De fleste av oss kan mye om smerte, sorg og frykt. Vi har lært oss å mestre livets ubehageligheter og har vokst oss stekre fordi vi har forsert hindringer av uante dimensjoner og tatt til takke med små glimt av nytelse, glede og tillit. Så sterke har vi blitt i troen på at livet består av motstand av ulik vanskelighetsgrad, at vi har lett for å skape mer av det samme for å få bekreftet at vi er i live.
Men det er mulig å snu spiralen også, flytte fokus fra nettopp de sterkeste instinktive følelsene våre, smerten, sorgen og frykten til motsatsen i dem, nytelsen, gleden og tilliten. Det er mange av oss som trenger en påminnelse om at de kommer i par, at vi ikke innehar bare den ene delen av de følelsesmessige strengene, men også den andre ytterligheten.
Å snu synet på disse dype vibrasjonene våre, er ikke gjort på et øyeblikk, nettopp fordi vi har lært oss å være trygge når vi kan slå i bordet med vår evne til å tåle motgang, det er ikke like lett og høste anerkjennelse for å mestre medgangen. Det gir ikke den samme belønningen, men blir ofte møtt med skepsis, misunnelse, sjalusi eller rett og slett en hoderisting og kommentarer som at vi ikke forstår noe av livet, vi som tror en kan smile seg gjennom dagene.
«Bare vent,», sier de, «til han/hun virkelig møter seg selv i døra og må ta tak i problemene sine!». «Det går da ikke an å være så ansvarsløs at en slipper all kontroll og tror at det ordner seg til slutt!» Jeg kan ramse opp mange slike, faktisk kunne jeg fylt side opp og side ned med velkjente tilbakemeldinger på mitt valg om å snu spiralen fordi jeg var så drittlei av å sitte fast i en falsk overbevisning om at smerten ER veien som Assagioli sier det, den kan faktisk vær I veien også.
Så da står vi ganske enkelt ved en skillevei, skal vi gi næring til sannheten om at det er smerten som gir oss livets rett eller skal vi velge nytelsen for å fullbyrde sannheten om livet? Antagelig kan vi ikke velge verken eller, men trenger å ta en Ole Brum og si; «Ja takk, begge deler». Bare det vil jo skape en forandring som er litt voldsom, for hvem blir jeg da, om jeg har det bare bra?
For meg har nettopp dette ordet vært en ledetråd i lang tid. Det startet med en indre reise som utfordret meg på det aller dypeste, på et sjelelig plan faktisk. For med meg inn i dette livet, har jeg et karmisk møtepunkt som nettopp skal løse opp i mange inkarnasjoners forsøk på å gjøre opp for det "gale" jeg har gjort. Jeg tror ikke jeg er alene i dette og kanskje er det akkurat i denne tiden vi virkelig trenger å foreta et møte med de dypeste strengene i oss, akkurat nå hvor alt karma skal opphøre og hvor vi blir tilbudt en endelig forløsning av sjelens potensial til å nyte?
Jeg vet jo ikke, men jeg kjenner at det er bedre nå, at livet er et helt annet sted og være når jeg ikke hører på det som ønsker å undertrykke meg og min lengsel etter å snu spiralen og gjøre et forsøk på å tåle det gode, det enkle, det vidunderlige som skjer når en starter dagen med å kjenne at oxytocynet strømmer gjennom kroppen, sånn rett og slett i pur glede over og våkne. Det er de øyeblikkene jeg vil ha mer av, og for å få det, er det gledesmuskelen som skal trenes opp til å bli så sterk at den er sorgens trygge medspiller og nytelsen skal bli så innarbeidet at den ikke lar seg lure til å tro seg underlegen smerten også tilliten da, overgivelsen og tilgivelsen som gjør frykten til det den skal være, en påminnelse om at vi er beskyttet. Det ser annerledes ut når tilliten viser vei, som om alt forandres når frykten ikke får slå på stortromma hele tiden, sånn bare for å viser seg frem i all sin skrud i frykt for å miste solistrollen i oppsetningen av mitt liv. Det starter der, med tillit altså, med å våge seg ut av komfortsonen og tillate seg å være akkurat så gæær´n at omgivelsene føler behov for å rettlede, holde nede og rådgi - det er akkurat da vi er der vi skal være, det er akkurat da vi skaper nye eksempler for de som kommer etter oss, de som ikke har noe karma som skal løses, men som er frigitt allerede i fødselsøyeblikket.
Det er her heiagjengen kommer inn, det er akkurat da vi er så viktige for hverandre. For å skape balanse mellom det gamle og det nye, er det helt avgjørende at vi støtter hverandre og avslutter behovet for å gi andre råd eller be om råd for den sakens skyld. Vi kan nemlig ikke rådgi uten at egoet brisker seg og når vi ber om råd kan ikke gjensvaret brukes til noe annet enn å inspirere oss til på veien mot å finne svarene selv. Alt under forutsetning av at vi lar oss lede av kjærlighet selvfølgelig, at vi virkelig har forstått at det vi gjør mot andre, kommer i retur til oss selv.
Men å støtte hverandre, det kan vi, enten vi forstår eller ikke. Støtte ved å belønne med et rungende heiarop eller ved å stille et betimelig spørsmål fordi vi ikke forstår, men har et ønske om nettopp det, å forstå hverandre og de valgene vi tar som et resultat av vår helt personlige historie.
Jeg nyter akkurat nå, jeg befinner meg på den franske rivieraen og har 27 varme grader mens vinteren gjør seg klar der hjemme. Jeg spiser mat med ekte smaker, drikker deilig vin om jeg har behov for det, møter de utroligste mennesker og situasjoner og går lange turer langs det turkise middelhavet. Og når noen spør hvor lenge jeg skal være, så er svaret at jeg skal hjem når jeg er ferdig her.
Om noen hører at jeg klager på livet mitt - vær så snill og klyp meg så jeg våkner for da har jeg slumret inn i noe jeg ikke lenger er. Jeg våger å nyte nå, våger meg ut av skallet og kjenner en forsiktig spire av å fortjene, et lite frø som skal vokse seg stort og vakkert før våren kommer og det igjen er tid for blomstring, uansett hva omgivelsene mener!
