Det er et spørsmål mennesker til en stadighet stiller meg. Det kommer gjerne etter at en ny bevissthet har trådt inn og avslørt hvor og/eller hvorfor de har opplevd utfordringer og de innser hva de faktisk kan oppnå om de gir seg selv tillatelse til å skape en endring.
Det er da det kommer, spørsmålet; «Men hvordan gjør jeg det da, hva skal jeg gjøre nå, kan du være konkret?»
Utålmodigheten stormer inn på arenaen og frykten styrer intellektet rett i handlingsfella, tilbake til den innlærte løsningsorinteringen og vi tror vi MÅ handle raskt for å komme oss videre, fort, fort, fort. Den nye bevisstheten har åpnet en dør til noe helt nytt, men de gamle mønstrene rasler med nøklene og vil stenge igjen for å ta kontroll over situasjonen og opprette ro og orden.
Jeg gjenkjenner det i meg selv også, behovet for å sette det nye ut i gjøren, sørge for at det jeg har forstått gir umiddelbare forandringer. Men det blir ingen virkelige forandringer på den måten, bare noe gammelt med ny vri.
Det eneste som har vist seg og fungere, er å ta et steg tilbake og la det hele synke inn, være tålmodig et lite øyeblikk slik at den nye versjonen av oss kan falle på plass før vi fokuserer på at komme oss videre, fort, fort, fort og oppnå det vi ønsker oss, innhente premien som venter der fremme. Den tar nemlig litt tid denne oppgraderingen og om vi møter det med vår sedvanlige utålmodighet, kan vi avbryte oppgraderingen og bli nødt til å starte helt på nytt igjen.
Allerede i år 410, skrev Aurelius Clemens Prudentius, det episke diktet som omhandler sjelens kappestrid mellom det gode og det onde. I rangert rekkefølge ser vi at tålmodighet står pent plassert på listen over det vi trenger for å mestre det gode. Vi ville nok brukt andre ord i dag, men faktorene er i seg selv, like aktuelle selv om vi siden dette ble skrevet, både har innsett at jorden er rund og at det er vi som skaper verden, ikke verden som skaper oss.
Kyskhet; Omfatter moralsk gagnlighet og å oppnå renhet kroppslig og i tankelivet gjennom utdannelse og forbedring.
Måtehold; Praktiserer selvkontroll, avholdenhet og sindighet.
Barmhjertighet; Generøsitet. Vilje til å gi. Adelig i tanke eller handling.
Innsatsvilje; En nidkjær og forsiktig natur innen ens handlinger og arbeid. Besluttsom arbeidsetikk.
Budsjettere ens tid; Kontroll på sine egne aktiviteter for å vokte seg mot latskap.
Tålmodighet/Tilgivelse; Tilgivelse og utholdelse gjennom sindighet. Løse konflikter fredfult, som en motsetning til vold. Evnen til å tilgi; å vise nåde overfor syndere.
Velvilje/Godhet; Veldedighet, medlidenhet, vennskap og sympati uten fordom og for dets sak.
Ydmykhet ; Beskjeden oppførsel, uselviskhet og å gi respekt. Gi anerkjennelse der det skal gis; ikke urettelig glorifisere seg selv.
Et annet spennende element i dette diktet, er at tålmodighet og tilgivelse er slått sammen til en dyd, at det er i møte mellom disse to ordene på T, vi kan løse konflikter fredfullt og unngå «urettferdighetsfella» i møte med både våre indre og ytre motstandere.
Vi som har en intensjon om å vikle oss selv ut, har allerede lært oss og mestre disse dydene, for hvor hadde vi vært i dag om vi ikke hadde mestret både tålmodighet og tilgivelse underveis. Det er jo nettopp derfor vi klarer å holde balansen mens vi kjenner til den overveldende visdommen og samtidig forholder oss til hverdagens mange små detaljer. Det er ofte i det mellomrommet frustrasjonen oppstår, for hvor lenge skal vi egentlig vente før vi er klar til å leve fullt og helt, med alt potensialet på en gang og med kraften på maks styrke?
Så til alle oss som synes det går litt sakte mens vi venter på at nye potensialer skal kunne omgjøres til handling, husk at personlig utvikling er som all annen ekstremsport, det krever intens øving før vi mestrer det nyoppdagede som skal sette oss inn i en større sammenheng, en høyere frekvens eller en ny dimensjonering som noen kaller det. Det er slik vi blir sterke nok til å mestre den reneste vibrasjonen av tillit og tilgivelse, tilstedeværelse og takknemlighet i kjærlighetens tjeneste.
Det er i oss slik det er i naturen rundt oss, der alt som lever venter på seg selv hele tiden, i en syklus som leder fra sommer til høst, til vinter og til vår igjen. Og alt som lever beveger seg i en jevn rytme av blomstring og dvale mens røttene vokser seg sterkere og sterkere for hver gang. Og som alt som lever har sin egen tone, slik har også vi vår egen sang som skal falle inn i harmoni med symfonien av alt som er. Det er vår oppgave og trene på vårt instrument og gjøre klangen stadig renere og klarere og finne en rytme for dagen og livet der vi er, akkurat her og akkurat nå.
Det blir litt rart å stille spørsmål om gjøren da, når alt er satt inn på å utvikle vår væren. Så til dere utålmodige sjeler der ute (og til meg selv), har jeg bare en ting og si; NYT det du er, det er jo det vi aller helst vi ha tilbake i overflod :-)