I går startet jeg dagen med å snakke med Adam og Tore på NRK P13 (Tidenes morgen), hvor temaet var ensomhet og intuisjon. Selv hadde jeg ikke tenkt så mye på det før, men akkurat da så jeg at det finnes en klar sammenheng mellom de to, et bånd som gjør begge sterkere.
Alle som kjenner meg vet at jeg liker å være alene, har alltid gjort det så det er ikke noe nytt for meg å tilbringe dag etter dag, uke etter uke, alene i mitt eget selskap, uten å føle behov for samvær med andre. Og når jeg, i perioder, er veldig sosial, trenger jeg alenetid etterpå, for samle meg sammen til et rike, som jeg pleier å kalle det, finne tilbake til det punktet hvor jeg føler at jeg er helt trygg.
Men hvordan henger dette sammen med intuisjon?
Intuisjon er for meg det punktet hvor hodet og hjertet møtes, hvor de i små eller store glimt, utveksler energi og skaper enighet seg imellom. Akkurat i de øyeblikkene, er de helt umulig å ta feil, for hvor skulle feilen oppstått, hvor kan det gå galt når de drivende faktorene i oss, er samkjørte og sender likelydende signaler til det tredje elementet, kroppen, når de ber den om å handle?
I min barndom hørte jeg ofte ordspillet; «Du skal være din første tanke tro», og jeg har latt den lede meg gjennom hele reisen, det er først nå jeg forstår at tanken det snakkes om, kanskje ikke er den som kommer fra hodet, men den som hjertet sender ut. For i meg har også hjertet en hjerne, et helt eget maskineri som er sterkere enn alt annet i meg. Og siden jeg har lært å lytte til hjertet, alltid høre etter når det snakker til meg og reagere som om det vet best, og at det er hjertet mitt som sender de første signalene til hjernen og ikke omvendt.
Nå får jeg det ikke til hele tiden, absolutt ikke hele tiden, men nettopp dette er hva som gjør de så fint å være alene, uten forstyrrelser utenfra, uten påvirkning fra omgivelsene som vil ha meg både hit og dit på en eneste gang og som aller helst vil at jeg skal være redd for ikke å strekke til eller være god nok, for jeg er jo lettest å kontrollere da. Dess dummere jeg er, dess enklere er det å få meg til å gå i flokk og være akkurat redd nok til å tilfredsstille andres behov for medspillere som hører etter og lar seg lede.
Men jeg hører ikke etter med hodet mitt, jeg hører etter med hjertet og det avslører mye nemlig, det lar seg ikke lure, det overser ikke hvite løgner en gang, det lar seg bare lede av den energetiske strømmen som heter kjærlighet og når den er fraværende i menneskemøter, roper det høyt og tydelig at det vil en annen vei og noen ganger vil det at jeg skal gjemme meg bort og være helt alene, det er det tryggeste ;-)
For meg er det ikke et spørsmål om å HA intuisjon, jeg ER intuisjon, det er det eneste redskapet jeg kjenner i meg, som aldri tar feil og som aldri har ledet meg inn i vanskelige situasjoner. Vel har det gitt meg mye positiv motstand og utfordrende leksjoner, men jeg har alltid følt meg som en vinner når jeg har våget å følge strømmen av intuisjon og den tar aldri feil, ALDRI! Så er det ikke like enkelt å samarbeide med andre, når hjertet vil være et annet sted, men det har også løst seg til det beste for flere enn meg, noen ganger.
Som når jeg tre mandager på rad, ringte gutta på jobben fra parkeringsplassen og sa at jeg ikke ville komme opp på kontoret til morgenmøte, men heller kjørte til en cafè i nærheten, fordi hjertet mitt hadde sagt det. Siden mine kolleger var velkledde i mørke dresser, tok det tre uker før de våget å bryte ut av sine innarbeidede rutiner og kom til «min» cafè istedet også hadde vi en veldig hyggelig start på uken sammen, med frokost og opptil flere kopper kaffe. Mye ble løst da, mye som ellers ville ligget igjen ved møtebordet på kontoret, fordi vi ikke hadde tid til å snakke ferdig når hele stemningen i lokalene ba hodene våre om å løpe fort, fort, fort!
Nå har jeg sluttet med mandagsmøter i sin helhet, intuisjonen min har lært meg at jeg fungerer bedre litt lenger ut på dagen, etter å ha ryddet natten bort med en kopp kaffe og en liten treningsøkt. Konsekvensen er at jeg ikke kan være sammen med så mange i fine dresser mer, ikke løpe like fort heller eller bringe inn store verdier til selskapet for å få lønn som fortjent også felles-ferie......
Jeg kjenner at jeg får litt vondt inne i meg når jeg tenker tilbake på alle årene med så mye struktur og regler og kjenner at intuisjonen min hadde det dårlig da. For uansett hvor høyt hjertet gråt, nådde det aldri frem til hodet mitt som var så fanget i systemet at det ikke hadde mulighet for å ta vare på hjetets behov. Hodet ga meg mye bra i den tiden, det fungerte utmerket og jeg følge meg vellykket fordi jeg mestret både de små og store oppgavene som ble gitt meg. Men så sa det stopp, så gikk alt i stykker når hjertet ikke ville mer, når det satte et endelig punktum for den manglende dialogen ved å vise meg hvem som faktisk er sjefen i meg og mitt liv. Det er hjertet det og vi to trenger tid alene for å finne tilbake til summetonen og opprettholde den gode dialogen, oss imellom.
Jeg har hørt mange si; «Det er så enkelt for deg for du har……» og ja, jeg har mye jeg, men ikke mer enn andre. Vi er alle tildelt de ressursene vi trenger for å være lykkelige, om vi våger. Det handler jo ikke om hverken antallet eller størrelsen på ressursene, men om hvordan vi behandler dem vi har. Det jeg har mer av enn de fleste, er TILLIT til at hjertet aldri vil lede meg inn i vanskeligheter og derfor er jeg MODIG nok til å både høre etter og følge etter når det viser vei. Også er jeg sterkere enn mange andre fordi jeg ikke er redd for ensomheten, jeg frykter ikke å stå ALENE, jeg elsker det!
Så ensomhet og intuisjon henger faktisk sammen. Intuisjonen blir sterkere når vi trener modighetsmuskelen opp til å følge kompasset i hjertet, selv om det medfører litt ensomhet. Eller kanskje helt inn til en erkjennelse av at vi faktisk har et behov for å være alene i en stillhet som varer lenge nok til at budskapet fra hjertet når frem til hele kroppen?
Men ingen av oss er like og selv har jeg mange av mine beste venner som fortsatt går i mørke dresser, som elsker å være en del av et system. Noen av oss mestrer frihet under ansvar, mens andre føler seg helt trygge når de får utlevert arbeidsoppgaver. Noen er ledere mens andre ønsker å bli ledet, noen er lykkelige i jobbene sine mens andre er ulykkelige, noen føler seg elsket av fellesskapet mens andre føler seg mobbet av de samme menneskene, noen elsker rutiner mens andre hater dem.
Uansett forskjellene på oss, så er det eneste som betyr noe at vi har hjertet med oss i det vi gjør, det er slik vi kan forene vår væren med vår gjøren og bli den aller, aller sterkeste utgaven av oss selv, så sterk at vi blir selvledende mot følelsen av at gleden over å lykkes er sterkere enn frykten for å mislykkes.
Ønsker dere en deilig vårdag der ute og husk at uansett hvem du er eller hvordan du har det så er du høyt elsket, du er nemlig ikke helt alene, aldri helt alene….