Sier ofte det til meg selv; «Kan det være så vanskelig da?», når jeg står fast og lurer på hva det er som skaper motstanden som synes å hindre meg fra å skape det jeg egentlig vil.
Og ja, det kan faktisk være så vanskelig, det kan være enda værre også, mye værre og værre enn det også. Det kommer nemlig an på hvor mye kraft vi legger i motstanden vi skaper og dess sterkere vi er, dess tøffere blir det. Like stor styrke vi har til å komme oss videre, like sterke er vi når vi holder oss selv tilbake. Et gjensvar der altså, et indre konfliktfylt møte mellom oss selv og oss selv, i ulike utgaver, med ulike dimensjoner av vilje og ulike intensjoner.
Jeg lurer på når jeg skal slutte med det, avblåse den indre krigen og bare akseptere at jeg ikke trenger å holde meg selv tilbake lenger, men at jeg faktisk er både sterk nok og gammel nok til å gjøre som jeg faktisk vil.
Men så var det denne viljen da, vår sterkeste rett som mennesker eller «fri vilje» som det kalles. Hvor fri er den egentlig?
Det er mange av de kjente foregangsmennene som har fordypet seg i temaet vilje og Assegioli har bygget hele sin teori, kalt psykosyntese, rundt nettopp viljen og dens mange fasetter. Han snakker om god vilje, sterk vilje, fleksibel vilje etc og jeg sluker det rått for jeg kjenner dem igjen som aspekt av meg selv, alle sammen.
Men jeg har også avslørt noe nytt i meg selv, en voldsom kraft som ikke passer inn i det litteraturen har lært meg om vilje, den heter MOTVILJE og kan nok best beskrives om et møte med en indre 3-åring. Her er det ikke så mye fornuft og hente, bare en slags trass som dukker opp for å måle krefter. Det var nok bra det, når jeg var tre år og skulle lære meg om grensesetting ved å sette omgivelsene på en test, men det er ikke like sjarmerende når jeg må erkjenne at jeg fortsatt driver med det samme, tester hvor mye motstand jeg faktisk kan klare å skape for meg selv, før jeg setter en grense.
Det er da jeg sier det; Kan det være så fryktelig vanskelig da? Akkurat slik jeg sa det til mine egne barn når de var motvillige og mammahjertet bare ville gi opp kampen og få dem ut av en følelse som verken rommet fornuft eller fremdrift.
Motvilje er en effektiv måte å sette grenser på, lukke seg selv inne og bli værende der til det går over. Den andre siden av viljen jeg har oppdaget i den seneste tiden, er at jeg har en tillært vilje. Det er den delen av meg som har lært å tilpasse seg og som rent instinktivt stopper viljestrømmen når samfunnsnormene ikke vil la meg gå lenger. Jeg har gjort det så lenge, at jeg kom i fare for å tro at det var min sannhet, min frie vilje som ikke var «større» og som derved ikke egentlig var helt fri, men hadde en begrensning i seg.
Jeg forstår det nå, jeg forstår at det først er når jeg anerkjenner at min frie vilje er min menneskerett, at den ikke skal begrenses eller betinges av noe eller noen, at den er ren og skjær livskraft som holder meg i live, i bevegelse og som kan lede meg inn i troen på at det umulige er mulig. Jeg oppdaget det, for en stund siden, når jeg takket ja til å ta et steg videre i min egen prosess og de som guidet meg, sa at min frie vilje ikke ville ha noe mandat i tiden som kom. Først strittet jeg imot, men så innså jeg at det var nettopp det jeg trengte, at "noen" tok ansvar for viljen min et lite øyeblikk slik at jeg kunne vokse litt og få den tilbake i en renere utgave når jeg selv var blitt oppgradert.
Det er gjennom disse periodene jeg har innsett at min vilje kan bli som Universets vilje, at strømmen av energi som løfter meg og driver meg fremover, er viljen til å virkelig leve, gjøre som mamma lærte meg når hun sa; "Du skal drikke av livet i store slurker!"
Jeg jobber med saken og sier fortsatt til meg selv; Kan det være så vanskelig da? Men nå er det mere for å minne meg selv om at det er tid for å lette på trykket og gi meg over istedet for å sette lokket på og gi opp. Jeg er jo tross alt ikke trassig lenger, iallefall ikke hele tiden ;-)
Om jeg klarer å overgi meg til Universets vilje spør du?
Ja, i glimt klarer jeg det, men forutsetningen er at jeg mestrer å velge tillit fremfor frykt og at jeg klarer å komme så langt inn i meg selv at jeg overgår både tillært vilje og motvilje, slik at min egen intensjon er som en brennende fakkel i meg. Når den lyser opp der inne, ser det ytre helt annerledes ut og det som begrenset ble borte, betingelsene også, så da er jeg nærmere iallefall, selv om jeg tror det fortsatt finnes mer å utforske, større landskap som vil åpenbare seg, hele tiden. Det opp til meg å tillate viljen og vær fri nok til å vise meg veien dit.
Nyt dagen kjæreste venner. Selv skal jeg gå en morgentur i det vakre solskinnet her også skal jeg jobbe videre meg "turneèn" som jeg planlegger å gjøre i Norge nå i mai/juni. Det blir foredrag og kurs både i Tromsø, Bodø, Bergen, Kristiansand, Trondheim og Hammerfest - tenk det, så heldig jeg er som skal få reise litt overalt og nyte våren hjemme. (Legger ut mer info på FB siden min)