Som dere sikkert har merket, er det lenge siden jeg har skrevet noe nå, lenge siden jeg stakk hodet frem for å gi videre noe av det jeg har på hjertet. Det er nemlig slik i mitt liv, at noen ganger trenger jeg å trekke meg helt tilbake for å prossessere det som foregår, både i den ytre verden og i den indre. Det skjer jo så mye, så mange inntrykk, så store opplevelser at jeg er i en evig ekspansjon. Bevissheten utvides og maskineriet er gjenstand for stadig oppgradering.
Om jeg ikke tar meg tid til refleksjon, vil alle disse muligheten for personlig vekst, gå i vasken, bli borte eller stuet sammen i sannheten fra i går og presset inn i en gammel ramme for deretter å skape et undertrykk, en frustrasjon jeg ikke skjønner hvor kommer fra. Jeg har opplevd det, mange ganger og er som en Ferrari med håndbrekket på, med så mye kraft som vil ut, men som holdes tilbake fordi jeg ikke våger å slippe taket i den trygge forestillingen om hvem jeg er og hva jeg kan utrette, hva jeg kan klare å kontrollere, faktisk.
Mange kjenner seg igjen i dette, jeg vet det for i «hviletiden» min, har jeg gjennomført kurs i både Norge og her i Italia og uansett i hvilken land jeg arbeider, finnes det ingen deltagere som kommer fordi de opplever at det menneskelige potensialet er for lite, det er tvert om, potensialet er så stort at det trenger et helt nytt rom å danse i. Og dette rommet skapes ikke av seg selv, det krever en bevisst innsats å utvikle nye konstruksjoner som tåler mer av oss og ikke minst en sterk vilje til å trene modighets-muskelen.
Dessverre er det mange av oss som ikke finner anledning til å trekke seg tilbake fordi hverdagen er så fullspekket med mennesker og aktiviteter at det ikke finnes plass for å gå litt i dvale og søke et øyeblikks tilbaketrekking for refleksjon og ettertanke. Jeg kjenner følelsen, jeg levde slik i mange år med så mange krevende oppgaver både profesjonelt og privat at mitt høyeste ønske var en blank avtalebok til bursdagen min. Men den kom ikke, for hele livet mitt var fullbooket flere måneder frem i tid, ikke med spennende reiser og opplevelser, sosiale arrangementer og interessante menneskemøter, nei, den var full av alt jeg MÅTTE gjøre og krydet med en stor dose BURDE og «dårlig tid», ble som en hitlåt jeg fikk på hjernen, den gikk i loop, uten at jeg klarte å skifte spor.
Men så gikk det heldigvis i tusen knas det hele, reisverket brakk sammen og jeg ble tvunget til å utvikle en ny konstruksjon, helt uten avtaler, helt uten både må og burde, men stappfull av fortvilelse, håpløshet og frykten for at jeg aldri ville klare å reise meg igjen. Snakk om å være mislykket, utilstrekkelig og hjelpeløs i menneskefaget. All prestasjonsviljen var som hvisket bort, det var ikke en blyantstrek igjen, bare et tomt intet som slukte meg og alt jeg noen gang hadde kunnet holde meg fast i. Jeg var absolutt ingenting og nettopp i det smertefulle møte med meg selv, innså jeg at akkurat disse blanke arkene var det jeg hadde drømt om, den tomme avtaleboken, friminuttene fra hverdagens etablerte rutiner og ikke minst, en pause fra livet og menneskene jeg trodde jeg var så veldig glad i og ikke minst, avhengig av.
Det skulle gå flere år før jeg klarte å gjenskape en konstruksjon for mitt liv, som hadde plass for meg og mine egentlige behov og med ett ble jeg svært opptatt av å fylle dagene med noe som hadde mening for meg. Jeg satte et stort kryss over ordene «MÅ» og «BURDE» og bestemte meg for aldri å bruke dem igjen, jeg erstattet dem med «VIL» og dermed skjedde det noe helt magisk. Jeg ble nemlig tvunget til å ta ansvar for at alt jeg skaper, starter med ordene; «Jeg VIL…» og dermed ble mye borte gitt, situasjoner, omgivelser og ikke minst mennesker. For de jeg trodde jeg var så glad i, var bare symboler på en avhengighet, et resultat av frykten for å ikke være god nok, for ikke og få være en del av flokken.
Men det kom en ny flokk, en stor en til og med. Den vokste seg svært kraftfull i løpet av tiden det tok å bygge meg selv opp igjen og kjennetegnet for dem alle, er at de gir meg aksept for å være den jeg er, som jeg er med alt det fine og alt det som ikke er helt utviklet i meg. De støttet og utfordret, lo med meg og gråt når det var nødvendig, de lot meg skape bevegelse inne i meg og sto der, selv når jeg var helt uforståelig for både meg selv og andre. De dyttet ikke, men dro meg med, steg for steg ut i verden inntil jeg ble så trygg at jeg kunne gå selv, akkurat dit jeg ville, helt uten omveier for å klamre meg til det som var kjent og kjært, men langt, langt utenfor komfortsonen.
Det er mange år siden nå, at alt gikk i tusen knas, men erfaringen har lært meg at det krever en innsats og en stor dose egenkjærlighet for ikke å falle tilbake til gamle rutiner. Det er jo så trygt det å kunne gjemme seg bak en masse gjøren og en materiell suksess som kan måles i både penger og oppmerksomhet. Men prisen en betaler er ofte høyere enn en tror, det koster nemlig sjelen noe å la seg ramme inn av et ego som søker utover istedet for innover, som søker ytre anerkjennelse fremfor indre tilfredshet.
Det er derfor jeg søker tilbaketrekking med jevne mellomrom, en distanse til verden der ute som etterhvert har blitt enda mer krevende når sosiale medier lurer oss til å tro at vi MÅ være tilgjengelige og dele absolutt alt med omgivelsene. Men hvorfor gjør vi det, er det fordi vi bobler over av glede og ønsker å gi andre en påminnelse om alt det gode i verden, eller er det for å vise oss frem som vellykkede skapere av et liv til misunnelse?
Kanskje er det begge deler og ingenting er galt, så lenge vi er bevisst på hvorfor vi gjør som vi gjør og tar ansvar for våre egne gjerninger, både de vi utøver for oss selv og de som involverer våre omgivelser. Det er bare på den måten vi kan etablere en bevissthet rundt det som gir og det som tar, i hverdagen vår, det som fyller oss med energi og det som tapper oss for krefter.
Det er lov å trekke seg tilbake og selv om vi ikke deler med andre, betyr ikke det at opplevelsene har mindre verdi. Selv har jeg hatt så mange av dem, at jeg trenger alenetid for å prosessere og sørge for at de vakre minnene om situasjoner, omgivelser og mennesker får vokse i meg og være utviklende for min sjel, det er tross alt den som viser meg veien i jordelivet, det er den som definerer hvor stor plass lille meg trenger for å skape solskinn i hjertet mitt.
Det hjelper ikke med ytre suksess når sjelen gråter.
Vi vokser, vi utvikler oss, vi ekspanderer hele tiden, hvert eneste øyeblikk av livet er skapt av vårt eget potensial som beveger seg. Heldigvis trenger vi ikke alle å kjøre nesen i veggen for å innse at dørene innover har gått i vranglås, men det hjelper å ha kjent på smerten av at sjelen går på tomgang av for mye gjøren, det er på den måten vi lærer å stoppe opp i tide og stille oss det fantastiske spørsmålet; «Hva har jeg egentlig behov for nå?», før de gamle sannhetene driver oss i helt feil retning.
Så ønsker jeg dere en deilig dag i høstens farger der hjemme. Her er det på med treningstøy og ut i det vakre landskapet som påminner meg om at nytelse gir den aller beste ansatsen for å skape magiske øyeblikk.
Husk at stillhet ikke er en trussel, men en vakker gave <3