Det er mange som opplever at hat er motsatsen til kjærligheten, men for meg er det helt annerledes. Hatet er bare en mellomlanding, et hvilested for kjærlighet som ikke blir møtt, som venter på forløsning i kjærlighet eller likegyldighet.
Høres litt avansert ut det der, jeg ser det selv, men la meg starte med en setning som har vært retningsviser for meg;
«Kjærligheten er aldri smertefull, det er fravær av kjærlighet som skaper smerten»
Idet jeg skrev disse ordene første gang, var det som om jeg våknet inn i en ny forståelse av hvorfor vi legger betingelser på det å elske og bli elsket, hvorfor vi forsøker å beskytte oss mot den manglende kjærligheten ved å fange den i et tomrom vi kaller hat.
Men tilbake til refleksjonen (det står «jeg» foran verbene her, for ingenting av dette kan bevises eller dokumenteres gjennom laboratorieforskning og/eller undersøkelser som kan skilte med både en og to blindtester eller plaseboeffekt ;-) );
Kjærlighet er en energetisk strøm som også kan kalles den universelle skaperkraften, en kilde all skapelse strømmer ut fra og som jeg kan komme til å kalle Gud, lys, potens eller andre store og udefinerte størrelser. Vi ER energi og den kan ikke defineres, den rett og slett bare ER. Kraften i potensialet, guddommeligheten eller lyset som strømmer i oss og rundt oss bestemmes av renhetsgraden, av hvor høy grad av kjærlighet vi er i stand til å prosessere i vår jordiske tilstedeværelse.
Allerede ved inngangen til livet, forstår vi at her handler det om å overleve og den første frykten for å dø, sniker seg frem i oss. Frykten for ikke å få tilfredsstilt de to behovene som kan holde oss i live, nemlig mat og kjærlighet. Og allerede her begynner utfordringene, for hver eneste gang vi får bekreftet at disse behovene ikke blir tilfredsstilt, analyserer vi hvorfor og skaper betingelser for hvordan vi må fremstå for å få det vi trenger for å overleve.
Omgivelsene gir oss gjensvar som siden blir til betingelser, forutsetninger for å få de primære behovene tilfredsstilt. Slik kommer vi tidlig inn til kjernen av våre dypeste behov og svært tidlig lærer vi at det å være elsket, betinges av en viss form for tilpasning til det omgivelsene forventer till oss. Jeg elsker deg fordi… Jeg kan ikke elske deg når…. Vi kan ikke ha det godt sammen dersom du….. Jeg forventer av deg at…. Du er ikke slik jeg vil at du skal være.... Jeg straffer deg ved å såre deg med.... Du MÅ spise opp maten din. Du kan ikke gjøre slik for da.... osv. osv. Straff og belønning, straff og belønning, straff og belønning som hver eneste gang er definert av våre referansepersoner og deres egen evne til å elske, slik de har lært det gjennom betingelser.
For meg er disse betingelsene som en dråpe gift som drypper ned i kjærlighetskilden, et stoff som skitner til potensialet vi er i besittelse av, nemlig å elske eller være helt nøytral i møte med hverandre. Hatet vi snakker om er som lukten av gift og det gir oss en dårlig følelse, akkurat slik vi instinktivt kan lukte om mat er fordervet. Men i stedet for å sette opp grenser for oss selv, tror vi at vi må svelge unna i store sluker, dette vonde hatet som skaper så stor smerte i oss.
Om vi tegner en rett linje med et lite fall på midten, ligger kjærlighet og nøytralitet på hver ytterkant av linjen, hatet ligger i en sekk på midten.
Dette er hvordan jeg tror kjærlighets-strømmen egentlig er. Det er naturlig for oss å elske eller ikke, altså legger vi vår energi, vår kjærlighet inn i en situasjon/relasjon eller vi er helt nøytrale. Hatet er ansamlingen av betingelser vi har lært oss å leve med for å fortjene både mat og kjærlighet, den negative energien vi snubler i når vi forsøker å elske eller være nøytrale i møte med våre livsopplevelser.
«Jeg hater deg!», er en setning som rommer mye uforløst kjærlighet, som setter ord på den fortvilelsen vi føler når vi skal drikke den giftige erkjennelsen av å ikke være god nok.
Vi trenger nemlig ikke å elske alt og alle, det finnes ingen universell lov som krever av oss at vi skal være likt av alle heller, men når vi har lært oss å anerkjenne absolutt alt i oss selv, vil vi ikke lenger trenge betingelsene i frykt for å ikke være god nok, men vi kan velge å være nøytrale i situasjoner og relasjoner som ikke berører oss. Først da vil hatet forsvinne og erstattes av en deilig fred i hjertet.
Hatet lærer oss altså ikke så mye om omgivelsene, men svært mye om oss selv. Beskjeden om uforløst kjærlighet som sendes ut og inn i det som provoserer og irriterer, handler ikke om det ytre, men kan heller være påminnelser om noe vi trenger å gi oppmerksomhet, elske eller nøytralisere i vårt eget indre. Når vi mestrer å gi oss selv total aksept, når vi klarer å elske hver eneste bit av det vi er, vil vi ikke lenger møte situasjoner som smaker vondt, da vil vi instinktivt gå dit hvor det finnes kjærlighet og som lar oss skinne som den beste utgaven av oss selv.
Nøytralitet er ikke mangel på kjærlighet, det er bare en tilstand hvor vi kan hvile uten å gi eller ta imot, men bare være.
«What comes around, goes aroud» er et kjent begrep for de fleste av oss og det er også teorien bak fenomenet «The Secret». Dette innebærer at alt vi sender ut, vil komme tilbake og gjerne i en ekspandert form. Sender vi hat ut, får vi hat tilbake, sender vi kjærlighet ut, får vi kjærlighet tilbake, sender vi ingenting ut, får vi ingenting tilbake. Det er ALDRI slik at vi sender kjærlighet ut, fra vår reneste kilde og får hat tilbake eller ikke respons i det hele tatt. Det er ikke mulig! Så om vi tror vi sender ut det beste av oss selv og blir slått tilbake av kritikk fra omgivelsene, er den nok ikke helt ren den intensjonen, men beheftet med betingelser som returneres som prosjektiler for å minne oss om at det finnes en dråpe gift i egenkjærlighetskilden vår.
Som så mange andre lengter jeg etter fred i verden, trygghet og tilfredshet alle oss som bor på jorden og jeg tror det starter i hver og en av oss. For først når vi alle er i stand til å elske oss selv, fullt og helt og sender ut signaler som gir oss gode bekreftelser i retur, vil ikke hatet lenger legge hindringer i veien for potensialet vårt, for de uendelige ressursene vi har til å elske og bli elsket. Det starter med barna og med barnet i oss, med oss som veiledere for de neste generasjonene og som ansvarlige voksne for å avlære våre indre barn, betingelsene som ble pålagt oss av våre nærmeste.
Vi har alt vi trenger for å leve i fred med oss selv, men det krever mot å akseptere at vi er som vi er, fullt og helt og helt fullkomne fra skaperens side.
Jeg har lært mye av arbeidet til Masaru Emoto, han som forsker på vannmolekyler og neste gang skal jeg skrive litt om vann og følelser, om hvordan vi programmerer oss selv, hver eneste dag og at hele vår livsopplevelse kan endres på et øyeblikk, når vi bare våger å gi oss selv belønning for å være den vi er.