Vi lever i en verden fylt av dramatikk. Vi kan ikke åpen en avis eller se en nyhetssending uten at vi overveldes av maktesløshet, for hvor skal dette ende. Kan det bli en slutt på krig, vil naturen spille på lag med oss noen gang, vil kvinner kunne føle det trygt og være kvinner, vil barn noen gang være garantert en lykkelig oppvekst? Vil kulturforskjellene forsvinne, vil religionsmotsetningene komme til en enighet, vil vi oppnå full ytringsfrihet og vil vi noen gang kunne stole på de som sitter med både politisk og verdslig makt?
Svaret er kanskje nei, kanskje vil det aldri bli fred på jord, kanskje vil vi aldri kunne treffe hverandre og være trygge på at vi blir møtt med kjærlighet, kanskje vil ikke naturen gi oss fred før vi faktisk skjønner det store budskapet, før vi forstår at vi er her for å samhandle, for å være sammen om å skape en god opplevelse for alt som eksisterer her på jorden.
Men det er så stort dette, så alt for stort og overveldende. Dramatikken gjør oss desillusjonerte og vi har lett for å gi opp, stenge av nyhetsstrømmen og heller ta fokus på de små og store problemene som utspiller seg i vår begrensede hverdag. Vi skal tjene penger for å ha et sted og bo og mat på bordet. Vi skal ta vare på våre egne og sørge for vår egen personlige utvikling. Vi skal mestre samhandling til frokost, lunch og middag og vi skal sove godt om natten, for å ruste oss til nok en dag i overlevelsens tegn.
Så hvor blir den av, lykken som det er skrevet så mye om, i litteratur og ikke minst i tekster med musikk til. Hvor har den gjemt seg, denne tilstanden som vil lengter etter, som vi kjemper så innbitt for å innhente, bare et lite øyeblikk iallafall, bare sånn en times tid før sengetid?
Det er ikke så mye vi ber om, eller er det det. Forventer vi for mye av livet, er det bare en illusjon dette som står i de vakre diktene, i den fortryllende teksten som musikken bringer inn til oss. Er selve livet en illusjon kanskje, et skikkelig lureri fra skaperens side?
Er det dramatikken, krigen og overgrepene, makten og desillusjonen som er sannheten om vår tilstedeværelse på jorden, er det i smerten vi skal lære livet å kjenne, er det når vi har det vondt vi samler opplevelsene som skal få størst betydning for våre liv, som skal skrive kapitlene i vår bok, historien som ligger igjen i våre fotspor når vi går videre?
Eller finnes det håp, en kime til endring når som alt synes å rakte. Må det kanskje være så fryktelig før det snur. Er det en lov kanskje, som sier at alt skal krakkelere før noe nytt kan spire frem. Er det jordens vinterstormer som herjer nå, årstiden hvor alt visner og dør slik at våren trygt kan komme med spirer av nytt liv, om litt?
Selv har jeg reflektert mye over dette, jeg har spurt meg selv, mange ganger, om jeg faktisk skal orke og være her mer, for hva er egentlig vitsen?
Og jeg er ikke alene, vi er mange som stiller oss disse spørsmålene fra tid til annen, når hverdagens gjøremål blir i overkant monotone, hvor de samme diskusjonene dukker opp igjen og igjen, hvor de samme klærne skal vaskes for n´te gang og hvor det synes som om hver dag er en repitisjon av i går. Regninger som skal betales, barn som ikke vil stå opp, ektefeller som ikke forstår en dritt, sjefer som ikke ser at vi har verdi, medmennesker som hverken ser eller hører oss og som absolutt ikke virker å være er interessert i vår eksistens.
Jeg har lært meg at det er håp og ikke bare er det håp, det finnes løsninger også. Ikke sånn at vi kan skape fred på jord med et trylleslag, men vi kan skape fred i hjertene våre. Det er mulig om vi vil, om vi forlater hverdagskarusellen og begynner å stille oss de gode spørsmålene, rekken av oppmerksomhetspunkter vi trenger å gi oss selv og som starter med det enkleste av dem alle; «Hva har jeg egentlig behov for nå?»
Det er rart det der, hvordan et enkelt lite spørsmål, et glimt av oppmerksomhet rettet mot oss selv, hvor mye lettere det blir med en gang. Og etter at vi har trent en stund, vekkes noe i oss til live, noe som har ligget i dvale bak dagliglivets handlingsprogram, en liten blomst som har forstått at det snart er vår, at vi kan spire og vokse for vi trenger ikke vente mer.
Vi trenger ikke vente til det er fred på jord, til verdensdramatikken har opphørt og Moder Jord har roet seg ned. Til alle overgrep er en saga blott og til alle mennesker har mat på bordet og kjærlige hender som fanger dem når de trenger trøst. Vi trenger ikke vente til religionsforkjemperne har blitt enige heller, eller til alle verdens politikere og verdslige ledere har tatt hverandre i hendene og lovet å komme seg ut av sandkassen. Vi trenger ikke vente i det hele tatt, for våren begynner inne i oss, når vi forstår at vi har en spire som trenger næring for å vokse, en blomst som heter lykke og som finnes i oss alle sammen. Det er når den får oppmerksomhet den forstår at årstiden er inne, at den lange vinteren er over og at den skal få vise oss hvem vi faktisk er, når vi blomstrer i får fulle potensial.
Alt blir annerledes da, for fred på jord starter i hver enkelts hjerte og når jeg fant kilden i meg selv, endret omgivelsene seg, som med nettopp et trylleslag. For det er mitt uttrykk som skaper mitt inntrykk, det finnes ingenting i mitt liv som ikke har sin opprinnelse i et signal fra et sted i mitt eget indre.
Så er det ikke fred på jord enda og nyhetene har ikke blitt særlig mye bedre, men jeg har endelig forstått at jeg ikke trenger å redde hele verden, det holder med at jeg redder meg selv og sender kjærlighet ut til de jeg er så heldig å møte på min vei.
Og når stadig flere av oss begynner å blomstre, ja da er våren kommet til jorden og de som fortsatt tror det er vinter, de kommer til å innse at de klamrer seg til feil årstid etterhvert. Vi får bare ha litt tålmodighet med dem, de trenger bare litt mer tid for å våkne!