Jeg har erfart mye gjennom dette livet og akkurat nå står jeg overfor nok en forløsning som ryster i den grunnmuren jeg har bygget for å ha et nogenlunde trygt tilholdssted her på jorden. Det er ikke første gangen det skjer, nei, jeg har opplevd det mange ganger, at det kanker og braker, brister og raser. Som regel har det vært noe smertefullt som har åpnet døren til større perspektiver, men i det siste har det vært annerledes.
Det er derfor jeg har trukket meg tilbake og søkt ensomheten i noen år nå, nettopp for å komme meg gjennom de karmiske læresetningene som har lagt begrensninger på min livsutfoldelse. Flere ganger har jeg vært helt sikker på at den siste flekken var renset, men neida, det har bare dukket opp noe nytt som holder meg tilbake. Det er nemlig helt sant at jeg er som en Ferrari med håndbrekket på og bremsene, ja det er de gamle overbevisningene om at jeg ikke er god nok, at jeg skal søke lidelsen fremfor nytelse, straff fremfor belønning, skam fremfor stolthet og ikke minst at jeg bære på et evig skyld-spørsmål i mitt indre. Så underlig at en vil seg selv så vondt, tenker jeg, men det har en hensikt, alt har en mening!
Jeg vet jo at det ikke er slik, det er ikke så trangt i kanalene at jeg ikke forstår at jeg kan skape det livet jeg ønsker meg, denne gangen, at alt jeg drømmer om, allerede er der bare jeg våger å tillate manifestasjonen av det. Så hva er det som gjør at jeg holder tilbake, at jeg bremser så hardt at det hviner i dekkene?
Jeg har undret meg mye over dette med skjebne og idet jeg spurte mine "hjelpere" fikke jeg følgende svar;
«Dere er kommet til jorden med et kart over landskapet dere skal utforske. Innenfor disse rammene kan dere bevege dere helt fritt, men det finnes punkter dere ikke kan gå forbi, karmiske forbindelser som dere skal møte og forløse». Også laget jeg denne illustrasjonen som har vært svært klargjørende for meg;
Den gir meg et rammeverk som er overkommelig, jeg trenger nemlig noe som holder orden for meg, noe som gjør at jeg kan ta med meg alt det jeg vet og forstår, misforstår og undrer meg over og plasseres det et sted mens jeg utforsker videre. Og nå kom jeg altså til en av de mørkeste punktene, som liksom har brent seg inn i kartet og innhenter meg igjen og igjen. Jeg kaller det sjele-kontrakter, avtaler jeg har gjort i min egen sjel og som jeg tar med meg som rammeverk for jordelivet, gang etter gang.
Noen ganger er det ikke engang mine, med det dukker opp i genene mine, eller som jeg kaller det; generasjoners nedarvede tro-systemer, som er overført til meg. Ikke for å skade meg, men som beskyttelse fordi det engang var nødvendige overlevelses-strategier. 7 generasjoner tilbake strekker det seg og jeg, ja jeg bringer mine 7 generasjoner fremover... Men det er før jeg rydder opp i dem og overleverer noe litt enklere til mine etterfølgere!
Denne gangen handlet det om lidelse….
Siden jeg skriver dagbok eller loggfører, som mine venner ville kalt det, kan jeg lett bevege meg bakover i tid og se den røde tråden i mine prosesser. Denne gangen gikk jeg seks månender tilbake før jeg fant den første meditasjonen hvor temaet ble presentert for meg. Rekkevidden forsto jeg ikke da, men gjentagelsene har gjort meg mer og mer oppmerksom og undrende til hvorfor jeg ikke klarer å trenge gjennom «glasstaket» i meg, dette som jeg jo forstår, men som allikevel hindrer meg fra å leve ut begrepet nytelse. Det betyr ikke at jeg ikke nyter, det gjør jeg hver eneste dag, men det er en dybde jeg ikke får tak i, som om jeg vet at det er mulig å nyte mye mer, ikke i mengde, men i intensitet.
Også kom hun, i en meditasjon dukket hun opp, nonnen med både kyse og kyskhetsbelte som gikk i sirkler inne i et dystert kjeller-rom, mens hun med en rosekrans mellom hendene ba bønner om forsakelse, om lidelse og offer, om straff for sine synder - alt i guds navn….
Jeg ble litt overrasket når jeg møtte henne og undret meg over at en aspekt av meg er fanget i en slik situasjon, at en del av min oppmerksomhet er i konstant tjeneste overfor «noen» som tror på noe helt annet enn meg, som gir næring til det min dagsbevissthet tok avstand fra mens jeg enda var svært ung i dette livet. En del av meg driver altså fortsatt med selvstraffelse, en karma jeg har tatt med meg inn i dette livet og som jeg med stor sannsynlighet har dratt med meg til jorden, gang etter gang. Ikke rart jeg har savnet en grad av intensitet i min nytelse her på jorden, ikke rart jeg er så streng med meg selv og arbeider så hardt at andre rister på hodet over innsatsen.
Heldigvis er det mulig og skape endringer, med bevisstheten kan vi forløse de delene av oss selv som har fungert som håndbrekk. Ikke ved å sende dem dit pepperen gror eller til en annen galakse, men ved å gi dem tillatelse til å tre tilbake og takke dem for hjelpen. De er nemlig hjelpere, viktige aspekt av oss selv som har beskyttet oss og skapt trygge rom mens vi snublet oss fremover for å beherske mer og mer av vårt eget potensial, vår evne til å elske oss selv - uten betingelser.
Jeg går med litt ustødige skritt nå, jeg lever varsomt i tiden etter slike avsløringer for plutselig ser ikke veien fremover ut slik som den gjorde før, plutselig er lansdkapet åpnere og mulighetene større, håndbrekket har løsnet litt og det er skremmende det, når en begrensning slipper taket for hvem blir jeg da, kan jeg virkelig tåle all denne kraften, alle disse hestekreftene?
Om det er nonner med rosenkranser eller utro ektemenn, sjefer som er uretterdige eller venner som svikter, mennesker som dør fra oss, økonomiske problemer, eller noe som sprenger lykke-barometeret og overgår alt vi har opplevd før, så går noe i tusen knas. Det er slike intense opplevelser som sprenger glasstaket og lar oss strekke oss lenger utover eller innover i oss selv som er gjensvarene på bønnene vi har sendt ut, om å forløse mer av vårt eget potensial.
Akkurat da er vi sårbare, ikke som i en svakhet, men som en påminnelse om vår egen styrke. For sårbarheten er vår forankring av et potensial som strekker seg langt ut over denne dimensjonen. Den er verken mørk eller lys, svak eller sterk, den er vår rene og nøytrale forbindelse med alt vi er, har vært og kommer til og bli. Den er vår sterkeste følelse her på jorden, vår reneste tilstedeværelse i all eksistens, og det er når vi våger sårbarheten vi finner kimen til vår intuisjon, tilstanden som avslutter all tvil og etterlater oss i troen på at vi fortjener kjærlighet.
Når bevisstheten vår har avslørt hva som bremser oss får vi virkelig bruk for vår gode vilje og vår mentale styrke. Det er nemlig nå jobben starter, den som skal lede oss ut av gamle mønster og etablere nye rom for den vi har blitt. Men det skal jeg skrive om en annen gang :-)