I det siste har jeg fått fokusere på forskjellen mellom disse to energiene. Jeg trodde jeg trodde, jeg var helt sikker faktisk, inntil jeg ble oppmerksom på at det kanskje ikke var helt sant, at det snek seg inn en kime av tvil i troen, at den ikke var helt ren, men hadde en hilsen fra fortiden i seg. Også var det som om et lite dytt i troen var nok til å vippe det av pinnen, en ørliten hilsen fra fortiden som sa at dette har jeg prøvd før og da gikk det ikke bra!
Det var da jeg innså at før og nå ikke er det samme, at det som var en sannhet for litt siden, er gått ut på dato og er erstattet av noe helt nytt. Det ukjente og litt skremmende gir næring til tvilen, apekatten som sitter på skulderen og hvisker at vi kommer til å gjøre feil, "Sabotøren" som den kalles i psykosyntesen, den indre stemmen som dasker og slår hver gang vi forsøker å overgå oss selv og det fortiden har begrenset oss til og være.
Jeg har en mer enn gjennomsnittlig åpen kanal, så naturlig nok, konsulterte jeg noen utenfor det fysiske synsfeltet mitt for å få svar og beskjeden var spennende;
Tro kan ikke flytte fjell, det er den som bærer troen frem som flytter fjellet!
Så da falt jeg tilbake på ansvar igjen, den ene av tre grunnpilarer i mitt syn på livet. Jeg kan ikke overlate noe til troen, den lever ikke uten at jeg bærer den frem. Det er mitt ansvar å integrere den så inderlig at ingenting kan trenge inn og så tvil om at jeg faktisk kan og vil lykkes. Jeg skal tro helt inn i margen faktisk, ikke bare med hodet, ikke bare med affirmasjoner til følelsene, ikke bare ved å øve på det en ønsker skal være mulig, men ved å faktisk VÆRE TRO mot seg selv - fordi jeg fortjener å spille på lag med drømmene mine. Da kan ikke fortiden hindre meg i skapelsen av fremtiden, men hvordan i all verden skal vi få det til, å tro altså, å være så tro at vi ikke tviler mer?
For meg kom svaret og bekreftelsen på en litt annerledes måte. Jeg har nemlig hatt en fantastisk sommer og en av de virkelig store opplevelsene kom på hytta til en vakker venn som introduserte meg for en engelsk langbue og dertil hørende utstyr som piler og beskyttelse av ulikt slag. På tomten hadde han montert en stor blink og slik det er med all form for skyting, skal en altså treffe denne blinken og aller helst midt i. Han utfordret meg til å prøve, men jeg utsatte og utsatte. Jeg har nemlig lett for å unngå situasjoner jeg ikke behersker og dette hadde jeg virkelig aldri prøvd før.
Men så husket jeg at nettopp bueskytteren, buen og pilen er metaforer jeg bruker i foredragene mine når jeg formidler at når skytteren spenner buen, er buen og han/hun ett og pilen er en bare en forlengelse av denne alliansen. Når skytteren definerer målet, kan verken buen eller pilen svikte, det er bare fysiske redskaper for å manifestere det vi tror på, det vi vil.
Den var hard å spenne den buen, fryktelig vanskelig og jeg måtte bruke all den kraften jeg kunne mobilisere i armene. Men så skjedde det noe underlig for resten av kroppen ble helt rolig og det eneste jeg var oppmerksom på, var min egen pust og blinken, lang der fremme. Og jeg traff, hver gang traff jeg, i dag etter dag skjøt jeg piler og bommet ikke en eneste gang. Den siste dagen bestemte jeg meg for å virkelig sette meg selv og utstyret på prøve. Jeg lukket øynene og utførte bevegelsene jeg hadde trent på og traff blink, igjen og igjen….
Resultatet var selvfølgelig en enorm mestringsfølelse, men også en ny innsikt i kraften som finnes i oss når tvilen ikke får snike seg inn. Så klarer jeg det ikke hele tiden, men stadig mer av meg mestrer nå fordi jeg er bevisst på å spørre meg selv, tror jeg virkelig på dette, eller finnes det en kime av tvil i meg?
En viktig øvelse dette, for det er ved å bruke bevisstheten vi mestrer det nye potensialet vårt. Den sitter ikke i hodet, i hjertet eller i kroppen, den strømmer direkte fra en høyere kilde og ut i alt det jordiske vi består av. Bevisstheten er den som blir med oss når vi forlater kroppen, det er den som gjør oss til aktører i evigheten, energetiske stråler som samspiller i alt som er og som gjør at også vi er universet, at det ikke er noe her eller der, dem eller oss, du eller jeg - vi er ett og vi kan utrette våre egne mirakler når nettopp troen er ren og strømmer fra den dypeste kilden av oss.