Vi rydder og sorterer, analyserer og understreker, putter i bokser og arkiverer på egnet sted, alle erfaringene våre og alt vi har forstått. Så grundige er vi at det kan gå helt i surr, til tross for at systemet synes å være vanntett, helt uten en eneste åpning hvor noe nytt kan komme inn og skape uorden.
Vi definerer hvem vi var og hvem vi ønsker og være, vi skriver ned historien om våre liv og legger nøye planer for hvor vi ønsker å gå og så setter vi mål og delmål underveis så vi skal være helt sikre på at vi er på riktig vei, hele tiden.
Mange av oss gjør dette i hverdagen, skriver lister og følger klokken til punkt og prikke, alt for at ingenting skal gå i surr, vi er jo tross alt ute på en mission med et tydelig mål i sikte; å komme seg gjennom dagen uten å snuble, uten å lage rot i handlingsrekkefølgen av alt vi har og gjøre.
Jeg husker veldig godt tiden med små barn og karriere, en mann som reiste mye, stor hus og hage, opptil flere biler i husholdningen, en båt og hytte selvfølgelig. Jeg hadde så mange roller jeg skulle fylle at dagene ble som et velregissert teaterstykke, med meg i alle rollene og manus, ja det var systemet, bare jeg holdt fokus på systemet klarte jeg å komme meg gjennom dagen uten å snuble, uten å gjøre noe galt, uten å miste en eneste detalj som kunne skape rusk i det velsmurte maskineriet.
Det gikk fint lenge, men vendepunktet kom en dag jeg sto utenfor barnehagen, etter en lang og krevende arbeidsdag og skulle henge minstemann før den eldste skulle plukkes opp på SFO. Deretter skulle jeg handle og lage middag før begge barna skulle fraktes til sine respektive fritidsaktiviteter. Det var ikke dårlig vær en gang, den dagen, solen skinte og løvtrærne begynte og gulne, riktig vakkert var det faktisk. Også raknet alt absolutt alt…
I det jeg parkerte den store suvèn virket alt som normalt, pulsen var høy etter å ha sittet lenge i kø og jeg visste at her var det bare å gyve på for å rekke alt innen tidsfristen, men så skjedde det utenkelige, nøkkelen brakk i tenningslåsen…
Snakk om tegn, har jeg tenkt mange ganger i ettertid, men ikke den ettermiddagen, da raknet bare alt og tårene kom. Så der satt jeg innelåst i bilen og innså at jeg hadde kommet til et dramtisk vendepunkt i mitt liv, systemet hadde slått sprekker, jeg hadde mistet kontrollen og jeg ikke kunne lenger stole på målstyringsverktøyene mine, men trengte praktisk hjelp for å løse floken.
Hjelpen kom og etter et par timer var både gutta og jeg kommet vel hjem, uten bil og matvarer og alt for sene til å kunne rekke hverken fotball eller turning, men med en tydelig påminnelse om det jeg så nøye hadde ryddet ut av livet mitt, rommet for tilstedeværelse her og nå. Alt i mitt liv var basert på analysen av det som hadde vært og planen for det som skulle komme. Mellomrommet hadde jeg ofret, det fantes ikke tid til å nyte øyeblikket, til det var jeg for travel med å komme meg videre til neste punkt på gjøremålslisten.
Jeg hadde suksess på den tiden og ytre belønning ga meg motivasjon til å fortsette med å lykkes enda mer og enda mer og enda mer. Prisen jeg betalte var å miste meg selv og mine egne behov på veien, de var det ikke plass til. Ikke barnas heller for de var jo degradert til å være utfordrende brikker i spillet, uforutsigbare faktorer som kunne få feber eller slå seg vrange når de plutselig oppdaget at parkdressen faktisk var en blekksprut med tusen armer og derved ikke mulig å få på.
Suksessen ble lagt på hyllen etter den episoden og jeg gikk inn i en fase hvor jeg sakte, men sikkert lærte meg å være tilstede. Ikke gjemme meg inne i en system, en struktur, en målsetting for å overleve, men heller legge alt inn på å leve. I dag er jeg takknemlig for den hersens nøkkelen, den ble et så tydelig tegn, et signal fra mitt eget indre om at nok var nok. For når intellektet ikke tok imot et eneste signal fra hjertet lenger, slo den materielle verden til og ga meg akkurat den påminnelsen jeg trengte.
Så kom den spennende fasen hvor hele arkivsystemet skulle oppgraderes. Jeg åpnet opp for å slippe til en liten stripe av ny innsikt og plutselig endret alt seg, som et regneark ble fortiden omskrevet og ingenting med to streker under, var sant mer. Det var altså ikke bare fremtiden som skinte i et annet lys, fortiden fikk også en annen betydning.
Siden har jeg fortsatt med å holde systemet åpent, ikke være låst i gjøremålslister og målstyring, ikke definere hver eneste time på døgnet og ikke arkivere så mye under S for sannhet inn i arkivet. Det betyr ikke at jeg har kastet systematikeren i meg, det betyr bare at jeg har sluppet til andre deler av meg som også fortjener plass. Økonomien ble litt dårligere, middagene litt bedre, parkdressene ble til enda flere morsomme dyr og jeg ble en mester i å ta ting på sparket. Siden har jeg gjort det til en ny mission i mitt liv, å være tilstede. Jeg er en analytiker, jeg vil alltid ha et ønske om å forstå, men jeg trenger ikke ha total kontroll lenger, på alle minuttene og timene som døgnet består av.
Og det kanskje aller viktigste var læren om et nytt ord på T, TILLIT heter det og er et mirakelserum som hvisker bort frykten for å mislykkes slik at gleden over å lykkes får den plassen den fortjener. Den var ikke der jeg trodde, kke i enden av regnbuen, men midt på, i mellomrommet mellom start og slutt, der er fargene på sitt sterkest er gleden ren.
Jeg tror at for å oppnå kosmisk tilhørighet, trenger vi å gi slipp på vår jordiske avhengighet. Jeg var avhengig av systemene mine og gikk glipp av så mye som ikke passet inn. Når jeg slapp taket, ørlite grann, mistet jeg ikke kontrollen helt, men den fikk mindre plass.
Om alt har gått på skinner siden, spør du?
Svaret er nei, det gjør ikke det heldigvis for jeg er jo ikke ferdig, jeg er fortsatt underveis. Jeg oppdager stadig nye jordiske avhengigheter som jeg ønsker å bli venner med, men jeg har forstått effekten av de magiske mellomrommene, av å puste med magen og fange de øyeblikkene som faktisk setter de sterkeste sporene i oss, opplevelsene som oppstår når vi mister kontrollen i et lite glimt, eller som min guide sier det;
Mirakler er hendelser uten motstand!