Denne deilig hilsenen som hinduene gir til hverandre når de møtes, akkompagnert av å samle hendene i en vakker bevegelse og bøye hodet, ørlite grann.
Jeg bøyer meg for din guddommelighet, betyr det og er et uttrykk for å verdsette det dypeste potensialet som ligger i hver og en av oss. Ikke ved å vurdere utseende, holdning eller symbolene de bærer for å markere hvor vi hører til på den sosiale rangstigen, men en hilsen fra sjel til sjel med det enkle ordet; Namaste (Nah-mas-tay). Først etterpå kommer vurderingen av alt det andre vi viser oss frem med, eller gjemmer oss bak.
Idet vi bruker et lite øyeblikk på å se hverandre med hjertet, skapes det bånd mellom oss, som overgår alt annet og om vi i tillegg velger å bruke mer enn ett par sekunder på å se inn i sjelens speil, øynene, vil vi kunne oppdage at det åpenbarer seg et rom hvor det er godt å være sammen. Størrelsen på rommet, spør du? Det avhenger av egenkjærligheten, for raushet stiger i takt med renhet.
Jeg har tidligere nevnt Masuro Emoto som forsket på vann og som igjen og igjen beviste at vannmolekyler endrer seg i tråd med de energiene de er omgitt av. I seg selv er hans resultater interessante, men helt spesielt blir det når vi setter det inn i en sammenheng av at vår fysiske kropp består av ca 60% vann (i forhold til kroppsvekt). I den konteksten er det spennende å tenke på hvordan energien vi sender innover i oss selv, er med på å definere hvordan kroppen har det.
Her er en lenke som forteller litt om hva som kan foregå;
Tankene våre er elektromagnetiske vibrasjoner, både de som kommer fra intellektet og de fra hjertet. Tenk da hvordan vi klarer å påvirke oss selv ved å holde et stadig fokus på det vi er misfornøyd med. Det er bare vår egen energi som kan stanse forråtnelsesprosessen, det er bare vår egen bevissthet som renser det indre vannet.
Så tenkt deg godt om når du sender bevisste og ubevisste beskjeder til deg selv, alt teller, hvert eneste signal preger vannet som flyter så stille og strever for å holde maskineriet i gang.
Det er ikke så lett for oss og møte hverandre med et «Namaste», men det er kanskje enda værre og se seg selv i speilet og si det samme; «Jeg bøyer meg for det guddommelige i meg», altså jeg overgir meg og slipper tak i det jeg klamrer meg fast til, jeg velger tillit fremfor frykt og jeg er i stand til å bli den beste utgaven av meg selv - i dag!
For hvem blir vi om vi våger å flytte fokus fra HVA vi er og over til HVEM vi er?
Svaret sitter, som alt annet, i vår egen selvfølelse og dess mer vi klarer å akseptere at vi er som vi er, dess mindre vil vi klare og holde fokus på å være noe annet. Til slutt blir det helt umulig faktisk fordi vi vil kjenne slitasjen umiddelbart og instinktene våre vil vise oss veien til det indre punktet hvor det er godt for oss og være.
Selv har jeg tenkt at det kanskje er her jeg finner svaret på hvorfor jeg fikk diagnosen ME. Kanskje var den gjennomgående følelsen av å aldri strekke til som til slutt skapte så råtne levevilkår at livskraften gikk i dvale? Jeg vet jo ikke, jeg har ikke bevis, men jeg vet at innsiden har det best når den utsettes for daglige doser av anerkjennelse og ytre faktorer som består av store doser frisk luft, D vitaminer fra solen, ren mat og god søvn. Sørger jeg i tillegg for å være i bevegelse en times tid hver dag… ja, da er ikke ME lenger kronisk, men oppstår som tydelige signaler for at en eller flere av disse faktorene er i ubalanse.
Og kanskje trenger vi ikke streve så hardt med å få plass til nok halsbrekkende treningsøkter, krevende dietter eller uendelige rekker med yogatimer for å finne indre ro. Livet blir unødvendig utfordrende når til og med det å være stille blir en gjerning vi trenger tilrettelagte arenaer for å mestre. Da faller liksom litt av hensikten bort. Hinduenes Namaste stikker nemlig dypere enn røkelse, veldefinerte muskler og riktige antrekk, det stikker dypere enn å la seg inponere av andres fokus på å leve asketisk også. Det handler rett og slett om å søke så langt inn i oss selv at vi vekker det i oss som renser det indre vannet og det starter med at vi anerkjenner at vi er humanBEINGS og ikke humanDOINGS.
Og når vi er klare til selv å reise oss opp i lysest, vil vi få all den hjelpen vi trenger og veiledningen blir akkurat som den skal. Noen går på kurs, andre leser bøker, noen trenger mye og hardt mens andre tar en tur i skogen. Noen lever asketisk, andre spiser rødt kjøtt, noen elsker vin mens andre liker lukten av røkelse. Vi er forskjellige, helt genuine faktisk og inne i oss finnes allerede alt vi trenger for å besvare kroppens og sjelens egentlige behov.
Så kjære venner; «Namaste» fra meg til deg og om du velger å ta imot mitt speil av din guddommelighet, er du allerede i ferd med å gi god næring til ditt indre vann. Sørger du i tillegg for å tiltrekke deg stadig flere mennesker som lager gode speilbilder, er du der du skal være. Helt og fullt en magisk stråle av potensial, rett fra altets kilde, fra de reneste kjærlighet.
