I dag er det regntungt her hos meg, alle konturene er hvisket bort og bare en eneste farge har han brukt, designeren som utformet denne dagen. Men det betyr ikke at det gjenspeiler det som finnes på innsiden meg, for der finnes det fortsatt den fargesprakende palletten av alt jeg er og kanskje skal jeg bruke litt ekstra av den i dag, pynte meg i sterke farger for å minne omgivelsene om at dagen ikke trenger å være trist selv om den er grå?
Vi møter så mange nye elementer i oss selv nå, så mange hemmeligheter blir avslørt og så uendelige potensialer våkner. Vi snubler og faller mens vi prøver oss i møtene med responsen der ute og den nye effekten av oss elv, nå som vi er så forandret.
Endring er krevende, det vet vi som har prøvd det før, men det har jo vist seg å går bra. Gjennom hele livet har vi utviklet oss og smeltet inn i omgivelsene på stadig nye måter. Jeg husker når guttene mine kom i stemmeskifte og vi lo så tårene trillet hver eneste dag. Snakk om å miste kontroll og samtidig spre så mye glede. Nå kunne de jo opplevd humoren som støtende, men hos oss ble det ikke slik, for den som lo høyest var den som eide det hjelpesløse hvinet som steg opp gjennom stemmebåndene som trente på å bli sterke nok til å bære en voksen mann og hans meninger, ut i livet.
Vi har gått gjennom mange skifter, store endringer som har medført både smerte og nytelse, sorg og glede, men vi har så lett for å glemme hvor vanskelig det var å miste kontrollen over både kroppen, følelsene og intellektet mens vi trådte stiene inn til voksenlivet. Også kom vi dit, ble voksne altså og så tok kontrollen over, for ingenting skal få oss overende igjen, ingen skal få dytte så hardt at vi mister det vi har kjempet et helt liv for å oppnå, vår egen identitet, vår personlighet som det også kalles. Det spiller ingen rolle om vi liker den eller ikke, vi tviholder selv på skyggsidene, bare for å bevare sannheten vi endelig har funnet.
Også er det på´n igjen… Ikke rart at vi sliter, vi som opplever et indre driv som leder oss langt bortenfor komfortsonen og som stiller virkelig store spørsmål om hvem vi faktisk er, ikke bare hvem vi har blitt, men hvem vi ønsker å være.
Det er da vi skaper indre gråværsdager, det er da vi gjemmer oss i skyggen av den nye innsikten og later som om alt er ved det normale så omgivelsene ikke skal avsløre oss og respondere på en måte som gjør oss sårbare. Selv kan jeg utmerket godt huske den første gangen det innarbeidede tøffe og ugjennomtrengelige uttrykket ble møtt med tilsvarende styrke utenfra og gråten kom. Ikke bare en tåre som kunne holdes tilbake med viljens kraft, neida her snakker vi litervis som strømmet og la maskaraen i grus.
Omgivelsen ble like usikre som meg og så gikk det som det måtte gå, jeg ble avslørt som både sårbar og svak og jeg klarte aldri å gjenopprette posisjonen som uinntakelig for de visste det, de som var tilstede, at jeg ikke var så sterk som jeg hadde gitt uttrykk for. De endret strategi da, det vil si det var jeg som endret strategien og la alle kortene på bordet, jeg kunne jo ikke annet, jeg var jo avslørt. Og siden skulle det vise seg at de som hadde fryktet meg ikke lenger trengte å beskytte seg selv mer og det var da vi tok det vakre steget nærmere hverandre og nye, trygge vennskap ble etablert. For det viste seg at de likte meg bedre i den nye utgaven, de hadde nok ventet lenge på at jeg skulle våge meg utpå med en følelse eller to.
Jeg lærte et nytt ord etter den episoden; sårbarhet! Et ord jeg alltid hadde forbundet med svakhet, men så viste det seg at det var i den tilstanden jeg fant den egentlige styrken min. For sårbarhet er verken sterk eller svak, den er helt nøytral. Som et balansepunkt i oss, slik skuldrene og hoftene er det i den fysiske kroppen, er sårbarheten følelsenes vektstang som alt det andre hviler på.
Tillatelse er et ord som tar stor plass i mitt vokabular, sammen med andre vakre ord på T, Tilgivelse, Takknemlighet, Tro og Tillit er det byggestener i mitt univers. Tillatelse er nøkkelen til indre vekst og ytre forandring. Det gjør vondt noen ganger, når dette nye banker på og vil ha oppmerksomhet, når komfortsonen blir utfordret og sårbarheten dukker opp. Når gråten tar over for sinnet og intuisjonen overstyrer fornuften i jakten på tillatelse til å vise oss den rette veien, den rette beslutningen, det riktige valget.
Men vi har gjort det før, vi har endret oss og vi har kommet over det. Vi har vokst oss voksne og vi har lagt barndommen bak oss og selv om den ikke er helt ryddet med tilgivelse, mestrer vi det kunststykket det er å bære den med oss som et bakteppe for den vi har blitt. De fleste av oss vil jo ikke leve barndommen en gang til, gå den samme veien om igjen.
Det samme gjør vi nå, vi vokser og legger fortiden bak oss. Vi endrer oss og åpner stadig nye dører inn til vårt egentlige potensial. Ikke alt vi har opplevd er tilgitt og ryddet på plass, men om vi våger å legge bort behovet for å forstå alt som har vært, vil innsikten komme gradvis og plutselig kan vi oppdage at det som smertet oss, det som såret, kanskje ikke trenger mer enn tillatelse for å være avgjørende byggestener i den nye utgaven av oss.
Idet vi avslører hemmeligheten om oss selv, vil mye av det som fremsto som store utfordringer, fortone seg som bagateller. Men i vår søken etter å være gode nok, nærmest perfekte, har vi så lett for å bli sittende fast i det som var urettferdig og glemme at regnestykket kanskje går opp når vi når et nytt perspektiv. Om vi klarer å la det vonde fra fortiden ligge et lite øyeblikk, vil vi kanskje se at nye dører åpner seg og at det som var så vanskelig, er til å leve med og kanskje kan vi til og med utvise takknemlighet for nettopp de erfaringene etter hvert. Akkurat som guttene mine er takknemlig for stemmeskiftet, akkurat slik jeg er takknemlig for at demningen brast, i full offentlighet.
Men om vi søker perfeksjon langs vår egen vei til opplysning, vil det kreve uendelige mengder tålmodighet og motvilje. For det går jo egentig så fryktelig fort når vi vil…
Nå skal jeg ut i gråtonene som denne dagen byr på og sørge for å være en fargeklatt og om jeg kommer til å gråte, så går det fint, for maskaraen er vannfast.