Foto; Audun Rikardsen
Jeg har skrevet om voksesmertene våre, om å begrense seg selv i frykten for det som kommer etterpå, for hvem blir jeg om jeg slipper tak, hvor drar jeg om jeg ikke holder meg fast der jeg er, hva skjer om jeg våger meg ut i noe jeg ikke kontrollerer?
Det minner meg om en sterk opplevelse jeg hadde i en alder av 4 år. Jeg var på stranden med mamma, min beste venn og hennes mor. Vi badet og hoppet fra brygga med badering. Det var bare et problem, jeg var så liten og tynn og baderingen så stor… Det gikk som det måtte gå, jeg raste rett gjennom hullet og havnet på havets bunn og situasjonen som oppsto da, har jeg aldri glemt, men husker den og gjenkjenner den som en rød tråd i mitt eget liv.
For det er jo ikke farlig og havne på havets bunn, vi flyter jo opp om vi tillater oss det. Men hva gjorde jeg? Jo, jeg oppdaget en kjempestor sten der på bunnen og klamret meg fast…. Heldigvis oppdaget en av mammaene hva som skjedde og dykket ned for å hente meg. Men jeg ville ikke slippe, holdt bare enda fastere når hun forsøkte å dra meg opp. Men kraften i den voksne var større enn min, så jeg glapp taket og ble dratt opp og kunne trekke pusten.
Jeg har gjort det siden også, klamret meg fast som en ren refelks, i situasjoner hvor energien var borte og jeg nærmest fikk kvelningsfornemmelser. Men frykten for å slippe taket er så stor at jeg holder ut, selv om jeg ble syk av det, holdt jeg fast en stund til, i frykt for hva som kunne skje om jeg kastet loss og dro videre til et mer fruktbart sted.
Heldigvis er dette en stund siden nå, heldigvis har jeg dratt opp ankeret så mange ganger at jeg har erfart at det går helt fint, at det ikke medfører dødsrisiko og takke av og ta farvel. Men jeg har også lært at det er først når jeg vet hva jeg vil, når jeg har gode drømmer for hvor jeg ønsker å fare, at reisen videre går smertefritt og forekommer å være helt uten motstand.
Men mange av oss mangler drømmer og visjoner for hvordan vi ønsker at livet skal være. Vi begrenser oss til å tenke innenfor de trygge rammene og kaller de litt større refleksjonene, uoppnåelige fantasier. Men det er ikke sant, for drømmene våre er potensialet vårt i bevegelse, det er når vi skaper nettopp fantasier, vi kan velge de energetiske strømmene som gir gjenklang i oss. Da mener jeg ikke bare de som foregår i nattens mulm og mørke, men de som tåler dagslyset og som gir oss en tydelig retning og som vekker lengselen i oss. Da blir drøm og virkelighet to sider av samme mynt også kan vi velge, vil jeg fortsette der jeg er eller vil jeg oppleve fra en annen vinkel.
Når vi har en drøm, vil visjonen komme ganske naturlig for oss. Som et fyrtårn vi navigerer mot. Men istedet for å visjonere, skaper vi heller illusjoner fordi vi ikke våger å tro helt på at det er mulig, det vi ønsker oss. Illusjonene er som fata morgana i ørkenen, vi ser for oss en oase, men når vi nærmer oss oppdager vi at det bare er luftspeilinger. Eller som såbebobler som sprekker når vi tar i dem og avslører at de vakre fargene på utsiden ikke var annet enn et fate morgana det heller for på innsiden er det helt tomt.
Jeg har hatt mange slike illusjoner, jeg har sett usedvandlig mange oaser og jeg har ikke tall på alle såpeboblene jeg har fanget. Det har holdt meg oppe i den perioden av livet hvor heller ikke jeg våget, men klamret meg til noe trygt og godt mens jeg lot som om jeg hadde en drøm jeg trodde på.
Mange diskusjoner har pågått i det siste hvor fagpersoner påstår at vi trenger å følge våre drømmer for å lykkes, mens andre påstår at vi mister fokuset på virkeligheten om vi tror vi kan skape det vi drømmer om. To sider av samme sak der altså, men med en fasinerende evne til å få oss til og velge side og bli lurt inn i forsvars og angrepsdialoger, istedet for å gå til kjernen av hva dette handler om, nemlig at vi mennesker har utviklet oss og at vi trenger drømmer for å skape en helt ny verdensorden.
Personlig tror jeg at de største innovasjonene som noen gang er skapt, først dukket opp som en drøm hos noen, en fantasi eller en «gal idè» om å kunne gi formgi noe revolusjonerende. Antagelig satt de store skaperne også under et tre en gang iblant, eller ved et skranglete bord i en garasje og kastet ideér ut i verdensrommet, mens omgivelsene lo seg skakke av galskapen i dem som trodde det umulige var mulig. Men fordi de trodde så fryktelig sterkt, fordi de valgte å ikke gi oppmerksomhet til de som mistrodde dem, mestret de steget fra drøm til manifestasjon og siden stilnet latteren og ble nok avløst av litt misunnelse…
Slik er det med oss også, vi trenger noe å tro på, en drøm og en visjon som utgjør et fyrtårn vi kan navigere mot når vinden røsker og river i selvbildet vårt. Da blir det ikke så farlig å miste kontrollen en lite øyeblikk, men snarere tvert imot, oppstår det magi når vi sniker oss utenfor komfortsonen og inn i det landskapet hvor vi egentlig hører hjemme. Vi kjenner det igjen, vi har jo tross alt sett det for oss og plutselig forstår vi det, at det alltid har vært der og ventet på oss, at det vi har lengtet etter ikke er en meningsløs fantasi, men en høyere bevissthet som har forsøkt å få kontakt med jordboeren i oss.
Og hun i meg, spør du, hun som klamrer seg til store stener på havets dyp, hvor ble hun av?
Hun har vokst seg stor nok for baderingen og elsker store høyder. Det er hun i meg som utfordrer med ordene; "Vi bare gjør der!". Da vet jeg at noe særdeles spennende er på gang, også pakker jeg lomma full av plaster og tar på fornuftig fottøy for hun har lært at det er om å gjøre og slippe taket og tillate seg litt fri utfoldelse uten tanke på konsekvensene, bare en ikke mister fyrtårnet av syne ;-)
Neste steg på ferden er å lære oss om kraften i våre intensjoner, men det får jeg fabulere litt om en annen gang <3