«Nei, ikke engang til», er en setning jeg ofte har sagt til meg selv når gamle, velkjente og utslitte situasjoner oppstår og jeg innser at jeg er i ferd med å skape opplevelsen av å gå i loop, inn i noe jeg trodde jeg var ferdig med, for lenge siden.
Jeg sier det også, høyt og tydelig til meg selv; «Dette er du ferdig med», også forsøker jeg å fokusere i en annen retning, men det slipper ikke og jeg blir sint på dette som både dytter og lager snubletråder for meg, slik at jeg tvinges inn i noe vanskelig og akk så velkjent. Og det er ikke bare en ting, det er mange og gjerne på en gang og de surrer og går, inntil de havner i den svarte plastikksekken min, den jeg bruker for å samle opp dritten jeg skal kvitte meg med, det som skal kastes, en gang for alle!
Hvorfor jeg ikke har kastet den allerede, spør du?
Jo, det skal jeg fortelle deg, det er fordi den ikke kan flyttes på, den er for tung og noe inne i meg signaliserer at det kanskje ikke avfalls-stasjonen som er riktig sted - enda.
Innsikten kom når jeg forsto betydningen av ordene;
«Når du ønsker å se slutten - gå til begynnelsen!»
Med mitt visuelle hode, så jeg for meg Bislett Stadion med et tydelig «Start"-banner som indikator for hvor jeg skulle møte opp og først etter en stund oppdaget jeg at "Mål" var på akkurat samme sted, som to sider av samme sak, samme stoffbit faktisk. Det var da det gikk opp for meg at uansett hva jeg påbegynner, så skapes det en energetisk sirkel av hendelser, en stor eller liten runde med opplevelser, hvor start og mål allerede er definert - FØR jeg begynner å bevege meg.
Det var i det øyeblikket jeg oppdaget at uansett hva jeg skaper i mitt liv, enten jeg gjør det med god vilje eller ufrivillig blir dyttet inn i noe, så starter jeg ikke bare på en enkelt hendelse som lett kan rettes opp, men sparker igang en rekke faktorer som til slutt blir en syklus, en runde fra start til mål. Det spiller ingen rolle om jeg har gjort det "en million" ganger før, eller det er noe helt nytt.
Det er derfor jeg alltid tar et steg tilbake når jeg blir ropt opp til start, sånn for å sørge for at det er fri vilje som stiller på startstreken, at det er en bevisst handling som ligger til grunn og som er i stand til å fylle min indre stadion med god energi og høye heiarop.
Neste utfordring er at jeg ofte deltar i flere løp samtidig… Men også det kjennes enkelt når en har innarbeidet gode rutiner for oppvarming og utviklet simultankapasiteten.
Også tilbake til den svarte sekken, den med alt det gamle i, det som er på vei på dynga. IKKE kast den, ikke kvitt deg med den - den er fylt av skatter og skal ikke fjernes!!
Det er nemlig når vi klarer å elske våre mislykkede forsøk på å leve, når vi kan kjenne at smerten og sorgen, frykten og fortvilelsen ikke holder oss nede, men løfter oss opp, det er da vi er fri til selv å velge, sorg eller glede, smerte eller nytelse, frykt eller tillit, tvil eller tro. Det er først da dyttingen opphører, det er først da vi bestiller startnummer til de løpene vi faktisk ønsker å delta i, fordi vi vet at det ligger en seier og venter på målstreken.
Nå står jeg alltid stille lenge nok til å kjenne at jeg kan legge god vilje inn i nesten alt jeg gir oppmerksomhet. Det kan jo være faktisk bare være at jeg blir lurt av noe jeg trodde på før, en hilsen fra hun i meg som aldri var god nok og som trengte daglige bekreftelser på nettopp det, eller at det faktisk ikke er mitt i det hele tatt, men andre som ønsker at jeg skal bli med inn i deres drama.
En blir opptatt av hva som gir og hva som tar, når en har trent litt på livet. Selv vil jeg helst gi mest næring til gleden og sørge for at det som gjør vondt ikke tar all oppmerksomheten mer. Men det skal jeg skrive mer om en annen gang ;-)
God torsdag der ute og VELKOMMEN til alle dere som jeg skal møte i Bodø i morgen - jeg gleder meg stort og inderlig og kommer med et inderlig ønske om å løpe en runde sammen med dere ;-)