Det er så mange rundt meg som sliter i kjærlighetsforholdene sine, som opplever at den de engang elsket så høyt, ikke lenger er en medspiller, men heller en fiende de skal bekjempe. Det som startet med bankende forelskelse har blitt til et vondt og meningsløst hat om ikke lar seg kue, men om siver inn i alt de gjør og er, som ikke blir borte, men heller vokser seg sterkere og sterkere etter hvert som tiden går.
Eli Wiesels ord er så gode; "Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet".
Så når vi ikke klarer å elske mer, klarer vi ikke bryte båndene helt, men lar heller hatet fylle tomrommet i kjærlighetens fravær. Noen velger å lage stor dramatikk innad, andre lar frustrasjonen strømme ut i omgivelsene, noen lider i stillhet, men alle legger vi MYE energi inn i smerten over det som brast. Det er liksom lettere da, når det er noe der som kan fylle tomrommet, for likegyldigheten, den kommer mye, mye senere.
Den vi elsket blir aldri borte, uansett om hvilke følelser vi legger i relasjonen for minnene vil alltid bringe vedkommende frem i oss og spesielt når vi møter andre vi ønsker å knytte nære bånd til. Hvordan vi innledet forholdet, hvordan vi levde det ut overe tid og ikke minst, hvordan det ble avsluttet. Og har vi felles barn, vil vi alltid være uløselig knyttet til hverandre, energien vil følge med oss, uansett hvor hardt vi forsøker å flykte fra nettopp den erkjennelsen.
Som mangeårig konsulent i nærinslivet, har jeg fått lov til å gripe inn i organisasjoner som trenger hjelp til å etablere et bedre samarbeidsmiljø. Der ute er det helt stuerent å be om bistand utenfra, nye øyne som kanskje ser ting på en litt annen måte og som kan løse opp i flokene som har oppstått. Gjerne basert på en liten bagatell som vokser seg stor og sterk fordi vi ikke våger å bruke vårt sterkeste redskap i alle relasjoner, nemlig kommunikasjon!
Og da mener jeg ikke den gamle forsvars/og angreps-dialogen, men ærlige samtaler om det som berører oss.
I noen parforhold er de også flinke til å be om bistand utenfra og mange sier at kjærligheten blomstrer igjen etterpå, nettopp fordi de valgte å gjøre noe aktivt istedet for å gi næring til hatet. (Likegyldighet er nemlig ikke et tema enda).
Noen søker også personlige konsultasjoner og de innledende samtalene starter gjerne med ordene; "Min kone forstår meg ikke eller min mann ser meg ikke", eller lignende. Den type tjenester, har en tendens til å virke mot sin hensikt og er kanskje ikke verdt prisen av en drink en gang.
Andre igjen tror at en ny kjærlihetshistorie er medisin mot et brustent hjerte, Men en ny forbindelse kommer IKKE som en dråpe Zalo inn i livene våre og gjør alt skinnende rent på et blunk. Det kommer bare mer oppvask! Men noen av oss liker jo å stå på kjøkkenet og finner tilfredsstillelse i å flytte egne problemer over i det å være en problemløser for andre, så det kan jo tjene en hensikt, en stund ihvertfall.
Selv blir jeg ofte spurt om hva jeg mener i slike situasjoner og konsulenten i meg, lever i beste velgående og deler ut akkurat det samme rådet som jeg alltid har gjort; SNAKK SAMMEN, unngå hverdagspraten og de innarbeidede forsvar og angreps-strategiene. Start med å finne det stedet i deg selv hvor du fortsatt er interessert i det mennesket du tror du kjenner ut og inn. Du gjør ikke det, det er fortsatt spørsmål som kan stilles, så vær interessert i svarene og sett "JEG" foran verbene.
Et gammelt uttrykk sier; "Å være interessert, gjør deg interessant!"
Og akkurat der ligger det en stor og skinnende nøkkel inn til de aller fleste av oss, for nettopp når noen er interessert i oss, blir de interessante. Det er gjerne slik det starter, forelskelsen hvor navnet på den elskende var svaret på absolutt alle spørsmål og hvor vedkommende nærmest er levert uten en eneste feil eller mangel.
Så hvor tok den veien - kjærligheten?
Kanskje ble den ikke borte i det hele tatt, for de fleste som sier at de er ferdig med tidligere forhold, har bare lagt et lokk på hatet, men er langt, langt unna likegyldigheten og kanskje kommer vi aldri dit, vi som har et brudd i kjærlighetslenken notert i minneboken?
Hvordan jeg gjorde det, spør du?
Jeg gjorde noen ting som var bra og noen ting som ikke var så bra, men jeg startet med å ha en intensjon for bruddet, noe verdifullt som kunne dempe "hatet" og fylle tomrommet med en annen form for kjærlighet. Min eksmann er far til mine barn og er deres store kjærlighet. Jeg skylder dem derfor den respekten av jeg kan ta del i deres kjærlighet. Det har kostet litt og vi har spist noen kameler på begge sider av bordet, men det var verdt det og jeg forstår nå at ordet ÆRLIGHET er en så stor del av ordet KJÆRLIGHET.
For når vi faktisk våger å snakke sant med hverandre, er det ikke sikker vi trenger dramatikk, men heller kan starter prosessen med å forstå kjærlighetens kraft på en ny og enda bedre måte. Kjærligheten har nemlig ingen betingelser, den er helt ren og er et universalmiddel som kan brukes over alt.
Så hva vil jeg med dette innlegget?
Vekke heiagjengen, slik at vi føler oss så trygge på oss selv, at vi våger å snakke sant og møte både oss selv og andre med nettopp ærlighet som i kjærlighet. Da kan vi overgå egoet vårt og bli så uendelig mye sterkere i vår evne til å elske fordi vi tar et oppgjør med betingelsene vi har skapt på veien. En må være to for å danse tango og er det et brudd, ja så må det være to parter for å frembringe det. Også er det engang slik at det vi sender ut er det vi får, i tifold, tilbake <3