt ikke vil klusse med. Og om tiden ikke er linjær engang, hjelper det jo ikke allikevel for om alt skjer samtidig så er hele vårt potensial innenfor rekkevidde til enhver tid og viljen er det som aktiverer både smått og stort.

Men tilbake til Tarot-kortene som jeg har laget min helt personlige oversettelse av.

Det starter med Narren som skal ut i verden for å skape sin egen livsreise, han er kort nummer 0 og er ikke egentlig i stand til å ta vare på seg selv, her på jorden. Derfor får han en hjelper, Magikeren som er kort nummer 1 og sammen møter de det spirituelle prinsipp (Yppersteprestinnen), så det feminine (Keiserinnen) og deretter det maskuline (Keiseren) før det verdslige kommer inn i bildet (Ypperstepresten). Så skal det læres å velge med hjertet (De elskende), bruke intuisjonen basert på både innsikt, kunnskap og erfaringer, før vognen kommer med beskjed om at det er på tide å aktivt oppsøke den materielle verden. Også videre selvfølgelig. Kortene i den store arkana forteller om de sentrale punktene som spiller inn i det å mestre et liv her, mens vi i den lille får innblikk i hvordan de fire jordiske skapelses-elementene påvirker oss og hvordan vi kan påvirke dem.

Det starter med stavene som representerer ild, så kommer sverdenes som representerer luft, begrene vann og myntene jord. I den rekkefølgen forteller de oss også om den naturlige syklusen her på jorden. Ilden antenner et potensial, det aktiveres som en idè vi responderer på med en tanke, altså kobler vi oss på en høyere bevissthet før vi henter energien ned til oss igjen som følelser og dermed kan vi ikke unngå å manifestere nettopp det potensialet i både gjøren og væren.

Med andre ord er dette malen for hvordan vi hele tiden forholder oss til vår tilstedeværelse som slett ikke bare er her på jorden, men som også kobler oss opp til høyere aspekt av oss selv. Det starter altså med en idè som vi responderer på, som igjen kobler oss opp til andre aspekt gjennom tanken, som igjen aktiverer vår jordiske identitet, våre følelser som igjen setter materien i bevegelse. Men hvor i all verden er det vi kobler os sinn på gamle strategier og mønster som gjør at vi går i loop, at vi repeterer og repeterer dette vi egentlig ikke vil ha?

Om vi ser skapelsesprosessen på denne måten vil vi oppdage at i det vi har tenkt noe, er vi allerede litt for sent ute, da er det satt igang og i det følelsene kobles på, manifesterer vi umiddelbart i henhold til dem. Det må altså være her det ligger, at det er i følelsene skurken sitter og lurer oss igjen og igjen. Og for meg har det visst seg, gjentatte ganger, at det er når jeg søker belønning for gjøren, jeg aksjonerer uten engang å ta hensyn til reaksjonen som ideèn egentlig iverksatte. Vi får jo gjerne litt mer kredit for å gjøre enn bare å sitte stille og vente på en reaksjon i stedet for å sette oss selv ut i handling - umiddelbart og helst hele tiden.

Med andre ord er det slik at vi alle har en manifesterende kraft, men i stedet for å operere med gode intensjoner for oss selv, gjenskaper vi de gamle tankene og derved aktiveres de “dårlige” følelsene fordi vi innerst inne tror vi ikke fortjener å tilfredsstille det egentlige behovet vi har for å både elske og være elsket. Altså ta den plassen som er vår og være den ressursen vi er ment å skulle være i den store sammenhengen. Så kommer frustrasjonen over at vi skaper dårlige gjentagelser også kommer tvilen og fortvilelsen fordi vi ikke tror at vi noen gang vil klare å bryte ut av de gamle mønstrene og mestre å leve godt med oss selv og andre.

Selv erfarer jeg stadig at jeg er en mester i å manifestere - det blir rett og slett som jeg vil. Ofte oppdager jeg det ikke før jeg ser meg i bakspeilet og innser at det jeg opplever er forankret i et ønske jeg la ut for lenge siden, mens andre ganger dukker gjensvaret opp som små magiske øyeblikk hvor jeg får bekreftet at systemet virker helt umiddelbart.

Uansett hva jeg ønsker meg, så får jeg det før eller siden bare jeg våger å se meg selv som en tråd i synkronitetens magiske vev. På den måten eier jeg min egen historie og bærer det fulle og hele ansvaret for at det blir som jeg vil og det som starter ballet, er at jeg reagerer i stedet for å agere på alt som skjer.

Kan vi virkelig velge?

I de siste ukene har jeg vært så heldig å få møte mange av dere, både til personlige samtaler, på kurs og work-shops og alltid etter slike perioder forsøker jeg å finne den røde tråden i alle møtene, dette som kanskje forteller noe om tiden vi er inne i, akkurat nå.

Og denne gangen oppdager jeg at det for veldig mange, handler om å ta valg også er det som om nettopp valget står og sperrer for flyten i rommet mellom fornuft og følelse, mellom det å følge et gammelt mønster eller å respondere på det egentlige behovet.

Men kan det være så vanskelig da, vi er jo ikke helt uten intelligens og vi har jo tross alt all nødvendig erfaring for å unngå nok en gang, å velge det vi IKKE vil ha i stedet for å ta imot det vi faktisk ønsker oss?

Også hører jeg stadig; “Nå forstår hva jeg skal jobbe videre med!» Også markeres det som ved et usynlig slag i ansiktet sånn for å bekrefte at noe fortsatt ikke er godt nok mens et vemodig spørsmål dukker opp fra dypet; “Vil jeg aldri bli ferdig, kommer jeg aldri frem?”

Men hva om vi allerede er ferdige, hva om vi er fremme når vi slutter å gå i de gamle mønstrene, hva om vi egentlig er mer enn bra nok, hva om vi alltid har vært helt perfekt uten å vite om det?

Det er som å reise til det samme stedet igjen og igjen, på samme tidspunkt hvert eneste år for så å lure på hvorfor alt føles så likt at det er kjedelig. Og ja, det ensformige har en tendens til å være både trygt og godt, velkjent og forutsigbart, men det har en pris, det gir ikke så stort rom for nye impulser, ny innsikt, ny bevissthet. Det kommer derimot når vi våger oss utenfor komfortsonen og så er det kanskje det vi forsøker på når vi stadig å sette påpeker at det er noe mer i vente, bare vi mestrer enda mer av det vi tror vi ikke behersker.

Men ville vi valgt annerledes om vi plutselig ble kastet ut i noe som virkelig vekket lidenskapen vår, ville vi sett på det som noe annet enn arbeid om vi var forelsket for eksempel, hvordan ville det gått om vi møtte livet med det tåpelige fliret og knisingen som følger med hjertebruset i det fornuften settes på pause?

Hver dag, hver øyeblikk innebærer et valg om å puste, inn og ut, inn og ut for å være i livet. Det går helt automatisk og er kanskje det eneste vi skal la være automatisert. Alt annet skal nemlig stadig oppgraderes for å gi plass for vår egen utvikling, men så blir det lett litt trangt når vi prøver å presse dette nye inn i en gammel mal. Heldigvis har den indre turopreratøren et bredt utvalg av reiser vi kan ta når vi velger å være litt vågale å benytte oss av det aller beste livet har å by på. Vi kan nemlig stadig prøve ut noe nytt og det er ingen fare for målet er uansett det samme, vi kommer ikke helskinnet fra det enten vi kjeder oss underveis eller gjør hver dag til en fest.

Jeg har skapt mange morsomme historier nettopp fordi jeg har overskredet fornuften og valgt å se på det ukjente som helt ufarlig. Det går nemlig helt fint å leve uten manus også og ikke kjøpe returbillett på forhånd. Ja, jeg har jobbet hardt, jeg har kjedet meg mye og jeg har gjemt meg bort i gamle mønster. Jeg har gått uendelig mange unødvendige omveier og jeg har slitt ut noen “hamsterhjul”. Jeg har næret gammel smerte også og i flere år gikk jeg med et lite messingskilt hvor det sto; “Under opplæring”, bare for å signalisere til omgivelsene at jeg ønsket å bli behandlet varsomt.

Men plutselig en dag var jeg ferdig, utlært og skiltet ble byttet ut med en skinnende blank medalje som symbol på at jeg er blitt en absolutt akseptabel utgave av meg selv - NEI, forresten det holder ikke. Jeg er blitt en helt fabelaktig utgave, en makeløs og ekte versjon av meg selv og jeg har all grunn til å være stolt - det er det jeg velger nå!

Det er livet

De siste dagene har jeg vært så heldig å møte mange mennesker og alle har forskjellige historier å dele. Men i alle ulikhetene ligger det alltid en fellesnevner og akkurat nå gjentar jeg til stadighet ordene;

“Det er livet”.

Som om dette bærer frem en viktig beskjed til oss alle sammen for uansett om det vi opplever er vakkert og bringer oss forløsning eller om vi står midt oppe i et voldsomt drama, om livet synes å være en eneste stor blåknute av bekymringer eller om vi omgir oss med bagateller, så er det rett og slett livet!

Vi opplever det slik vi selv velger å se det og skape det og det fine er at vi når som helst kan endre synsvinkel. Som å sitte rundt et bort å beskrive det du ser rett foran deg, det som er helt sant inntil du bytter plass med noen og alt du ser på magisk vis er forandret.

Noen ser store utfordringer i en helt vanlig regnværsdag, andre har opplevd årevis med uvær uten å la seg knekke av den grunn, noen har mistet viljen til å se seg selv, mens andre igjen har kommet så langt at de bare ønsker å bli bekreftet. Og felles for oss alle sammen er at vi søker noen som kan sette seg på vår stol et lite øyeblikk og gi oss støtte på at det vi har opplevd er så verdifullt at vi kan bære det med stolthet. Ikke for å tviholde på det som var, men for å gi oss den anerkjennelsen vi trenger for å skape en avslutning og hente inspirasjon for å komme oss videre for å skape noe helt nytt.

Jeg erkjenner at jeg også har fått min dose motstand, det har vært krevende situasjoner, dramatiske og noen ganger har det vært skikkelig vanskelig, men jeg har aldri følt at utfordringene har tatt noe fra meg, jeg har ikke mistet noe i selv de verste stormene, jeg har derimot fått den gaven det er å se stadig klarere, stadig mer, hver gang det lysner igjen.

Jeg lener meg til ordspillet; «Det handler ikke om hvordan vi har det, men om hvordan vi tar det.» 

Vi drukner nemlig ikke fordi det regner, det gjør bare et vi fokuserer på å finne en paraply, vi mister ikke balansen om det blåser heller, men får mulighet til å teste våre egne røtter. Men om vi mister troen på oss selv og lar tvilen snike seg inn, glemmer vi å fokusere på å finne brukbare ressurser og faller heller inn i maktesløshet og fortvilelse. Det er da vi overgir oss fullstendig til å «ha det» og glemmer at vi har fått det for å «ta det».

Det er ikke slik at vi får mer enn vi tåler, vi bestiller ikke mer enn det vi klarer å ta imot og om vi føler at vi har fått i overkant mye motgang, er det opp til oss å endre ordren. Det er nemlig mulig, har jeg hørt. Selv er jeg heller ikke alltid så fornøyd med leveransen, men jeg blir stadig mer oppmerksom på at det er lov å snu i tide. I det jeg oppdager at jeg har tegnet abonnement på noe jeg ikke lenger trenger, tar jeg kontakt med den indre administrasjonen og avslutter avtalen. Det er forøvrig kostnadsfritt og kan anbefales!

Retur-systemet derimot synes ikke å fungere optimalt for har jeg fått det, så kan jeg ikke sende det tilbake, ikke kan jeg gi det videre heller, men sliter med det til det er brukt opp, fortært eller forløst, alt ettersom. Og heldigvis lærer jeg på den måten, så neste gang tenker jeg godt om før jeg tror på at det er noe jeg mangler i det hele tatt.

Det er livet og alt som utspiller seg er viktige fraser i manuskriptet vi selv skriver på. Om vi velger å se verdien i alt som skjer, vil vi også avdekke stadig nye verdifulle sider ved oss selv og når vi ikke vil lære mer, så er vi ferdig. Da kan vi bruke resten av tiden på å nyte og blir det litt kjedelig kan vi jo bare lage noen spenstige krumspring for å se om det dukker opp noe mer vi kan mestre.

Det emosjonelle kle-skapet

For en tid tilbake fikk jeg følgende besked;

«Tiden er kommet for å rydde i det emosjonelle kle-skapet»

Først forsto jeg ingenting, men gjorde som jeg ble bedt om; å ta en titt i det fysiske kle-skapet mitt. Og du verden så mye det var der, så utrolig mange plagg som tilhørte kategorien «i tilfelle» eller «kanskje en gang». Også ble jeg svært oppmerksom på at alt jeg har, har jeg engang valgt for å dekke et behov for «noe», enten det er et antrekk til en spesiell begivenhet eller fordi jeg fant trøst i et øyeblikks innkjøp av noe vakkert eller aller helst, noe nødvendig. 

Jeg ryddet, virkelig ryddet og hadde stor glede av å finne flere ting som lignet på hverandre, som om bare små justeringer i form og farge kunne dekke helt ulike behov. Også hadde jeg mye av en farge, den regnes ikke som farge en gang, det fargeløse som dekket tre fjerdedeler av garderoben. Ja, det er svart selvfølgelig, en kvinnes beste venn.

Latteren satt løst gjennom hele prosessen selv om det surret et meningsløst regnestykke i bakhodet, for jeg kunne jo brukt pengene på så mange andre ting. Men jeg hadde engang bestemt meg for at klær var den smarteste investeringen når følelsene tok overhånd og trøstebehovet dukker opp. 

Den neste oppgaven ble å finne frem til de antrekkene jeg absolutt ville beholde. Også det var enkelt, jeg kjente dem igjen med en gang, det var ingen tvil. For noen klær passer alltid, de representerer liksom essensen av meg og kan trygt brukes i enhver anledning.

Etter hvert var jeg fornøyd og jeg fjernet ikke så mye, bare flyttet litt på ting, systematiserte litt slik at alt ble mer tilgjengelig og oversiktlig.

Ferdig - tenkte jeg, men nei, nå begynte den egentlige utfordringen og det startet som følger;
«Nå skal du gjøre det samme i det emosjonelle kle-skapet, du skal se på alle følelsene, lufte dem og sortere dem, vurderer dem og gjør dem til antrekk som passer den du er blitt”.

Oooppsss…. ordensmennesket i meg, kom til kort for her var det absolutt kaos, ingen oversikt og ingen struktur, absolutt ikke brettekanter og det var ingen farge som skapte en viss orden heller. Ingen antrekk skilte seg ut, alt var på en karusell som gikk rundt og rundt i et voldsomt tempo. Jeg rakk ikke hente ut noe som ga mening, ble bare svimmel og uvel og tenkte at dette er et umulig prosjekt - helt umulig!

Men jeg trente og trente og snart fant jeg frem til aspektet av meg som styrte mekanismen, jeg brukte den røde nød-knappen og da stoppet alt opp. Det ble helt stille og endelig kunne jeg puste normalt, helt ned i magen for å hente meg inn igjen og det var da jeg så det, systemet som allerede var etablert, sammenhengene som var helt åpenbare. 

Antrekkene var aller først delt inn i to hovedgrupper, følelsene som ble utløst av frykt i en og de som ble utløst av tillit i en annen. Og deretter så jeg tydelige undergrupper som også besto av to emosjonelle ytterpunkter hvor jeg hele tiden hadde hatt og fortsatt ville ha, et valg; Tro eller tvil, skam eller nytelse, sorg eller glede, kontroll eller overgivelse, nøytral eller dramatisk, ansvar eller selvmedlidenhet som de mest fremtredende.

Og plutselig hadde jeg fått et nytt redskap å navigere etter, valget om det ene eller det andre antrekket som ga meg et signal om hvilke følelser som videre ville utløses. For det er en strøm av følelser som skjuler seg bak hver og en av disse nevnte titlene i arkivet, et helt livs erfaringer, eller flere livs erfaringer som henger fast i den samme tråden og som fosser ut når dørene åpnes. 

Jeg er takknemlig for min evne til å skape struktur, system og derved oversikt. Jeg trives når alt stemmer, men det gjør jo ikke det, selve livet er ikke som et matematikkstykke som låses i det to streker kan setter under svaret. Så systemet som faktisk finnes i det indre landskapet, kan ikke gi verken meg eller andre, en fasit. Men det kan åpenbare en logikk i galskapen slik at vi ser sammenhenger og blir bevisst på hva som får skredet til å løsne og hvordan vi kan unngå å utløse noe vi egentlig ikke vil ha.

De nevne undergruppene er nemlig bare to ytterpunkter på en emosjonelle streng, så dersom vi har tvil har vi også tro, har vi kontroll finnes det også en mulighet for å gi slipp også videre. Hva vi velger å utforske er nøkkelen til å skape orden i skapet og i det vi mestrer å anerkjenne verdien av hver eneste følelse, trenger vi ikke være så redd for dem lenger. Da kan vi nemlig stille oss litt på utsiden av oss selv, være en nøytral observatør som ser sammenhengene og konsekvensene FØR valget tas.

Jeg merker at jeg avventer mer nå, jeg hopper ikke på alle følelsene. Jeg kjenner kle-skapet mitt og jeg vet hvor jeg havner når jeg påtar meg det ene eller det andre antrekket. Jeg har lært det nå, jeg har øvd og trent så mye at jeg har overtatt ansvaret for spakene. Nå er det jeg som bestemmer karusellens bevegelser og helt ærlig - det er fryktelig kjedelig når alt er helt stille, det trengs fortsatt litt ekstra fart noen ganger, som ved å velge en helt upassende følelse, bare for å skape litt kaos og se hva som skjer.

For meg handler livet i stor grad om å ta ansvar for at de følelsene vi velger å ikle oss, bestemmer veien videre. Utfordringen er at vi ikke er bevisst på at det faktisk er vi selv som velger kaos eller motstand, selvmedlidenhet eller tvil, men når vi skjønner hva vi driver på med, er det en viljeshandling å bygge opp en ny emosjonelle garderobe, tilpasset en annen årstid, en annen utgave av oss selv. Vi har jo tross alt kommet et godt stykke på vei, så kanskje det er akkurat det vi trenger nå når våren kommer - nye antrekk som passer den vi er blitt?

Mester og Menneske

De fleste av oss ønsker å tro på at det finnes noe eller noen som beskytter oss mens vi er her på jorden og vi henvender oss oppover og inn i det ukjente for å finne spor etter såkalte hjelpere. Flere mener å se dem klart å tydelig, mens andre sliter med tvil og ser ikke noe som helst. Noen leter og leter og håpet svinner hen etter hvert som de hører om stadig flere som har daglig kontakt med sine mens de derimot synes å være forlatt her, overlatt til seg selv, etterlatt - helt alene. Sånn er det bare for livet er og blir urettferdig.

Selv har jeg alltid vært tilstede i flere lag av såkalt virkelighet og mens det for noen virker helt spinnvilt, kjenner ikke jeg til noe annet, for meg er det rett og slett slik det er. Jeg har alltid følt meg omgitt av hjelp når jeg har trengt det (og noen ganger når jeg får noe jeg absolutt ikke har bedt om). Jeg har erfart å ha et barndomshjem hvor jeg var trygg for alle farer som truet i gata og i det som fantes bak sløret, forbi “holiogrammet” som skiller vår dimensjon fra andre og mye større omgivelser. Det trygge rommet er det jeg kaller ensomhet, altså et beskyttet sted her på jorden hvor jeg kan være “en-som-meg”, der jeg aldri er alene, men i samspill med det som kalles hjelpere osv.

Selv tror at alle har en slik kontakt, at det er helt nødvendig for oss mens vi er her, men at graden av åpenhet er helt forskjellig. Noen ser konturer andre ser ingenting, mens andre igjen opplever at det nærmest er gjennomskinnelig, at alt smelter inn i hverandre. For noen har det alltid vært slik, for andre kommer forløsningen som en åpenbaring et sted i livet. Å se klart og tydelig har skapt noen utfordringer for meg, men etter hvert har jeg lært hva det er akseptert å observere og hva det er som skal forbli privat og holdes litt hemmelig. Jeg forstår spillereglene og jeg lever fint i dette grenselandet, men de som tror de har avlært meg “galskapen” tar skammelig feil, jeg observerer nemlig mer og mer ;-)

Min viktigste hjelper er den innsikten jeg selv har tilegnet meg ved å innse at jeg opererer på ulike nivåer, altså som i at jeg har en utvidet bevissthet som hele tiden har overblikket og en jordisk bevissthet som holder orden på livet her. Jeg kaller dem Mester og Menneske og de har hele tiden samarbeidet, men nå skjer det noe, i selve tiden, som gjør at overblikket kommer stadig nærmere og blir tydeligere. Ikke bare for meg, men for svært mange av oss.

Mesteren i meg har hele tiden hatt det fint i sin distanserte tilstedeværelse på jorden mens Mennesket har båret lasten ved å være tilpasset materiens treghet. Mesteren heier og danser mens mennesket sliter med trinnene fordi musikken liksom spiller i ulik takt.

(Noen vil kalle disse aspektene sjel og ego, men for meg ligger det noe litt annerledes i disse begrepene som jeg skal komme tilbake til i en annen post.)

Til nå har jeg opplevd å veksle mellom disse to aspektene, jeg har fått hjelp fra Mesteren og har stolt på dette aspektet, mens jeg samtidig har underkastet meg Menneskets forståelse av etablerte rammene for sannhet, dette som er helt nødvendig for å kunne samhandle godt med andre. Men det skjer noe nå når den kollektive bevisstheten har påvirke det elektromagnetiske feltet, som er etasje-skilleren mellom Mennesket og Mester. Som et glemselens slør er tatt bort slik at vi stadig husker mer og mer av hvem vi egentlig er.

Dagsbevisstheten krakkelerer og stadig mer lys strømmer inn. Når vi først har begynt å erfare dette, innser vi at vi ikke vil tette hullene, vi vil ikke tilpasse oss igjen, men heller være som en sommerfugl som trenger seg ut av den selv-lagede kokongen - når den vet at tiden er inne.

For noen år siden kjente jeg et voldsomt behov for å bryte ut av omgivelser som var så trygge at jeg kjedet meg i dem. Rutinene var så innarbeidet og bekymringene så velkjente at jeg rett og slett ikke orket å nære noe av det mer, jeg ville rett og slett oppsøke noe helt nytt. Mesteren jublet og Mennesket var så sliten at det ikke ytet motstand i det hele tatt. Oppbruddet gitt helt smertefritt og pausen som skulle ta et år, er blitt til snart seks, men nå begynner jeg å kjenne på noe igjen…..

Endelig har tiden gjort det mulig for meg å innarbeidet et samarbeid som gjør det mulig å utnytte det beste fra dem begge. Mester og Menneske er blitt venner rett og slett, gjenforent i en rytme som gjør livet her svinger ganske behagelig. Og da oppdager jeg kanskje at en helt ny vei åpenbarer seg?

Den nye forståelsen innebærer at jeg aksepterer at Mesteren alltid er helt nøytral, den er ikke opptatt av dramatikk i det hele tatt. Den er rett og slett energi som beveger seg fritt. Mennesket derimot oppholder seg i den såkalte emosjonelle dimensjonen og har som sin oppgave å transformere dette som Mesteren representerer, gjennom følelser. Og jeg er nok ikke alene om å ha oppdaget at dramatikk ofte kommer som en konsekvens av for mange emosjoner.

Å etablere en åpen dialog mellom Mester og Menneske vil gi oss den tilfredsstillelsen vi lengter etter, dette å føle at vi opererer som en enhet og ikke som enkeltstående faktorer som kjemper om oppmerksomheten. Dramatikken stilner hen da, når vi vet hvem vi er, hvorfor vi er som vi er og har en klart ønske om hvor vi ønsker å bevege oss, både i det indre og i det yre.

Vi er aldri alene, vi ble aldri separert fra noe som helst, vi ER og i dette enkle ordet ligger svaret på alle spørsmålene vi tumler rundt med. Å VÆRE er vårt utgangspunkt for å gjøre, og med rene følelser oppdager vi at energiene tjener oss i stedet for å motarbeide oss og holde oss tilbake, det er da vi ekspanderer og aktiverer helt nye potensialer i oss selv.

Vi er alle både Mester og Menneske og for mange av oss er det akkurat den innsikten som nå skaper snubletråder, synlige og usynlige hindringer som tvinger oss til å ta et valg om hva vi ønsker å tro på. Vi trenger det, spesielt nå, å ta et VALG om å TRO på noe større for å gi oss selv den plassen vi trenger for å leve i tråd med lengselen etter å være en oppgradert versjon av oss selv. ut

Og kanskje er ikke filmen The Matrix, science fiction, men en historie fra en fremtid som allerede er her og kanskje ser vi allerede mer enn vi tror? Uansett finnes det et aspekt av oss som har oversikten og som titter inn til oss for å fortelle oss at vi har en grunn for å være her og en grunn for å elske det vi er.

Samvittighetens mange valører

Dårlig samvittighet er et uttrykk vi alle kan kjenne igjen som en ubehagelig påminnelse om noe vi ikke er stolt av å ha notert inn i historien vår. Det involverer stort sett andre mennesker og mer sjeldent noe vi har gjort mot oss selv og da har den som regel en riktig snerten hale kalt anger, men det hører til i en annen post. Den dårlige samvittigheten gjør så vondt at vi enten dytter den inn i “flause-skapet” i stedet for å rydde opp, eller lar vi den ligge fremme slik at vi kan nære oss på “ikke god nok” følelsen, ofte og riktig lenge.

Men er det egentlig samvittigheten som er dårlig eller er det noe annet?

For meg er nemlig samvittigheten en kompassnål som har bare to retninger. 

Den gode samvittigheten, i sin reneste form, gir meg et klapp på skulderen for å si at nå fungerte samhandlingen mellom gjøren og væren helt som den skulle.

Den dårlige samvittigheten, i sin reneste form, dytter meg derimot for å minne meg om at her er det noe som kan utvikles, noe som kan bli bedre.

Men så har vi en tredje valør av samvittighet, det er den jeg kaller den falske. Den er egentlig noe helt annet som har kledd seg ut som samvittighet for å lure oss. 

Der den gode samvittigheten bekrefter at vi har gjort vårt beste eller mer enn det faktisk, vi har overgått oss selv. Den gir oss en retning, mens den dårlige samvittigheten minner oss på at vi kan bedre, at vi har et potensial å forløse og den leder oss i en annen retning. Den falske derimot, har ingen retning i det hele tatt, den ligger liksom i midten og drar oss nedover i et nokså meningsløst mørke.  

Så hva er det som finnes bak forkledningen, hva er det som forsøker å lure oss?

For meg er hemmeligheten bak kostymet ganske enkelt, det er rett og slett følelsen av skyld og skam og har ingenting med samvittighet å gjøre. Skyld og skam minner oss på at vi har god grunn til å underkaste oss, at vi er mangelfulle og at vi ikke fortjener å reise oss opp i vår egentlige størrelse. Vi er lettere å håndtere når vi ligger nede slik at makt-prinsippet fortsatt kan opprettholde ro og orden.

Men nå skal vi jo reise oss opp, det er jo derfor vi legger så stort engasjement i dette å vikle oss selv ut, men hjelpen vi trenger rekker ikke frem om vi bruker den falske samvittigheten som dørvakt.

Jeg har avslørt at dette fenomenet stadig dukker opp i forbindelse med at jeg forserer min egen komfortsone. I det jeg handler i tråd med noe som ikke er allment akseptert, får jeg nemlig raskt bekreftet at det krever et stort mot å være ærlig. Og selv om intensjonen aldri var å skape brudulje, eller såre noen, er responsen så brutal at jeg føler med skyldig i å ta plass der jeg ikke hører hjemme eller blir skamfull fordi jeg ikke er opptrer som forventet. Altså at jeg ikke agerer i tråd med nomen, ikke slik man BØR gjøre for å passe inn.

Den falske samvittigheten infiltrerer situasjonene som skulle gi oss god samvittighet, dette klappet på skulderen, heiaropet som i en forkledd utgave, heller etterlater oss med følelsen av å være skyldig i å tro at vi er bedre enn andre. Den dårlige samvittigheten som skulle lære oss noe, blir i stedet til et møte med følelsen av å trenge en spade fot å grave et skikkelig stort og mørkt hull, men nok en gang; det er jo ikke dit vi skal, vi som vil oppover.

Kostymene for skyld og skam, henger ofte først i garderoben, det er så lett for oss å velge dem, vi kjenner replikkene så godt at vi ikke engang trenger å sjekke manus før vi ledes til samme sluttscene - hver gang. Vi er ikke gode nok, vi skal ikke tro at vi er noe, vi sviktet fordi vi ikke fulgte spillereglene, vi såret andre fordi vi ikke tok hensyn til deres behov først, vi oppførte oss ikke som forventet, vi underkastet oss ikke, vi trodde rett og slett av vi var sterke nok til å stå alene. Men i det dommen faller, bryter vi sammen og aksepterer straffen umiddelbart.

Så hvordan kommer vi oss ut av dette uføret, hvordan kan vi avsløre den falske samvittigheten?

For meg er tilgivelse det som forløser skylden og så er det nytelsen som er skammens motspiller. Det skaper et moralsk dilemma for oss fordi vi lever i den tro at det å høre til, krever at vi følger spillereglene og setter andres behov først. Det er moralsk akseptert å tilfredsstille andre, mens det å ivareta sine egne kalles egoisme og er moralsk helt forkastelig. Vi er rett og slett opplært til at livet er hardt og brutalt, alt annet er ansvarsfraskrivelse.

Men det er et skifte nå, den kommende generasjonen trenger vår hjelp med å skape gode forbilder, gode rollemodeller som bryter ut av dette foreldede mønsteret som holder oss nede og som viser seg sterk nok til å stå oppreist når responsen kommer.

Neste gang du kjenner på den falske samvittigheten, stopp opp et lite øyeblikk og reflekter over følgende;

Har jeg god samvittighet fordi jeg tilfredsstiller andre, eller fordi jeg opptrer i tråd med mine egne behov.

Har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke underkaster meg andres forventninger eller fordi jeg lærer noe som har verdi for meg selv?

Den falske samvittigheten vil følge oss så lenge vi ikke rydder litt i garderoben, men det skal jeg skrive litt om en annen for en rengjøring i det emosjonelle kle-skapet er helt avgjørende for oss som vil utvikle en mer passende identitet.

Ensom på et lag

Så mange av oss søker et fellesskap og så mange av oss føler oss alene i de vi har. Det være seg i parforhold, i familien, blant venner eller kollegaer. Vi tilhører, men finner oss ikke til rette også blir vi ensomme og fortvilte fordi vi ikke klarer helt å passe inn. For noen er dette en ny opplevelse, for andre har det liksom alltid vært slik. Men uansett hvem vi er eller hvor vi er, lengter vi etter å være forent med noe og noen som gjør at vi får gode gjensvar på oss selv, på våre behov.

I vår familie har vi alltid vært svært bevisst på at vi er «på lag» som vi kaller det. Og det er ikke lenge siden siste gang vi trengte å påminne oss om viktigheten av nettopp det. For selv innad i familien kan vi miste hverandre av syne et lite øyeblikk, bli så preget av omgivelsene at vi glemmer laget. Nå er vi heldige fordi det er lett for oss å snakke om alle disse små og store bristene som ubemerket oppstår slik at vi raskt og effektivt får limt sammen igjen, dette som ellers kunne gått helt i stykker. 

Men noen ganger er det ikke reparasjon som skal til, noen ganger skal konstruksjoner krakkelere fordi de har gjort sitt, vi trenger dem ikke mer, vi trenger rett og slett å la det falle for å se oss selv i ruinene av byggverket som en gang beskyttet oss. Men da blir vi automatisk redde og bekymringene tar overhånd, for hvordan skal jeg kunne klare meg alene, hvem blir jeg om jeg ikke tilhører noen eller noe?

Stadig møter jeg mennesker som står overfor samlivsbrudd og hvor smerten ligger i det å skulle påføre barna noe de ikke har bedt om. Så i stedet for å la alt falle, taper og limer de bitene sammen slik at konstruksjonen holdes ved like, litt til. Men gaffateip fungerer dårlig, den er ikke utviklet for å tvinge vonde følelser bort, den er ment for mer materielle ting. 

Nå er det ikke slik at jeg har gått gjennom mine brudd uten smerte, men jeg har aldri forsøkt å reparere noe jeg egentlig ikke ville beholde for å tilfredsstille andres behov. Selv tror jeg at når mitt behov er ekte og rent, finnes det en synkronitet som gjør at den samme vibrasjonen egentlig finnes i alle elementene i byggverket, enten det er bevisst eller ubevisst. 

Vennskap, familierelasjoner, kollegiale forbindelser og et ekteskap har jeg avsluttet fordi jeg ikke lenger trivdes og ingen av bruddene var enkle, men felles for dem er at jeg aldri har angret på at jeg våget å bryte dem før det ble gjort uopprettelig skadet. Mange lurer på hvordan jeg kan ha en så nær forbindelse med pappa`n til mine barn, 16 år etter at vi gikk fra hverandre. Det er veldig enkelt, det handler om respekten for det laget vi valgte å skape en gang for snart 30 år siden. Selv om spillereglene er forandret, er laget det samme, kjærligheten har bare fått en annen innpakning.

Å tviholde på gamle strukturer fratar oss muligheten til å skape nye og om vi blir værende i noe som ikke gjør oss godt, er det fordi vi er redd for konsekvensen. Dess lengre vi blir uten å snakke sant om hvordan vi har det, dess større er sannsynligheten for at det som kunne vært avsluttet med mulighet for å bevare de gode minnene, heller blir til et stort drama hvor vi tillater oss å snakke stygt om den andre - til andre!

Nå mener ikke jeg at vi skal holde alt for oss selv, men heller at vi skal finne noen å dele med som ikke tar parti, som kan være akkurat passe nøytrale slik at de støtter oss i vår fortvilelse, men ikke legger sten til byrden ved å snakke den andre parten ned. Det leder ikke til annet enn et stadig dypere mørke og dess lengre ned i dramatikken vi faller, dess vanskeligere er det å komme seg opp i tilgivelsen. 

Å kommunisere er avledet fra det latinske ordet; Communicare som betyr; gjøre felles. Altså er det å snakke sammen ensbetydende med å finne en felles forståelse som igjen er en forutsetning for å bygge et lag. Uten at vi har en enighet om å spille sammen og sette laget foran oss selv, vil vi ikke ha verken en felles arena eller et felles mål å navigere mot. Så i stedet for å føle at vi hører til, blir vi som ensomme roere på åpent hav, uten felles mål eller mening. Det er da vi begynner å rope og skrike for å unngå å miste hverandre av syne.

Min sønn var ikke så gammel når har avslørte meg i mitt uttrykk for frustrasjon. Helt kaldt og rolig brøt han inn i stormen med følgende beskjed;  

«Mamma, jeg vet ikke om du er klar over det, men når du roper så høyt forsvinner vettet ditt ut!»

Jeg konsulterer hjertet mye tidligere nå, får det med meg på mitt lag litt før frustrasjonen sender vettet til lufting. De er som regel enige nemlig, hjertet og hjernen, fornuften og følelsene og forsøker jeg å trosse dem begge, skaper jeg et monster som har som sin eneste hensikt å lede meg inn i fortvilelsens møte med den egentlige ensomheten, den som oppstår når jeg ikke spiller på lag med meg selv. 

Det er ofte da vi tror det ligger en løsning i å umiddelbart lete etter et annet sted å høre til, noe utenfor oss selv som kan ta bort litt av smerten, men det eneste vi oppnår er en ny runde med de samme følelsene, med den samme fortvilelsen og den evige frykten for å være alene, å ikke høre til.

De valgene vi har tatt med hjertet, skaper energier som eksisterer selv om vi bryter ut av formen. Vi tar med oss innholdet videre og er nok best tjene med å lege bruddet, ære det vi hadde før vi konkluderer og arkiverer historien i minneboken. Noen ganger forblir det der, andre ganger får vi mulighet til å starte et nytt kapittel sammen og da er det fint å gjør det med blanke ark.

Å ville livet

I går hadde jeg en sterk opplevelse.

Jeg har en liten cafè i nabolaget som jeg stikker innom for å ta min daglige pause. 

På bordet ved siden av meg satt det en dame jeg ikke hadde sett før, men hun tok kontakt og lurte på om hun kunne få en sigarett. Det fikk hun selvfølgelig mens jeg fordypet meg i noen papirer jeg hadde tatt med meg og ante fred og ingen fare. Men hun ville ha kontakt og overså at jeg var fokusert på mitt eget og pratet av gårde på svært dårlig engelsk. Jeg innså at arbeidet jeg hadde planlagt å ferdigstille der ute i solen, måtte vike for noe som var viktigere. 

Nokså umiddelbart sa hun; «Jeg vil ikke leve mer!»

Og så fortsatte hun med en inngående forklaring på hvorfor og så spurte hun på om jeg kunne hjelpe henne. Dessverre kan jeg ikke det, jeg har ikke de faglige kvalifikasjonene som skal til, men jeg lurte på hvorfor hun tok kontakt med meg for å brette ut sin mangel på livslyst?

“Du er så glad sa hun, så jeg lurte på om jeg kunne lære det av deg…”

Jeg har tatt med meg dette møte og reflektert over hvor mange det er som synes å være fanget i et evig mørke. Denne kvinnen hadde vært deprimert i 20 år, det er fryktelig lenge og jeg kan ikke forstå hvor slitsomt det må være, å ikke finne et eneste lysglimt selv om solen skinner og våren er på vei. Også er den et svært viktig påminnelse om at jeg selv skal være takknemlig for den evnen jeg har til å løfte meg selv etter håret når livet butter i mot. Det at jeg kan gi meg selv tillatelse til å svømme litt rundt i de vonde følelsene en stund, men samtidig vite at det aldri er så mørkt som i timen før solen står opp, at det vil gå over, at jeg vil løfte blikket igjen. 

Også har jeg fått det bekreftet gang etter gang for jeg er jo ikke alltid glad, jeg er trist også, vemodig og tung. Jeg er fortvilt og kjenner meg maktesløs og jeg har en dyp og inderlig sorg inne i meg som både beskriver utfordrende kapitler i denne livshistorien, men også den mer intense  sorgen over å faktisk være her, overlatt, forlatt, etterlatt, alt ettersom. Men jeg har så mye annet også, så uendelig mye takknemlighet og glede, letthet og latter så selv om dagen er tung, rammer den ikke så hardt for jeg vet at jeg er mer enn det. Jeg eier mine følelser, følelsene eier ikke meg.

Og aller mest er jeg glad, sånn inderlig og boblende glad for alt jeg har, alt dette som er kommet til syne etter hvert som jeg har distansert meg mer og mer fra de materielle kravene og ansvaret som følger med i det vi forsøker å strekke og stadig lenger for å tilfredsstille andres forventninger. Jeg eier ikke så mye lenger, jeg omgir meg ikke med så store materielle verdier, ikke så mange mennesker heller, men jeg har funnet noe som, for meg, kjennes langt viktigere. 

Jeg tror mange av oss kunne hatt glede av å aktivere evnen til å stoppe opp før mørket og fortvilelsen tar overhånd, men ikke alle finner den muligheten dessverre. Å leve i takt med meg selv er en gave jeg pakker opp hver eneste dag, jeg lever sakte, men intenst og jeg mestrer å være tilstede for å få med meg de små fasettene som jeg gikk glipp av før. Jeg dveler ikke så mye og det som var, men våger å nyte det som er, virkelig tillater meg å kjenne at livet tjener meg og at det er slik jeg best kan tjene andre. 

Hun så det, hun som satt i sitt eget mørke, hun så gleden og hun evnet å kjenne den igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe for jeg vet jo at den egentlige gleden er den som kommer til syne når mørket har lært oss sitt og at hennes potensial derfor er så uendelig stort.

Også skulle ønske jeg hadde en tryllestav og litt magisk pulver å drysse ut over alle dem som sliter. Det har jeg ikke, men jeg har glede nok til å dele, jeg produserer mer enn jeg klarer å bruke opp og jeg håper hun fikk et glimt av inspirasjon på den veien hun har valgt. Kanskje tente hun en lite lys i går og så sender jeg henne et inderlig ønske om forløsning - i gave fra mitt hjerte til hennes.