Hodet mitt sitter i førersetet i den farkosten jeg har valgt i dette livet. Det er intellektet som spiller hovedrollen og lenge trodde jeg det var der bevisstheten holdt til. Så feil kan man altså ta!
Gjennom hele min reise, er det frykten som har skapt klangen i mine opplevelser, frykten for absolutt alt, og da mener jeg ikke bare den akutte angsten som visstnok kan medisineres, eller den fysiske reaksjonen som kommer når vi står overfor en reell fare, jeg mener frykt istedet for tillit i alle situasjoner.
Det startet med dødsangst når jeg var barn, frykten for å ikke komme tilbake etter reisene min og bli forlatt i et endeløst mørke, siden ble det til panikkangst, livsangst og senere en generell frykt for å gi slipp på noe som helst.
Jeg ble syk av det og forstsatt kan jeg få "akutt ME", når jeg kjenner at jeg blir redd, når stjerneskuddet kommer for å minne meg om at jeg står i fare for å miste kontrollen. Miste hva? Er det ikke nettopp det jeg ønsker meg, å slippe taket og kaste meg ut i fri flyt gjennom resten av dette livet?
Joda, det er helt korrekt og hodet forstår prinsippet, men følelsene hører ikke etter!
Jeg vet jo at jeg er sjefen over både intellektet, emosjonene og kroppen min og jeg gjør virkelig så godt jeg kan for å holde alt i perfekt orden. Jeg, holder meg ren og nystrøket hver eneste dag, har kontinuerlig vedlikeholdsprosjekter gående, følger serviceboken til punkt og prikke og innstallerer oppgraderingene av operativsystemet når jeg får beskjed om at det er tilgjengelig. Jeg gjør alt riktig jeg, absolutt alt gjør jeg for å være en flink innehaver av et liv på jorden.
Allikevel er det noe i meg som ikke virker som det skal, noe må ha gått galt i selve programmeringen, en maskinfeil der altså, et problem hos leverandøren som kanskje kan gi meg rett til å reklamere?
Men nei, garantien har gått ut. Så her sitter jeg da, med et maskineri som har en grunnleggende feil og ingen verksted er villig til å hjelpe meg, det sies at de ikke har lisens for denne modellen, så da er det bare meg igjen, bare jeg som kan stå for reparasjonen.
Som alltid, finnes det en å spørre, nemlig pappa´n min. Han var litt sånn som Mikke Mus, han løste alle mysterier, enten det handlet om å forstå noe veldig vanskelig eller bygge noe helt umulig i alle slags materialer. Han lærte meg om bilmotorer før jeg kunne snakke rent og hadde jeg bare vært en enda eldre modell, kunne jeg nok benyttet meg mer av den kunnskapen. Men alle oppgraderingene har fjernet de mekaniske komponentene og erstattet dem med elektronikk, så når jeg åpner panseret mitt nå, er det bare en eneste stor metallklump der inne, alt går automatisk, ikke engang Mikke Mus strekker til her.
Pappa ville sagt at det er mulig å lage viftereim med en nylonstrømpe, at et problem med bensinoverføringen på motorsykkelen, kan løses ved å sette en flaske på hodet ned i tanken eller at en aldri skal bryte når noe står fast, en skal lirke forsiktig til det løsner. Det være seg glatt føre eller brodering, dødsangst eller kjærlighetssorg. Men hvordan kan jeg bruke denne innsikten nå, hvordan kan jeg slutte å bryte og hvor skal jeg begynne å lirke?
Og plutselig forstår jeg det, spørsmålet var svaret jeg søkte. Nettopp ved å stille det spørsmålet, starter jeg med å bryte og slik jeg holder det gående, jeg bryter og bryter med følelsen av av at det er noe jeg ikke forstår, at det er noe som ikke er bra. Jeg straffer meg selv ved å aldri puste ut og si at det er godt nok, at jeg kan være stolt av meg selv, at jeg fortjener å nyte mens jeg tar et nytt steg som belønning for god innsats.
Istedet for å nyte, søker jeg bare videre, jeg glemmer å fordype meg i det jeg har, det er derfor jeg står fast, det er derfor jeg tror at følelsene ikke hører etter. De vil jo bare at jeg skal være stille et øyeblikk, lytte innover og si takk for hjelpen slik at balansen gjenopprettes. Når gleden over å lykkes blir større enn frykten for å mislykkes, fungerer maskineriet og gleden er som olje, den smører og holder motivasjonen i gang enten frustrasjonen skyldes feil bruk av utstyret eller er en konsekvens av et leverandørproblem.
Bevisstheten sitter ikke i hodet og intellektet sitter ikke i førersetet, følelsene er ikke vanskelige fordi de nekter å høre etter og leverandører har ikke levert en feilvare til jorden. Jeg er ikke umulig eller ikke flink nok, jeg er ikke en som ikke fortjener, jeg er ikke en som aldri strekker til, jeg er ikke en av dem som trenger å være redd hele tiden.
Derimot er jeg en av de mange som strever med å skape enhet i dette enorme landskapet av potenisal og samle meg selv til ett rike. Det er da jeg oppnår bevissthet, det er da jeg kommer til et punkt hvor jeg kan tro at jeg er verdifull og har simultankapsitet nok til å både nyte og leve på en gang.
Ved å våge egenkjærlighet, rommer vi oss selv og alle oppgraderinger skjer uten særlig mye motstand fordi vi innser at det som utfordrer, bare er potensial som forsøker å bryte gjennom muren som frykten har skapt. Da blir det lettere å være helt tilstede i livet og glede seg over den emosjonelle treningen av tillitsmuskelen, den som alltid vil gi oss tillatelse til å velge det som er best for oss.
Så følelsene hører kanskje ikke etter, de er som treåringer flest, de opponerer og tester grensene våre. Og står døren åpen, er det frykten som først kommer inn, den sniker i køen og irriterer på seg alle de andre som venter pent og pyntelig på tur. Men frykten er jo bare en følelse, slik også tilliten er det. De er bestevenner faktisk, de er et par.
Så om vi sender ut invitasjoner til to og to, en til frykten og tilliten, en til sorgen og gleden og en til smerten og nytelsen, vil vi se at ingen av dem er sterkere eller svakere enn den andre, de er alle grunnstener i vårt menneskelige byggverk og vi ha dem nettopp for at de skal stå sammen og støtte hverandre. Akkurat slik vi ønsker å være en del av noe, trives også de best som en del av et fellesskap.
Jeg husker det nå, at frykten ikke er sjefen over alle sjefer og at tilliten skal sende ut invitasjonene. En vakt passer døren og holder orden i rekkene mens jeg holder fokus på mine egne intensjoner og sørger for at bordet er dekket når gjestene kommer. Sorgen, smerten og frykten er allerede en del av min nære omgangskrets, men partnerne deres er dem jeg ønsker å imponere denne gangen, med et festmåltid som gjør at de blir værende riktig, riktig lenge, både tilliten, nytelsen og gleden - fordi jeg fortjener det!
<3