Ofte stiller jeg meg spørsmålet; "Hvor stor er egentlig virkeligheten". Det er også tittelen på work-shopene mine, nettopp for jeg opplever at jeg ikke er alene om å stille nettopp det spørsmålet. At jeg ikke er alene om å kjenne på et ønske om å teste grensene mine og utforske hvor langt jeg kan gå i bruken av min egen vilje, min egen skaperkraft.
For meg er det fire ord som danner fundamentet i mitt byggverk, hjørnestenene som alt annet hviler på. Og om jeg mestrer disse fire, vet jeg at jeg står stødig og om tvilen får meg til å vakle, i dem vil jeg alltid finne den støtten jeg trenger;
Tillit er det første ordet, det kontinuerlige valget om å handle ut fra følelsen av å være trygg istedet for utrygg.
Undring er det andre ordet som hjelper meg, for nettopp i undringen åpnes det nye dører og slipper inn en strøm av innsikt og visdom som sikrer en kontinuerlig bevegelse.
Takknemlighet er for meg det største ordet av dem alle. I det jeg fylles av denne følelsen, faller alt i meg på plass, da er jeg der jeg skal være og alt får en forhøyet mening.
Og til slutt kommer kronen på verket, nemlig ydmykhet. Det er mange mistolkninger av dette ordet og noen tror det er en avart av underkastelse. Men for meg er det tvert om, en styrke som løfter opp, både meg og andre.
Jeg er takknemlig i dag, for jeg bærer på en undring som bringer meg i kontakt med noe som venter, noe som enda ikke har tatt form, men som ahr vakre konturer i seg. Og det er akkurat her jeg ønsker å være, i det ukjente, men velkjente på en gang. Det er da jeg kjenner at jeg lever, det er da livet berører meg.
Virkeligheten er ubegrenset, den er verken stor eller liten, den er rett og slett. Også er det opp til oss å skape de rammene som gjør den til et trygt sted å være, for oss. Men blir vi værende i det trygge alt for lenge, blir virkeligheten litt trang og vi går tom for luft. Så mens vi er der vi er, kan det være fint å utfordre tilliten litt, kjenne på om vi kanskje er modne for et lite steg ut av komfortsonen og miste kontrollen et bittelite øyeblikk.
Det er jo da vi ekspanderer, det er da virkeligheten vokser seg stor, nettopp for å gir plass til enda mer av oss.
Det starter med at vi spør oss selv;
"Hva er mine grunnpilarer bygget av, hva tror jeg virkelig på?"
<3