Det er en gal, gal verden vil har skapt for oss selv og vi vil fortsette på denne måten inntil vi innser at fred på jord starter med fred i hjertet. Så dypt må vi, at vi sørger for at alle barn blir ivaretatt av omgivelser som speiler kjærligheten vi alle kommer til denne verden med. Noen har sikkert gamle karmaer med seg, oppgaver de skal forvalte for å gjøre opp for tidligere opplevelser, men tiden for dette opphører nå når den kollektive bevisstheten hever seg over den frekvensen hvor dette ligger. Arbeidet vi gjør med å høyne vår egen vibrasjon, er helt avgjørende for hvordan vi skaper den såkalte fremtiden på jorden.
Vårt samfunnsystem er bygget opp rundt prinsippet om makt og hierarkier, jeg skal nok skrive litt mer om dette etterhvert, for jeg innser at dette er et av de viktigste temaene for meg, men akkurat nå vil jeg bare reflektere litt over begrepet; "Indre fred"
Det er først når vi tar ansvar for akkurat dette, vi kan se at våre drømmer manifesterer seg, de som først kan komme til liv når vi opererer ut fra et harmonisk indre. Det innebærer å gi slipp på historien vi har med oss, aspektene våre som er bærere av historier om urettferdighet og smerte. Det er slik vår verden er bygget opp, det er den gamle energiens essens; «Å holde tilbake».
Men dette trenger først å trenge inn i hverdagen vår, om vi velger å fortsette arbeidet med å bearbeide på den «gamle» måten, gjennom å tillate disse responsene å komme til liv, gjennom å akseptere at vi er her for å bli holdt tilbake ved å stadig lete etter feil og mangler ved oss selv. I stedet kan vi nærmest tvinge oss inn i en erkjennelse av at det ikke finnes feilvarer levert til jorden, at vi ikke kommer med reklamasjonsrett, men snarere at vi egentlig er så genuine at vi trenger avstand til omgivelsene for å faktisk se hvem vi er og ikke bare fokusere på å passe inn i det som var, det som fortsatt er der for å holde oss tilbake og hindre den naturlige ekspansjonen.
Vi passer inn, vi har en viktig plass, en viktig rolle og spille i den store livsveven, som tråder i et samspill hvor hver og en av oss vil bli savnet om vi blir borte. Hver og en av oss er viktige og det er ikke bare de med makt og autoritet som har betydning, men vi, vi som arbeider for å skape balanse og gjenvinne ro og orden slik at vi kan forvalte jorden i fremtiden, ikke beherske den, men forvalte den med respekt og kjærlighet, slik at nye potensialer kommer til syne og gjøres tilgjengelige for de kommende generasjoner. Vi gjør det gjennom å rette fokus innover, det er der bevegelsen starter.
I starten av mine samtaler med klienter starter jeg alltid med følgende premiss; «Husk at nå skal vi ut av det som er vanskelig, ikke inn i det!» En påminnelse for både meg og min samtalepartner om å holde fokus rettet mot forløsning og ikke holde smerten ved like ved å gi den stadig mer oppmerksomhet og derved energi. Det innebærer ikke at vi skal gjemme bort det som gjør vondt, arkivere det og bære det med oss i stadig frykt for at lokket skal sprette opp. Det betyr derimot at vi skal slippe det til, akseptere og anerkjenne også de vonde erfaringene og innse at nettopp det har stor betydning, at det er hvordan vi mestrer dette som gjør vår historie helt unik.
Mange blir provosert når jeg sier; «Det er bare en følelse», når de møter en smerte som er så stor at den nærmest skaper panikk i systemet, pustebesvær og en strøm av adrenalin som stanser all bevegelse. Men det er sant, det er bare en følelse som har to ytterpunkter, to potensialer og så er det opp til oss og finne motsatsen, den som frigir og gjenvinner ro og balanse der inne når frykten overmanner oss.
For meg er indre fred en tilstand hvor jeg klarer å romme alle mine følelser, når jeg er så raus med meg selv at jeg ikke dømmer før jeg har gått veien via anerkjennelse først. Jeg aksepterer at situasjonen er som den er og jeg anerkjenner at akkurat denne opplevelsen har betydning, akkurat nå, men at jeg også de nødvendige ressursene for å forvalte den, dersom jeg gir tillatelse til at det kan skje. Ofte ligger disse ressursene gjemt i det motet jeg trenger for å ta meg tid til å prosessere, tid til å være så lenge i det vonde, at det forløses. Men som regel har vi innarbeidede gode strategier for å omgå det vonde, at vi heller går i loop og stikker av, i stedet for å ta det i mot og kjenne på følelsen. Det er da vi havner i «hamsterhjulet», hvor de samme opplevelsene kommer igjen og igjen og igjen.
På akkurat samme måte som vi ser det, akkurat i dag, akkurat nå når terror igjen har satt en støkk i oss og vekket frykten vår, overlevelsesinstinktet som roper at det er fare på ferde, vi må flykte. Og heldigvis har vi disse instinktive responsene i oss, de redder oss fra mange farer, men når det kommer til vårt eget indre, våre egne følelser, kan det være lurt å stoppe opp og foreta en vurdering, spørre oss selv om vi løper for livet eller av gammel vane. Vår egen utvikling har gitt oss nye ressurser, så det som var uhåndterlig i går, kan godt være bagateller i dag så derfor er det viktig å sjekke av først, før vi løper og gjemmer oss.
Ingen av oss kan redde verden alene, men vi kan alle ta ansvar for å gjenopprette harmoni i vårt eget indre. Det starter der og det ekspanderer når vi er mange som tror sammen, på oss selv og på at vi sammen kan skape fred på jord.