Valget i USA har fått stor oppmerksomhet i mediene den siste tiden og det er ikke tvil om hva de ønsker vi nordmenn også skal tro på, nemlig at i denne situasjonen finnes det to onder og velge mellom, den ene litt værre enn den andre. Og i natt gikk den mest håpløse av med seieren, slik de fremstiller det - kan det finnes en mening i dette?
Makt er bygget på dualitetsprinsippet (eller gammel energi som noen kaller det), og at det finnes utelukkende to alternativer som skal kjempe i kampen for rettferdighet. Så skal vi velge side og kjempe mot den andre. På den måten blir vi forutsigbare og lette og kontrollere for i det vi har tatt et valg, vil vi søke til de kanalene som bekrefter at vi står på riktig side og at den andre siden er «fienden». Det er slik kriger oppstår, fordi vi underkaster oss et valg om å tro på dualiteten og stiller all vår kraft til disposisjon i kampen for å kåre en vinner, uansett om taperen går til grunne.
Vår kulturelle arv er bygget opp på denne måten, helt fra vi leste eventyr som barn og lærte at i moralske spørsmål har vi valget mellom det gode og det vonde, via skolesystemet som tviholder på sine sannheter og avkrever oss to streker under svarene, i henhold til fasit og til mellommenneskelige relasjoner hvor forsvar og angreps-strategier er det foretrukne prinsipp for dialog. Det finne i alle former for konkurranser hvor det kåres en vinner og en taper, men vil vi at livet skal være en evig konkurranse som gir næring til den ubehagelige følelsen av urettferdighet og frykten for å tape?
Det finnes kontinuerlig områder i verden hvor mennesker blir offer for andres maktutfoldelse, for andre ønske om å fortsette i den gamle energien og hente uante økonomiske gevinster ut fra det styggeste vi har her på jorden, krigføring. Helt fra vår arts opprinnelse, har dette ligget til grunn for kreeringen av våre våre landegrenser og vår tro. Mennesker har hele tiden kjempet for å vinne til seg større verdier ved formelen overordnet/underordnet, at noen underkaster seg og påtar seg rollen som brikker i et spill vi kanskje ikke engang tror på, innerst inne. Hele vår verdensorden er bygget opp på denne måten, alle våre verdier er fordelt etter et prinsipp om urettferdighet og grådighet.
Så innarbeidet er vi i dualitetens dans med oss, at vi glemmer fokuset på enheten, som også finnes, balansepunktet hvor en større plan sørger for rettferdighet. I kjernen av enhver konflikt ligger det en kime til enighet, et felles mål som vi egentlig kan gå sammen for å oppnå, men enighet har aldri gitt penger i kassen så vi gjør som vi alltid har gjort, tror på vårt innlærte behov for å velge side og kjempe. Det er slik alt er bygget opp, men må vi fortsette på denne måten eller kan vi gjøre et forsøk på å tenke selv for å skape noe nytt, er det akkurat nå vi skal bruke den kollektive bevisstheten for å løfte oss over i ny energi mot ekspansjon av enhet og kan penger bli med til det punktet hvor det blir et gode for fellesskapet?
Den omtalte valgkampen ble en skitten affære hvor dialogen ikke har hatt fokus på politikk, men vært et gjenskinn av kandidatenes intense ønske om nettopp makt og hvor de har brukt stygge midler for å vinne frem. Egoet har danset i ordbruken og mediene har vært pådrivere for å formi så store dramaer som overhodet mulig - de skal jo tross alt tjene penger de også og ingenting selger bedre enn krigstyper, overskrifter som vekker frykten i oss.
Så hva vil skje med verden nå, når vi har fått en tegneseriefigur med hentesveis til verdensleder?
Sannsynligvis ikke så veldig mye uten at noen er villig til å la hatet spre seg for det ligger et hav av muligheter for kaos, konflikt og krig, men det finnes også et håp om at nettopp dumheten er det vi har behov for når vi skal markere starten på en ny verdensorden. Er det kanskje en morromann vi trenger for å avsløre de latterlige prinsippene vi fortsatt etterlever og er det han som er riktig mann for å vippe litt i stolsetene til de som besitter de mektigste tronene rundt omkring? Må vi kanskje helt ned før det snur, før vi kan starte reisen oppover for å vekke kjærlighetsprinsippet og forene oss i enighet?
Men vil vi klare å ha tillit, vil vi som verdenssamfunn klare å la farsen utspille seg uten at vi velger side og legge vår energi inn i det andre ønsker vår hjelp til, vår energi som er nødvendig for å bli sterke nok til og vinne? Kan vi med vår bevissthet skape en så stor kollektiv vilje at vi hindrer en tredje verdenskrig? Det er jo vi som skaper samfunnet, vi som er verden.
Eller som Piet Hein sier det så fint; "Tenk om det ble krig og ingen møtte opp!"
Nattens valg gjenspeiler de store endringene som er i spill nå, det er ikke bare i USA folkets røst har talt, nei det skjer rundt omkring på hele kloden, men felles for alle oss som ønsker og hevde vår rett til frihet, er at vi ønsker å føle at livet er rettferdig, at dualiteten forvitrer og etterlater seg en følelse av at vi er i enhet med oss selv og alt som er. Alene kan vi ikke skape fred på jord, men fred i vårt eget hjerte, det ansvaret er det vår plikt og påta oss.
Nå har den passivt aggressive damen og mannen med det komiske håret fått nok av min tid. Jeg ble ikke overrasket over sluttscenen i dette dramaet, USA har nemlig mange innbyggere som tror på "nyhetene" og som lar seg lede av alt som gir næring til frustrasjonen over at "the american dream", ikke synes å gjelde for alle.
Dagen er også spesiell, 9/11 er en utfordrende dato for USA, men også er det nummeret til krisetelefonen. La oss håpe at noen har ringt og la oss be en bønn om at vi slipper en gjentagelse av det som skjedde på denne natten for 78 år siden, krystallnatten hvor et virkelig monster fikk herje fritt med oss.