Jeg tror ikke jeg er alene om å kjenne at det er en viss distanse mellom det jeg drømmer om å skape og hvordan virkeligheten utfolder seg. Noen ganger er avstanden så stor at den nærmest minner om to ytterpunkter i hvert sitt univers.
Men sannheten er jo at de går hånd i hånd, at det alltid er et innsig av drømmene og ønskene våre, i det livet vi lever, at dagens virkelighet er skapt av en drøm fra i fjor, eller året før, eller i går kanskje? Men hvordan kan distansen bli så stor og hvordan er det mulig at jeg laget så fryktelig dårlige drømmer for meg selv, hvordan kan det ha seg at virkeligheten ikke ligner på det jeg egentlig ønsker meg?
Ja, si det...
Jeg har ikke så mye annet enn mine egne erfaringer å navigere etter og det er ikke givet at jeg har funnet noe vettugt svar selv heller, men jeg har fått undringens gave og tror at avstanden er fylt av noe, at drømmen og virkeligheten har et språk seg imellom, at de ikke befinner seg i to ulike univers, men heller vibrere på ulike frekvenser i oss. En tung og en lett.
Når jeg befinner meg i en høyere tilstand av bevissthet, virker drømmene så oppnåelige, så enkel faktisk, så naturlige og så logiske. Alt er liksom mulig når både tiden og rommet opphører og jeg kan fly..., det er mulig å falle også, fra store høyder uten å slå seg. I den tilstanden er det så lett å se hva jeg virkelig ønsker meg, men når jeg våkner opp til ralitetene, ser alt helt annerledes ut. Det som var logisk er blitt til en eneste stort kaos og jeg kan verken fly eller hoppe fra store høyder, for i våken tilstand vet jeg at det er potensialer som ikke virker særlig bra her på jorden, det har jeg nemlig lært, det er helt sant altså!
Eller er det ikke det?
Mine drømmer er store og spennende, de har i seg en magisk kraft, skapt av vissheten om at det finnes et uoppdaget potensial i meg, muligheter som kan åpenbare seg når begrensningene er borte. Nå har jeg ikke så stort behov for å fly eller falle, men jeg har et enormt behov for å etterleve min egen tro på at det ikke finnes noe stort som er skapt av små tanker, så derfor er det helt avgjørende at drømmene mine er litt urealistiske, litt kjempestore faktisk.
Og der starter utfordringene, for hvordan skal jeg oversette dette umulige ned i min opplevelse av virkeligheten, hvordan kan jeg være bevisst på hva drømmene foretar seg i hverdagen min?
Om jeg aksepterer at livet på jorden er begrenset, vil størrelsen på det jeg klarer å skape, være innenfor dne rammen jeg har begrenset meg til å forvalte. Så første steg er å kjenne etter hvor stort rom jeg er villig til å tilby meg selv, hvor mye av drømmene er jeg i stand til å forvalte her.
Jeg sier til meg selv; "Det er allerede der!"
På den måten gjør jeg meg selv bevisst på at alt jeg ønsker meg, allerede finnes "der ute", at alt er innenfor rekkevidde om jeg bare våger meg nært nok og sørger for at jeg er i posisjon til å motta.
For noen er behovet for begrensninger så stort at de ikke tror de fortjener at livet er godt, for andre finnes det stor trygghet i å klage over alt som er umulig, over alt som er galt, mens andre igjen ser alle de fysiske begrensninger som endeløse fjellmassiver de ikke kan forsere.
Så om vi ser bort fra det som begrenser oss, om vi våger oss inn i drømmene våre og later som om vi kan gjøre dem til virkelighet, hvem blir vi da?
Jeg tror på drømmene mine de starter som en idè, et potensial som blir satt i vibrasjon og siden bruker jeg intellektet for å forstå dem og siden inviterer jeg følelsene mine inn. Når ideen er forstått med intellektet og følelsene har gitt dem liv, er det neste steget i skapelsesprosessen at det blir manifestert.
Slik er det med det gode vi skaper og slik er det med alt som ikke er så bra. Det starter med en ren idé som igjen settes i kontakt med rekkevidden av våre tanker og siden kobles følelsen på. Men om tankene er begrenset og følelsene fylt av mistilit og betingelser i vår egen evne til kjærlighet, ja så blir manifestasjonen der etter. Jeg gjenkjenner at jeg ofte har skapt en overflod av ting jeg ikke vil ha, som overflod av dårlig råd for eksempel eller dårlig tid, dårlig helse eller mangel på kjærlighet....
Det rare er, at også dette kommer fra drømmene våre, men om vi bruker energi på å forteller oss selv at vi ikke fortjener, at det ikke er mulig, bygger vi ikke broer mellom oss og det vi drømmer om, vi graver store mørke hull vi gjemme oss i, mens vi synes litt synd på oss selv.
Drømmer er vårt eget potensial, meg selv, satt i bevegelse, så derfor har jeg lært meg å være kontinuerlig oppmerksom på hvilken frekvens jeg vibrerer på, hvor ren er egenkjærligheten, hvor sterk er viljen, hvor tydelig er intensjonen min for dagen i dag?
Når disse spørsmålene blir en del av dagsbevisstheten, kan jeg ikke klage lenger, for den eneste som står ansvarlig for både drømmen og manifestasjonen, er meg. Det er jeg som setter potensialet mitt i bevegelse, det er jeg og jeg alene som skal tro på dem, og det er mine følelser som indikerer hva som siver inn, og definere dagens steg mot forløsningen av noe stort, ubegrenset og vakkert om allerede finnes i meg.
God mandag der ute
<3