Utsiken min :-)
I dag har jeg lyst til å skrive litt om hvordan jeg har det her i det «nye» hjemlandet mitt. 3,5 år har det blitt nå, det som i utgangspunktet skulle være et lite avbrekk, en ørlite pause for å vende blikket innover for å kontemplere og samtidig observere hvordan de ytre omgivelsene påvirket meg. Ville jeg bli en annen når jeg ga slipp på alt det trygge, ville noe i meg forsterkes, ville noe miste sin kraft, ville jeg tro på det samme, ville jeg bli mer trist eller mer glad, mer modig eller reservert, ville min sannhet forandre seg, ville jeg få flere svar eller bli flere svar skyldig, ville jeg føle det meningsfylt eller meningsløst å være alene, helt alene i omgivelser som var ukjente for meg og hvor jeg var ukjent for omgivelsene?
Det underlige er at jeg ofte reiste hjem i begynnelsen, hjem til Norge, hjem til Oslo, hjem til Trondheim, hjem til Italia og til slutt fant jeg den raskeste ruten hjem til meg selv. Det ble nemlig den viktigste observasjonen min, at det å være på reise egentlig aldri handlet om å finne hjem, men å fange opplevelser som til slutt vil bli historien om mitt liv. Som en oppdagelsesreisende på jorden hvor jeg har innsett at trygghet er tro og være tro, som ordene i Andrè Bjerkes dikt; «…Når det som rørte ved deg gav tone, når din egen puls gav rytme til handling, når du var ett med det som sitrer i deg - da var du tro!»
Og ja, jeg er tro nå og jeg tror. Jeg tviler ikke lenger så mye, men holder stø kurs mot det jeg har oppdaget at jeg lengter etter, følelsen av å ikke lenger være hypnotisert av samfunnets sannheter som maner til frykten i meg, alt jeg skal være redd for, forsikre meg mot, unngå for å minimere risikoen for, leve i tråd med for å ikke falle utenfor, tilpasse meg for å være god nok til, betinge for å unngå urettferdighet og forvente for å ha kontroll, stålkontroll faktisk slik at jeg alltid er beredt til å kjempe for retten til å puste fritt og være den jeg er.
Det ble en kamp, en eiendommelig følelse av å være min egen fiende hvor alle reglene som skulle gjøre det trygt, faktisk var det som gjorde meg utrygg. Til slutt hadde jeg så mange jordiske avhengigheter at jeg hindret den kosmiske tilhørigheten, storheten jeg lengtet etter, samspillet som oppstår når tilliten er sterk nok til at sjelens stemme blir hørt, bønnen fra vårt eget indre, den som ber oss om nettopp å være tro mot oss selv.
Jeg har alltid vært annerledes, alltid måttet kjempe for å etterleve det jordiske regelverket som ikke stemmer med det jeg tror på, men som jeg allikevel har tilpasset meg. Den hardeste kampen jeg har kjempet er nemlig den som har pågått i mitt eget indre, mellom det jeg faktisk tror på og det jeg har lært og underkaste meg som en sannhet. Til slutt ble distansen så stor at gleden ble borte i vemodet over at jeg ikke kunne leve fordi, men bare til tross for å være den jeg er. Det var da jeg reiste hit, for å finne hjem i meg selv og forløse det som bor i meg, potensialet som er så stort at jeg trenger et annet nærvær for å mestre og bevise for meg selv at jeg ikke er en feivare på jorden, men helt perfekt når de indre omgivelsene er tilpasset mine egentlige behov.
Alene er ikke fravær av noe, men nærvær av noe annet
Denne setningen skulle bli svært viktig for meg, den oppsummerte så mye av det jeg hadde undrer meg over, for hvorfor har jeg alltid hatt et så uendelig stort behov for å være alene, men aldri kjenner det som smertefullt og være ensom? Det var da jeg fortso at det andre nærværet er det som skaper de beste omgivelsene for meg, alt det som også finnes, men som jeg har lært meg å glemme og gjemme bort for å kunne overleve som en fryktens tjener på jorden.
Nærværet av dette andre, maner nemlig til helt andre responser i meg, det krever intet, men oppfordrer meg til å søke tillit fremfor frykt, nytelse fremfor smerte, glede fremfor sorg. Det påminner meg til en stadighet på at det er i mine egne følelser det hele starter, at alt jeg skaper, stammer fra en klimpring på det emosjonelle instrumentet mitt. Tonen som er min, helt spesiell og ikke lik noe annet eller noen andre. Tonen som beskriver min vibrasjon i samspillet med alt som er på jorden, frekvensen som strømmer gjennom meg og ut i omgivelsene og skaper harmoni eller dissharmoni, som klinger rent eller surt alt i tråd med partituret jeg kom hit for å spille etter i denne dimensjonen av virkeligehten, avtalen jeg har gjort med meg selv, årsak og virkning i akkurat dette livet, denne opplevelsen.
Men det stopper ikke her, tonen har en rekkevidde som strekker seg langt ut over det dagsbevisstheten min kan styre, den vibrerer i noe som er større enn det jeg kan ta og føle på, den vibrerer i drømmene mine og i lengselen og den berører både fortid og fremtid, dens rekkevidde er uten grenser og den kommer hele tiden tilbake til meg som et ekko av det jeg en gang sendte ut. Det er derfor jeg trenger stillhet, for å finstille instrumentet mitt, finne frem til den vakreste tonen i meg, den jeg faktisk ønsker å få tilbake med forsterket kraft, som en respons på hvem jeg er og som en påminnelse om hvordan jeg kan gjøre den stadig renere.
Det er det jeg kaller kjærlighet, men akkurat det skal jeg skrive mer om en annen gang ;-)
Det indre landskapet er et uoppdaget ødeland for mange av oss og så ukjent er det at noen til og med mener å kunne bevise at det ikke finnes i det hele tatt, at vi er skapninger som er kommet hit for å være styrt av tilfeldigheter før vi faller som høstløv til jorden og slukes opp av et evig mørke. Andre tror at det finnes en himmel og et helvete og at dette livet handler om å forberede oss best mulig til det neste som skal skje. Her og nå er bare en transportetappe for å tilfredsstile Gud og unngå hans vrede. Andre tror på en evig gjenfødelse som et bevis på det vi har klart å utrette i dette livet og at vi skal etterleve bestemte regler for å unngå å bli straffet ved å komme tilbake som en rotte for eksempel. Så er det noen som tror på dette livet også, at det er her og nå vi har mulighet for virkelig og skape noe vakkert, men også det stiller noen krav til oss, at vi lever asketisk og ikke lar oss rive med av materielle behov. Osv, osv.
Alt dette som er nedfelt i ulike kulturer på jorden, gir oss konstante påminnelser om at vi ikke er gode nok, at vi vil bli straffet, enten vi lever slik eller slik, alt ettersom hvilken system vi velger å underkaste oss. Hypnosen vi er inne i, maner frem frykten i oss, uansett hvordan vi oppfører oss i dette livet, vil det ikke gå bra for det er gjennom smerten vi utvikler oss og gjennom motstand vi bygger nok styrke til og overleve. Så sterkt er vi påvirket at disse sannhetene at vi nærmest har overgitt oss og akseptert at det finnes noe som har makt over oss, noe eller noen som alltid vet bedre og som er i stand til å straffe oss dersom vi ikke hører etter. Det økonomiske systemet er bygget opp på denne måten, religion er bygget opp rundt dette prinsippet og om vi går dypere inn i både kirke og katedral, vil vi finne bevis for at hele byggverket er reist etter maktens prinsipp om overgrep og underkastelse. Og så lenge "de" klarer å beholde oss hypnotisert i frykt, vil deres behov for kontroll være sterkere enn vårt behov for frihet.
Da er det ikke så rart at vi frykter ensomheten eller aleneheten, at vi mistror vår egen evne til å leve godt her på jorden. For når straffen for å mislykkes er så stor, er det med stor risiko vi kan velge og prøve, men de fleste av oss utsetter det til i morgen, for i dag har jeg mer enn nok med å henge med i mitt eget hverdagsliv og få tidsplanen og gjøremålslisten til å gå opp, slik at jeg og mine nærmest har tak over hodet og mat på bordet, slik at vi overlever nok en dag på jorden. Jakten på lykken får vente til en dag jeg har litt bedre tid og overskudd.
Jeg har funnet noe viktig her nede og jeg forstår mer enn noen gang setningen som ble gitt meg før jeg flyttet meg hit hvor tiden kommer meg i møte og hvor rommet er så uendelig stort;
Frykten er et smykkeskrin som skjuler dine edleste skatter
Kisten er åpnet og skattene skinner imot meg nå, men det skal jeg fortelle i neste kapittel av historien om min rundreise i annerledes-land, reisen i kjærlighetens tjeneste på jorden ;-)