Jeg er en av de heldige som har en sjelevenn i livet mitt, en som er meg nærmere enn noen andre jeg foreløpig har lært og kjenne. Vi har alltid utfordret hverandre og selv om omgivelsene tror at vi alltid er enige så medfører ikke det riktighet. Eksistensielt uenige har vi derimot vært svært ofte og temperaturen på dialogen har ført stemmen over i falsett, gang etter gang. Så langt fra hverandre har vi vært, at vi har skrudd av bryteren og ikke snakket sammen på mange måneder, men vi har alltid visst at det er midlertidig og bare en nødvendighet mens vi forsøker å forstå noe nytt. Og omgivelsene, nei de har aldri sett konflikten, de har ikke oppdaget tausheten mellom oss engang…
Hun har alltid gått foran meg, dyttet og dratt for å vise meg veien inn i det jeg fortvilt forsøkte å stenge av for, den dimensjonen av livet som gjorde meg så annerledes og som jeg absolutt ikke vil åpne dørene til igjen. Men hennes tillit smitter over på meg og med små skritt, våger jeg å se i hennes retning uten å bli underlegen, snarere gjør hun meg oppmerksom på at det kanskje er jeg som leder an. Det er derfor vi går ved siden av hverandre vi to, det er derfor vi våger å utfordre hverandres styrke.
I går hadde vi nok en samtale som løftet seg over i falsett, da hun gikk imot grunnprinsippene i vår felles forståelse av meningen med livet. Så langt gikk hun at hele byggverket kunne rast sammen om hun hadde rett, men det har hun ikke, ikke jeg heller heldigvis. De høye stemmene vitner bare om at hun åpner en ny dør for meg, ikke fordi hun kjenner sannheten, men fordi vi trenger at det knaker litt i forståelsen av vår felles tro fra tid til annen. Den trenger å settes på prøve for hvordan skulle vi ellers kunne vokse!
Fortsatt vet jeg ikke om hun mener det hun sa, jeg vet ikke om jeg lenger kan flagge min egen tro heller for en liten tvil har sneket seg inn og selv om jeg mener at hun tar fullstendig feil, så har en kile satt seg fast og et stort spørsmål har sneket seg inn i den dimensjonen hvor jeg endelig har fått kontroll. For hva om hun har rett, hva om det jeg tror på, ikke stemmer lenger?
Heldigvis har vi gjort det før så jeg blir ikke redd, vi trenger ikke måneders stillhet denne gangen, snarere tvert imot så er det nok ikke så mange timene før vi hiver oss på og fortsetter dialogen om hvilken rolle sjebnen spiller i våre liv…
Jeg bærer nemlig en tro i dette spørsmålet, som hele min livsforståelse bygger på og foreløpig beholder jeg den, selv om min viktigste livsveilder har dyttet igjen og gitt meg følelsen av at grunnen jeg står på, ikke er like fast lenger. Og for å si det slik, hun sluttet ikke der, men kastet ut enda flere brannfakler, med de har jeg ikke tenkt å ta inn over meg enda, de får vente litt til dette spørsmålet har gjort sitt.
Hva tror dere; Er det slik at hvert eneste liv har en plan eller er alt tilfeldig?
Gleder meg til innspill og synspunkter fra dere i dette store spørsmålet som kanskje ingen egentlig har svaret på. Og bare vent, provokatøren i min innerste krets kommer helt sikkert til å kaste seg på diskusjonen og vi elsker det, begge to, virkelig elsker det når temperaturen når kokepunktet og en ny kjemisk forbindelse oppstår, alkymi kalles det ;-)