Jeg tror dette er en av de setningene som representerer meg best og kanskje de ordene hvor mine nærmeste lettes gjenkjenner essensen av meg.
Det er akkurat i den energien jeg har skapt mest moro i livet mitt, men det også med de ordene jeg har ledet meg inn på veier med fryktelig mange hull i asfalten. Jeg har alltid med meg Norgesplaster og sårsalve, og ordene fra pappa når det gikk galt; "Kan du le av det i morgen, vennen min?" og ja, som regel kan jeg smile godt når jeg ser meg tilbake, nesten alltid faktisk, sånn lenge etterpå altså, når sårene er grodd, skorpen er falt av og bare et lite arr er tilbake.
For hva er vel et liv uten skrammer og riper i lakken, uten rynker og småfeil? I vår søken etter det perfekte, glemmer vi at det gjerne er det imperfekte som skaper berøring, som vekker oppmerksomheten vår og gjør oss nyskjerrig på historien som skjuler seg bak de små og store skavankene.
Jeg er så heldig at jeg får møte mange mennesker som er villig til å dele sine historier med meg og jeg blir ydmyk og takknemlig hver eneste gang. Jeg lærer om livet gjennom å dele og andres erfaringer utvider livsopplevelsen min, for vi er jo på den samme reisen her nede, vi stabber oss avgårde mens vi alle gjør så godt vi kan og uansett om vi lykkes eller mislykkes så vokser i oss stadig sterkere som mennesker og medmennesker.
Selv har jeg også sluttet "Å bare gjøre det" i kortere eller lengre perioder av livet mitt. Det var når alvoret ble så fryktelig stort at det tok absolutt all oppmerksomheten. "Å bare gjøre det" stammer fra en inderlig tillit til vår egen væren, mens "MÅ gjøre", strømmer ut fra den uttrygge delen av oss, den som samler livspoeng ved å gjøre mest og best.
Men når var det egentlig at alvoret ble mer verdifullt enn lek og moro?
Kanskjer er det slik vi misoppfatter grunnprinsippene i det å bli voksen, kanskje er det når vi oppdager at vi er de ansvarlige, at ingen lenger tar ansvar for vår oppdragelse, at vi står på egne ben plutselig. Eller er det når vi selv blir foreldre eller når noen rundt oss blir alvorlig syke eller kanskje skjer det når vi mister jobben eller kjærligheten blir satt på prøve?
For meg har alvoret sneket seg inn, helt ubemerket i starten og siden spiste det seg stort og sterkt fordi jeg fortsatt å mate det, matet følelsen av at det var tryggere å anerkjennele gjennom alvor enn latter og glede, det gir liksom flere poeng å være litt trist.
Jeg ble syk av alvoret, av ansvaret og utilstrekkeligheten, det ble dokumentert og vitenskapelig bevist, så sant var det at jeg BLE sykdommen min. Alt falt i grus og akkurat da, i det øyeblikket hvor jeg innså at jeg ikke kunne reddes, våknet ordene igjen; "Jeg bare gjør det". Også trosset jeg legenes råd om rutiner og struktur på sykedagene og istedet ga jeg fullstendig f.... Det løsnet da, for når alt virkelig er gått i stykker, er det liksom ikke så farlig mer.
Det er godt å være tilbake igjen der jeg startet, med minst en god latter hver dag og min delpersonlighet Harryet har fått seg en bestevenninne i Harryetta, bilen som er mitt viktigste redskap for å gjenopprette ubalansen når alvoret forsøker å snike seg. Da er det bare å sette vidunderet i "S" og så forsvinner alvor og dokumentasjon, vitenskapelige bevis og bekymringer i støvskyen vi etterlater oss.
Så kjære dere som kjenner at alvoret tar stor plass, vit at det trenger å balanseres med litt glede og det er bare du som kan våge å le midt i det som virker så tungt. Plutselig ser du kanskje at det ligger stor visdom i en god latter, at stor innsikt skjuler seg i dem som berører oss med varmen i et ekte smil :-)