Det er som å bo midt i et eventyr dette. Hver kveld legger jeg meg tidlig fordi jeg gleder meg sånn til å stå opp og nyte utsynet her, for uansett hvordan været er, hvilken årstid det er, så er det like uendelig vakkert når jeg åpner skoddene og lyset strømmer inn.
Jeg finner hvilepulsen min her og selv om jeg foretrekker å tilbringe mye tid alene, er jeg aldri ensom. Jeg er her for å lære meg å nyte, det er derfor jeg befinner meg akkurat her hvor omgivelsene ligner et postkort, hvor maten smaker rent, hvor musikken er så viktig, språket så fysisk, menneskene så inkluderende og hvor en uendelighet av historie ligger gjemt i brostein og husvegger. Det er en helt spesiell ro her, ingen har det så veldig travelt, og det er godt for en som meg, som sanser på så fryktelig mange plan og som sliter litt når inntrykkene blir for mange og farten på dem, så veldig høy.
Det innebærer ikke at det mangler inntrykk her, snarere tvert imot, men jeg har den tiden jeg trenger for å fordøye dem. Historien har liksom slått rot her, så jeg trenger ikke skynde meg for å få med meg alt, jeg kan ta litt og litt og nyte mens jeg søker meg innover i lagene av både det ytre og det indre.
I går var jeg i Verona og snek meg rundt i vakre smug med små restauranter som serverer den beste kaffen i verden, nå vet jeg ikke om det kan vitenskapelig bevises, men stemningen gjør at smaken blir større enn noen dokumentasjon. Også fulgte jeg lyden av vakker musikk og kom til en av de åpne plassene hvor det sto et stort flygel og en anerkjent konsertpianist skapte ren og skjær magi, mens solen glitrer i vinduene og beboerne kom ut på de små terrassene sine.
Jeg lurer ikke lenger på hvor lykken er, den er akkurat der hvor jeg er og står jeg stille lenge nok, kommer jeg meg bak det som hindrer meg fra å fange den - hele tiden.
I parkeringshusene i Verona spilles det klassisk musikk og på favoritt-restauranten min gjør de det samme. Det er en liten trattoteria hvor innehaveren er medlem av operakoret og gleder oss med en arie eller fem mens vi spiser. Servitørene synger med, gjestene synger med og maten.... ja, den er fantastisk selvfølgelig. Nå vet jeg ikke om det heller kan vitenskapelig bevises, men stemningen skaper igjen et inntrykk som overgår enhver dokumentasjon.
Så går jeg ut i gatene igjen og unner meg en iskrem på veien, solen skinner og jeg trenger ikke ytterjakke, bare armer og uten sokker i skoene, vår og god tid... Ja, det blir ikke mer lykke enn det. Så kan bekymringene få hvile en stund. Alt jeg har å gjøre blir jo ikke borte, det venter bare litt mens jeg fyller opp nytelseskontoen så jeg har mye å gå på når jeg skal ta fatt på det som er litt slitsomt.
Også er det nok mange som sier at det er jo så mye enklere når en bor i Italia, at det ikke kan sammenlignes med hvor slitsomt alt er når vinteren fortsatt henger igjen, hvor det har vært mørkt veldig lenge nå og hvor det er så lite musikk og så mye å gjøre, så mange krav som skal oppfylles, så mye utilstrekkelighet som skal underbygges så mye av alt at det ikke er tid til å nyte... Ja, sier jeg da, for jeg hører dette stadig vekk. Men det handler jo ikke egentlig om hvordan en har det, men om hvordan en tar det.
Så om livet er for slitsomt til å nyte, da er det kanskje på tide å skape en forandring, eller så kan en jo vente litt eller veldig lenge kanskje, det er også fint, bare en aldri mister troen og håpet om en glitrende vakker morgendag.
Jeg bestemte meg for å skape den "morgendagen", akkurat her og akkurat nå. Det innebar å ta ansvar for hvordan jeg faktisk ønsker å leve og legge forholdene til rette for det. Så ofret jeg noe for å få noe anent tilbake og nå sitter jeg her med kaffekoppen og ser at det faller et stille regn i dag. Blomstene mine har godt av det, allergien min også, så da er det allerede notert to grunner til å nyte.
Og alt jeg har å gjøre, det gleder jeg meg til for det er så fint å være inne når det er vått ute også er det så stille når inntrykkene har gjemt seg bak en dis av hvitt, så rolig er det at jeg får arbeidshvile ;-)
God fredag der ute og husk at du ikke har dårlig tid, at livet ikke er noe du skal rekke å leve <3