Jeg vet at mange kjenner seg igjen i denne overskriften, at jeg ikke er alene om å bli frustrert over å skulle være så fryktelig tålmodig hele tiden og vente og vente på at tidsånden skal havne over på min side, at verden skal bli slik jeg vil.
Det er potensialet vårt som banker på døren, som siver inn i alt vi er og gjør og minner oss om å ikke stoppe opp, men arbeide videre for å dra den kollektive bevisstheten opp mot et høyere forståelse av at vi ikke lenger er her for å bli holdt tilbake, men for å ekspandere og bli renere utgaver av oss selv.
I boken min, «Sjaman på høye heler», har jeg brukt et gjennomgående sitat for å beskrive min reise; «Jeg bærer en lengsel, lengselsen bærer meg». Og nettopp disse ordene har holdt meg oppe mange ganger når jeg helst har villet gi opp og «bli som alle andre». For uten denne lengselen er jeg nærmest ingenting av meg selv, uten denne drivkraften ville mitt liv sett helt annerledes ut. Det er den som som utfordrer og driver meg fremover. Jeg ville nok vært lettere å leve med for omgivelsene om jeg ga opp, men jeg ville hatt det vanskeligere med meg selv.
Allerede svært tidlig, lærer vi å tilpasse oss, bli en del av flokken og vi anerkjenner at kjærlighet har noen kraftfulle betingelser. Vi kan ikke være elsket om vi ikke følger rådene fra omgivelsene og forholder oss til de etablerte tro-systemene, nedarvet til oss gjennom generasjoner. Flokken har nemlig vært avgjørende for vår eksistens, i uminnelige tider, så det å falle utenfor har alltid vært befengt med stor fare for både liv og helse.
Men det er ikke slik lenger, det er ikke likhet som skaper høyere bevissthet, det er anerkjennelsen av forskjellene som vil gi plass for ekspansjonen av oss som menneskehet, det er annerledesheten som gjør oss i stand til å utvikle oss fra å være kopier, til å bli individer. Det er ikke lenger slik at vi samarbeider best når vi hører etter de som har gjort det før, nytenkning og innovasjon, den nye tidens trend, oppstår når vi våger å stille spørsmål ved det etablerte og finne andre løsninger på gamle problemer.
Vi vet dette, vi har det allerede i oss, og antagelig var det nettopp denne innsikten som gjorde at vi valgte å komme tilbake til jordelivet, nok en gang. Vissheten om at vi kunne ugjøre en forskjell, at vi har et potensial som lyser så sterkt at vi kan klare å påvirke massene med vår innsikt i det som skal komme.
Vi lengter etter en forløsning av dette potensialet, at verden skal bli et sted hvor vi kan leve i fred med hverandre og hvor kjærligheten størmmer mellom oss, helt uten betingelser av noe slag, men som en kilde av total aksept og tillit. Vi er ikke der og kanskje er det langt igjen, men vi lengter og lengter etter at nettopp dette skal tilfalle oss og våre barn, barnebarn og den endeløse rekken av generasjoner som kommer etter oss.
Vi kan ikke skape dette alene, vi er ikke alene om ansvaret for å skape fred på jorden, men vi har det fulle og hele ansvaret for å skape fred i oss selv. Og her kommer lengselen inn, denne drivkraften som holder oss på strak kurs, som ikke lar oss gjemme oss bort og late som om vi ikke orker mer av dette indre arbeidet, som holder oss våken mens vi stadig husker mer av hvem vi er og hvorfor vi er her på jorden.
Lengselen har mange fasetter og kan lett defineres ned i fysiske ting, som å lengte etter en ny bil, mer penger, kjæreste, vellykkede barn, en bedre jobb, etter det å bli sett og hørt, anerkjent og respektert osv. Listen er fryktelig lang og helt individuell, men kimen er den sammenme vi lengter etter at gleden over å lykkes blir større enn frykten for å mislykket i alt vi gjør og er. Og uansett hva vi forsøker å krympe den ned til, så er det kjærligheten som vil frem, egenkjærligheten, den som ingen betingelser har og som er kilden til indre fred og fred på jord <3