Klager ikke på arbeidsplassen min ;-)
Det kommer nok ikke som noen overraskelse at jeg arbeider dedikert for å forstå meg selv og den tiden vi er inne i, forstå bevissthetens potensial og avsløre de store sammenhengene. Så intenst har jeg arbeidet at jeg har ofret mye av samspillet med andre mennesker og søkt ensomhet for å være i nærværet av det vi ikke ser, men som er absolutt tilstede om vi lytter med hele vår væren.
På denne reisen har jeg fått mye hjelp, jeg har aldri følt meg sviktet, men mange, mange ganger har jeg tenkt at; «Tørum, nå tipper det over for deg, ta deg sammen og kom deg tilbake til virkeligheten!» Men det har ikke tippet, og jeg har holdt bena godt plantet på jorden mens hodet har svevet rundt i himmelen et sted. Så utrolig er informasjonen jeg får fra mine samarbeidspartnere, at jeg ikke deler det med noen, jeg ivaretar det som hemmeligheter inntil jeg får så sterke bekreftelser at jeg aksepterer at det kanskje er slik og da kan jeg innlemme det i min egen visdom og arbeide videre ut fra stadig fornyet innsikt.
Det er derfor jeg går litt inn og ut av det offentlige rommet og ikke er der det forventes av meg. Som nå, i de siste dagene hvor jeg igjen har blitt plassert foran tastaturet for å gjøre nedtegnelser over det som skulle vise seg og bli et svært avgjørende steg i min utvikling. Mange spør hvordan jeg arbeider og det er ikke så komplisert, jeg skriver ned dialoger jeg har med stemmer jeg hører, ikke i mitt eget hode, men som samtaler jeg har også i denne dimensjonen. Jeg spør og de svarer, eller jeg får lange tirader med informasjon som jeg ikke klarer å oversette mens jeg noterer, men som i ettertid viser seg å være grunnleggende for den videre forståelsen, som kapittel-beskrivelser nærmest. Gjennom å bruke tastaturet, gjennom å skrive, sette ord på det jeg hører, er det som om jeg oversetter på flere plan i meg, som om jeg hører, noterer og forstår samtidig. Underlig, men slik er det og sammen med alle meditasjonene som ligger innlemmet i dette, som en naturlig del av prosessen, integrerer jeg stadig mer og mer. Jeg starter gjerne arbeidet ved soloppgang og avslutter når solen går ned og de eneste pausene jeg har, er når jeg tar til meg næring eller lager en kopp kaffe :-)
Dette innebærer at jeg skriver uendelig mange sider hver eneste dag og jeg blir forundret når andre spør om jeg ikke synes det er vanskelig og være så mye alene, så er svaret at nei, faktisk skulle jeg ønske at jeg fikk være litt alene, uten den åpne kanalen hvor det alltid er noen på linjen.
Denne delen av reisen min startet i 2002 når jeg ble syk, eller som jeg selv skrev i notatboken min; «Nå er jeg syk, eller er det akkurat nå jeg er i ferd med å bli frisk?» Også kom den første samtalen i 2004 og siden har dette vært en vesentlig faktor i mitt liv, disse samtalene som har ledet meg til stadig større innsikt, til stadig dypere bevissthet om hvem jeg faktisk er, ikke bare her i materie, men også i det som kaller etherie. Det går i etapper, noen så enkle at jeg kan opprettholde et helt normalt hverdagsliv ved siden av, andre så intense at jeg trenger fullt fokus innover. Det gjør at min kontakt med omgivelsene blir litt av og på. De intense periodene medfører alltid at jeg tar noen betydelige steg, som igjen setter mange faktorer inn i en helt ny sammenheng. Det er da jeg har noe og fortelle, noe som kanskje har betydning for flere enn meg, enten som bekreftelser eller som lysglimt i mørket. Uansett er det jeg forteller, det jeg formidler, bare en liten bit av hele bildet for budskapet er så uendelig mye større enn meg, det lever sitt eget liv og ekspanderer idet det berører noe i andre.
Flere ganger har jeg hørt mennesker si at de misunner meg evnene mine, at alt hadde vært så mye enklere om de hadde vært som meg. Og ja, det kan nok være riktig, at det er enklere. Selv kan jeg gjøre en objektiv vurdering, men det jeg forstår at de som opplever det slik, ikke ser historien som ligger bak, den omfattende reisen jeg har valgt å legge ut på og alt det som er ofret underveis. Jeg tror ikke jeg er så annerledes, jeg tror bare jeg er spesielt dedikert, som et talent jeg har og som jeg velger å utnyttet så godt jeg kan. Og for dere som skulle ønske at dere hadde det samme, vil jeg bare si at dere har det, potensialet ligger der i oss alle. Men for å forvalte det, trenger vi litt større plass enn vårt behov for trygghet, tillater.
I de siste dagene har jeg virkelig blitt utfordret og jeg innser at jeg tar de siste stegene nå, i denne syklusen som jeg påbegynte i 2002, 15 år har jeg brukt på dette arbeidet og jeg kjenner både på en stor glede og vemod fordi det snart er over. Men aller mest kjenner jeg at det kribler i meg for noe helt nytt kommer til syne i horisonten.
Jeg skal skrive om dette, jeg skal gi det et uttrykk og jeg håper og tror at det vil være verdifull informasjon også for dere. Jeg er jo ikke alene på denne veien, vi er mange som går sammen med ulike oppdrag, men med en felles avtale om å støtte hverandre der vi danser avsted mot stadig større mestring.
Akkurat nå har jeg blikket rettet innover, men jeg kommer snart ut igjen ;-)