Det er stille morgen her hos meg, solen varmer allerede og jeg er lovet en båt-tur litt senere. Årets første og markeringen av at sommeren begynner å titte frem i både gjøren og væren. Om bare et par dager kommer kursdeltagerne fra Norge og jeg kjenner at det allerede har begynt å krible litt i magen. Jeg vet jo ikke enda hvordan programmet skal være, men det pleier alltid å legge seg til rette sånn etterhvert. Det er derfor det er så fantastisk å jobbe i gruppe, som om forløsningen skjer så fryktelig mye raskere, som om en får hjelp av alle de andre, og at alle får hjelp av hverandre. Også blir en så gode venner av det, nære bånd knyttes sammen, sånn fra langt inn i sjelen et sted. Denne gangen kjenner jeg mange av de som skal være med, men noen har jeg aldri møtt før og det er litt ekstra stas.
Det er noen ganger jeg lurer på hva jeg faktisk driver med, som lever her nede og er så fryktelig mye alene når jeg kjenner kraften i det å arbeide sammen med andre. For hvorfor forlot jeg alt hjemme, hvorfor er avstanden blitt så stor at jeg ikke engang bruker tekniske hjelpemidler for å opprettholde kontakt og hvorfor har jeg ikke tatt imot muligheten til å bygge et solid nettverk her? Det står jo ikke på mulighetene, de er der hele tiden og når jeg endelig velger å være sammen med noen, er det alltid så hyggelig. Tiden har ikke skapt avstand, snarere tvert imot, alt er kommet enda nærmere.
Og kanskje er det slik at tomrommet var det jeg skulle finne her nede, at begrepet ingenting skulle få en ny betydning?
Jeg bor slik at jeg ser innover i fjellene med Alpene til venstre for meg, Dolomittene til høyre og hver eneste morgen kommer stillheten sigende innover og det oppstår en kontakt med noe som er så uendelig stort og vakkert. Og om jeg lurer på om tiden er kommet for å reise hjem, titter jeg bort på hotellet ved siden av her og hører en stemme inne i meg som sier; "Jeg skal ikke ta flyet hjem i dag", når jeg ser gjester som kommer og går.
Det skjer noe magisk i dette tomrommet mitt, i fraværet av alle distraksjoner, kommer jeg stadig dypere og dypere inn i nærværet av noe annet. Prosessene kommer på løpende bånd og jeg vet at mye av dette ikke kan deles, at det bare vil provosere eller gjøre vondt værre om jeg skulle legge frem alt jeg har lært i løpet av disse, snart tre årene i utlendighet. Men noe av det skal bli til noe, uten at det har noen form enda for i det formløse får det mulighet til å vokse seg frem og anta det uttrykket det trenger for å strekke seg ut i verden.
Vi er inne i en tid med store forandringer, men for noen er livet som det alltid har vært og det er ikke alle som skal delta på "vår" reise. Det vil derfor skapes noen distanser nå, til noen eller noe som hadde stor betydning for litt siden, men som nå synes å ta energi. Det gjelder både i nære relasjoner og i situasjoner som har vært trygge for oss, dette at vi ikke helt føler at vi klarere å hente ut potensialet mer. Og kanskje kan det være at vi har vokst fra hverandre, at vi har valgt ulike veier på den neste etappen?
Jeg har aldri angret på min beslutning om å reise hit, bosette meg i dette vakre landskapet, i dette utrolige landet som stadig viser meg nye sider av seg selv. Jeg skulle bryte alle bånd for å etablere noen ny relasjoner til meg selv og det er aleneheten som skaper stillheten jeg trenger for å lytte etter dette nye, dette uendelige som ventet på meg og som gir kilinger i magen og frustrasjon i hodet, fordi det er så fryktelig mye jeg ikke forstår, men som jeg vet at jeg vet....
Å bryte bånd er vanskelig for mange av oss, men som et bål ikke brenner når veden står for nært hverandre, slik er det nok med kjærligheten også, den blusser opp når det kommer litt luft til.
Så svaret til dere som spør om hva jeg driver med her nede, er at jeg lever og begynner å innse at det ikke handler om noe annet enn det; Å leve og kjenne den forløsende kraften i ordene; "Jeg eksisterer", det er så nært oss selv som vi kan komme, alt annet har et element av noe gammelt i seg, noe som kan komme til å holde oss tilbake om vi ikke velger det inn på nytt og kjenne at det faktisk gjør oss sterkere.
Det har tatt meg noen år dette, å innse at min jordiske avhengighet, hindret min kosmiske tilhørighet. At avhengigheten var så intens at jeg trodde den var livsviktig, at jeg ville miste meg selv om jeg ga slipp på den. Men det var ikke sant, for uansett hvilken avhengighet jeg søker inn i, i dag, ser jeg at den aldri gjorde meg så trygg som jeg trodde. Den var nemlig et resultat av frykt og ikke fri som i tillit. Så uansett hva vi er avhengige av, mennesker, situasjoner, materielle ting, tanker, følelser etc. vil det hindre oss på en eller annen måte. Ikke fordi det gjør oss vondt, men fordi vi er så uendelig mye mer enn det frykten har gjort oss til. Og når vi ikke er redde mer, mister vi behovet for alt vi har gjort oss avhengige av, for tilliten skaper et rom mellom oss og gjør oss bevegelige.
Når jeg ser tilbake, var det som om jeg dro på en stor og velfylt kontainer gjennom dagene mine. Den besto av alt jeg hadde gjort meg avhengig av, alt jeg måtte kontrollere for å være trygg her på jorden. Som om jeg og den store mastradonten var ett og jeg forsto ikke helt hvorfor livet kjentes så tungt. Jeg skjønner det nå, for når det jeg drasset på, er borte, er jeg plutselig lettere i bevegelsene og fri til å dra hvor jeg vil og ta imot det synkroniserte reisefølget som er ment for meg.
Jeg tror ikke alle skal flytte til noe helt nytt, slik jeg gjorde det. Jeg tror ikke det trenger være dramatisk heller, ikke skal vi bryte nære bånd, ikke skal vi si opp jobbe og sette oss på en fjelltopp for å forstå, vi trenger ikke skape voldsomme endringer i det hele tatt. Men vi skal være bevisst på at alt vi tror gjør oss trygge, kanskje er modent for en oppgradering, kanskje ikke er bare trygt lenger, men også begrensende og tyngende.
Mange spør meg om hvor lenge jeg skal bli værende her og svaret er at jeg blir her til jeg skal videre, det er ikke vanskeligere enn det, enten det handler om hvor vi er i vårt indre eller i det ytre.
Jeg sender dere en solstråle inn i dagen, en av de mange som treffer landkskapet utenfor her hos meg. Det er så vakkert og jeg er så glad for at jeg får oppleve dette, hver eneste dag. Ikke til tross for at jeg forlot dem jeg elsker og det som var trygt for meg, men FORDI jeg våget nettopp det <3