En lang og deilig uke er over, slitsom og utfordrende, bekreftende og nyskapende, full av tillit og søken etter det reneste rene i møte med noe veldig gammelt. Sånn har det vært og det startet litt før faktisk, torsdag i forrige uke.
Et 20 talls kursdeltagere var ventet å ankomme i løpet av fredag og vi hadde et siste møte for å gå gjennom alle praktiske ting på det nye stedet vi hadde vært så heldige å finne til formålet, i høst en gang. Men alt endret seg når vi ble fortalt at interne problemer hadde oppstått og alt var endret. De kunne ikke lenger tilby oss det de lovet og igjen sto vi med lokaliteter som absolutt ikke fungerte. Nærmere bestemt hadde de skilt ut bare en tredjedel av eiendommen til oss, mens det området som hadde det vi trengte av fasiliteter, nei det var ikke lenger tilgjengelig. I seg selv en utfordrende beskjed, men når vi så fikk vite at dette hadde de visst lenge, møtte vi følelsen av å ha blitt lurt. Men du tuller ikke med tre skandinaviske damer, ikke i utlandet en gang ;-)
Nå skal det sies at idet vi bestemte oss for å finne en ny løsning, var det kun en svært tydelig intesjon som kunne drive oss fremover, for i dette området er det ikke mange steder som tilfredsstiller våre krav og om noen gjør det, ja så er det i allefall helt latterlig å tro at de har ledig kapasitet. Men vi trodde på mirakler og etter 8 timer hadde vi funnet stedet og satt opp hele arrangementet på nytt. En formidabel innsats hvor hver og en av oss tok i bruk våre sterkeste kvaliteter og navigerte oss frem til en felles løsning på noe som egentlig var helt og holdent umulig.
Så da ble temaet for kurset satt, nemlig å bevege seg selv over i "ny" energi. Den krever nemlig bare at vi har tillit og er villig til å tro på vår egen individuelle verdi. Så enkelt og så vanskelig, men nødvendig for å kunne skape intensjoner som forløser mirakler i samhandling med andre.
Essensen i det å skape mirakler, er viljen til å tro så sterkt på dem at gamle erfaringer og frykten for å mislykkes, ikke siver inn og stopper den nye strømmen av energi. Når det gamle dukker opp, når håpløsheten vekkes i oss, ikke gi den næring, men la den tone ut ved å gi den total akspet, takke for påminnelsen og heller legge fokus tilbake på det vi faktisk vil.
Om miraklene kom, spør du?
Ja, det er jeg villig til å undertegne på. For de som kom og de som reiste hjem, var ikke de samme. Og overvekten de hadde, var ikke lenger bestående av bekymringer, men heller en overflod av vinflasker i bagasjen. Vi fikk nemlig mange av dem, som takk for at vi hadde valgt å være stedets gjester.
Selv satt jeg igjen her og kjente meg så utrolig sliten, så veldig, veldig sliten, men også så uendelig glad, nesten lykkelig faktisk. For i løpet av bare noen få dager, hadde jeg fått erfare at det er mulig, at den nye energien faktisk allerede er tilgjengelig for oss, at vi kan skape noe helt nytt nå, at det ikke lenger er så stor motstand, men at det gode ekspanderer når vi våger å tro at vi fortjener det.
Og hva jeg har sendt ut, det vet jeg ikke, men noe godt må det ha vært. For jeg kjenner på en dyp og inderlig takknemlighet for at jeg har fått dele så mange historier i løpet av disse dagene. Spor etter et levd liv som ikke lenger viker tappende på bæreren av dem, men som gir nytt liv fordi sårene er de vakreste byggestenene når vi skal samskape med andre. Det er nettopp det vonde som var, som gjør det gode mulig for uten et mørke, har ikke lyset noe å skinne i.
Jeg tror på mirakler og dagen i dag er så vakker. Bestemor Måne var her i natt og tok med seg noe jeg ikke trengte mer, så nå er den stille sjøen her og roen i hjertet, helt i synkronitet. Og det slitsomme jeg skal gjøre blir nok veldig lett, for dagen har et dryss av magi i seg <3
