Jeg brenner for at verden skal bli et bedre sted for oss alle sammen, jeg brenner så sterkt for det at jeg velger å gå min egen vei for å bevise at det er mulig, at det går an å leve godt med seg selv, om viljen er tilstede. Men det krever at vi ofrer noe, takker nei til sannheter som samfunnet har pålagt oss å etterleve, at vi våger å stole så sterkt på det som bor i hjertene våre at tvilen på vår egen kjærlighetskraft viker og kun lar den gode intensjonen stå tilbake.
Gjennom livet har jeg alltid lært at det er tryggest å stå alene, at det blir mindre smertefullt når døren til verden er lukket og et vindu skjermer meg for støyen der ute. De nedlatende ordene og dyttingen som gjør så vondt, sparkene og slagene som etterlater seg vonde merker på kroppen og smerten i hjertet som skriker så høyt når verden er urettferdig, når ingen forstår.
Etterhvert har motstanden antatt en annen form, men den er der, den dukker opp som sjikane, som hatefulle ytringer fra anonyme avsendere. De har dykket langt ned i sin egen kjeller for å finne ord som ikke levner noen tvil om at det er hat og ikke kjærlighet som former budskapet. De sosiale mediene byr på store og ubegrensede muligheter for å uttrykke seg helt uten filter, direkte tale, rett fra mørket.
Noen medier skaper også gode kamparenaer når de setter fokuks på det «alternative» på en såkalt vitenskapelig måte. I mangel på innsikt, harselerer de og latteliggjør de det de selv ikke forstår og har ingen intensjon om å opplyse verden med innholdet de skaper. De søker ikke etter svar som utfordrer det etablerte, men gjør uærlige krumspring for å unngå nettopp de ubehagelige spørsmålene som dukker opp når dokumentasjonen ikke strekker til, når bevisbyrden ikke er sannferdig.
Som moderne heksejegere skrider de frem, men heldigvis begynner så mange av oss å våkne, at strategien snart vil virke mot sin hensikt. Det heter visstnok å bite seg selv i halen, eller var det brenner seg, det skulle være....?
For selv de sterkeste motstanderne har en tendens til å søke bortenfor harselasen når de selv utsettes for det uforklarlige eller når de står overfor smerte som ikke vitenskapen kan ta bort for dem. Og heldigvis er det mange som etterhvert sier «unnskyld», midt i det hele, mennesker som har innsett at livet er større enn de først trodde og at kjærlighet er det eneste redskapet som kan fullbyrde lengselen etter å finne meningen med egen eksistens.
Motstanderne vil alltid være der, også de anonyme sverdfekterne med skjold av anonymitet. De dukker opp hos meg fra tid til annen og minner meg på at jeg ikke skal la meg lure inn på deres slagmark, men kjenne godt etter så frykten de ledes av, ikke finner gjenklang i meg. De stygge ordene går i søppebøtta sammen med en dråpe tilgivelse i tilfelle de trenger det, sammen med et ærlig ønske om at de slipper å smake sin egen medisin. Men det er kanskje nettopp derfor de er blitt krigere, det er kanskje slik medisinen virker og gjør dem til aktører i hatets tjeneste. Kanskje har ingen lært dem verdien av de gode ordene, byggestenene i språket som bor i hjertet?
26 bokstaver er utgangspunktet for all dialog mellom oss, små symboler som kan settes sammen i så uendelig mange kombinasjoner. Tenkt at noe så lite kan skape så store sår, helt avhengig av den som har dem i sin makt og bestemmer rekkefølgen på dem…
Jeg har opplevd mange sverdslag og har lært meg effekten av å sette egne grenser og holde mitt innhold fritt for heftelser. Noen ganger er det som en kamp mellom David og Goliat og da er taushet et godt alternativ for ikke å kaste tennveske på bålet. Ingen skal få lure meg inn i en kamp hvor jeg selv raser ned i mitt mørke for å finne et vokabular jeg senere vil angre på at jeg brukte.
Det er ikke bare på de store arenaene det utkjempes verbale sverdslag med dårllige intensjoner, det forekommer innenfor husets fire vegger også, en maktkamp mellom mennesker som påstår at de elsker hverandre, små Davider mot store Goliater i mange hjem. Det er der de vokser opp de som leter i skyggene for å finne ord i et fortvilt forsøk på å skape oppmerksomhet. Det er deres metode i jakten på et lite glimt av kjærlighet.
Til alle dere der ute som mener at jeg farer med fusk og fanteri, som påstår at jeg lurer andre trill rundt, at jeg både er en bedrager og løgner. Det er jeg sikkert også, men jeg velger å la dette potensialet ligge i dvale og legger all min styrke inn i det å være ærlig, raus og undrende og leve videre i håp om at ydmykhet og respekt vil vise seg og være våre sterkeste våpen i kampen om fred på jord.
Kanskje er det så enkelt som Piet Hein sier det; «Tenk om det ble krig og ingen møtte opp»!