Først av alt vil jeg innlede med å si at denne posten er lang og at den berører et tema som kanskje ikke alle føler seg berørt av. Til dere vil jeg si at jeg kommer tilbake med noe annet i morgen, så ikke tving deg selv til å lese, gjør noe annet morsomt i stedet ;-)
Jeg hører stadig fra mennesker som er fryktelig slitne og det kan synes som om veldig mange er inne i en fase hvor kroppen har «nettet ned». Og uansett hvor hardt de arbeider for å ta ansvar for at de selv en påvirkende faktor til at nettopp dette potensialet spiller seg ut, at det ligger en viktig læring i dette, så finner de ingen forløsning.
Jeg har skrevet om dette flere ganger før og jeg skal nok skrive enda mer og da spesielt om penger som skaper en helt reell bekymring når vi ikke lenger er i stand til å gjøre det som skal til for å sikre oss inntekter. Men dette skal jeg ta for meg en annen gang.
I dag her jeg tenkt å bevege meg i en retning som kanskje kan være oppklarende for noen av dere som tappes for krefter, det gir i alle fall mening for meg. Jeg kaller det «Mitt og ditt» og det er en velkjent problemstilling for de av oss som er mer enn gjennomsnittlig sensitive og som har avslørt at grensesetting og avvisning, ikke er det samme, men to helt ulike uttrykk for å plassere oss selv der vi ønsker og være i samvær med andre. Grensesetting som er nødvendig for at vi skal kunne bevege oss fritt inne i vårt eget «felt» og avvisning som er et tveegget sverd, med behovet for aktiv beskyttelse på den ene siden, og erindringen om en emosjonell smerte på den andre. Jeg skal ikke gå inn på dette spesifikt heller, men ser at denne tematikken som dukker opp igjen, nå som jeg forsøker å forvalte helt nye potensialer av livet.
For flere år siden fikk jeg følgende besked;
«Husk at energien mellom mennesker går begge veier.»
Akkurat den setningen skulle få stor betydning, for jeg innså at idet vi oppretter kontakt med andre mennesker, skapes det også en rettet energetisk strøm mellom oss og den går begge veier. Så det jeg sender ut, har en respons som kommer tilbake og dette skjer med begge parter. Med andre ord er denne strømmen av energi bestående av både «mitt og ditt». For meg fikk dette stor betydning for jeg innså at mye av det jeg bar på, veldig mye faktisk, ikke egentlig var mine følelser, men andres opplevelser.
Så gikk jeg inn i en fase hvor jeg arbeidet svært bevisst med å se forskjellen, avsløre hvordan jeg fremsto i møte med andre og hvordan jeg hadde en tendens til å oversette andres følelser som mine egne og hvor jeg ble så uendelig sliten av å ta ansvar for noe jeg ikke forsto årsaken til.
Det er absolutt to sider av dette, for det som berører oss, er ofte noe som bringer oss læring om oss selv, at de menneskene som etterlater seg spor i oss, ofte er våre læremestre. Men akkurat dette skal jeg heller ikke fordype meg i nå, speilinger skal jeg også skrive om en annen gang. Nå skal jeg derimot holde fokus mot den energetiske forbindelsen og kanskje avsløre noe om det som tapper oss for krefter.
Arbeidet med å kunne forvalte stadig mer av mitt eget potensial, har en underliggende hensikt i å forske på min egen bevissthet. Så sterk er denne drivkraften at jeg ikke klarer å stoppe opp og gå tilbake til en behagelig og litt mer ubevisst tilstand for å gjøre livet litt «enklere» for meg selv. Noen av de jeg møter underveis, skulle nok gjerne ønske det og absolutt de som er strenge forvaltere av sannheten fra i går og som kjenner seg kraftfulle fordi de har alle svarene og kan sette to streker under dem.
Det som undrer meg i møte med såkalte vitere, de som vet, er at de ikke selv ser at vitenskapen har noen begrensninger, at det ikke finnes noe av dette som er objektivt, at alt som dokumenteres, bærer energien til den som forsket det frem, deres tro og deres overbevisning leder prosessen mot dette som visstnok er en sannhet, men for hvem? Nå er det ikke slik at jeg med dette ønsker å undergrave viktigheten i forskning eller vitenskapens betydning, jeg er en stor tilhenger av begge, forskning fordi den skaper bevegelse, vitenskap fordi den gir oss noe og arbeide videre med som å bygge en trapp, trinn for trinn.
Men det jeg misliker er de to røde strekene som settes under svaret, for hvordan er det mulig, tenker jeg?
Selv har jeg stor nytte av å undre meg, reise i bevisstheten ut i et landskap som er så logisk bygget opp, at det er lett å smile når en forstår hvor enkelt hele denne konstruksjonen egentlig er. Men det er en vesentlig forskjell her, for det vi forstår med bevisstheten, lar seg ikke like enkelt forklare når vi henter det ned i energiene her på jorden. Det er derfor jeg stiller spørsmålstegn ved vitenskapen, for jeg ser at den absolutt har en verdi, den er viktig for at vi skal forstå visse sammenhenger, men den kan foreløpig ikke gi oss hele bildet. Den dokumenterer fragmenter av det som foregår, men vi har verken intellektuell rekkevidde, utstyr eller ord som dekker det potensialet som faktisk utspiller seg der «ute». Når vi er kommet dit, vil vi ikke lenger se på oss her på jorden som sjefene over alle sjefer, men heller innse at vi er brikker i en sammenheng som er så stor og omsluttende, at det eneste som betyr noe, er vår egen eksistens, i en logisk samhandling med alt som er.
Dette skal jeg nok også skrive mer om, men tilbake til dagens tema.
Vi har lært oss å leve i en virkelighetsopplevelse som er definert innenfor dimensjonen av tid og rom, vi kjenner spillereglene og vi kjenner til begrepet makt, dette fundamentet vi har bygget våre samfunn på, denne strukturen vi har benyttet oss av for å beherske samhandlingen mellom et stort og stadig større antall individer. Denne fasen er den vi kaller «gammel energi» mens vi nå er i ferd med å ta steget inn i en ny syklus, en ny æra for Moder jord. Det er det vi kaller «ny energi» og den innebærer i all hovedsak at vi skal ekspandere ut av rammene kalt tid og rom og gjenvinne en større opplevelse av frihet. Vi skal altså ikke lenger beherske livet her på jorden, vi skal forvalte det, som et potensial vi nå har fått tilgang til, nettopp fordi vi den kollektive bevisstheten har nådd et punkt hvor en ny dimensjon er blitt tilgjengelig.
I denne dimensjonen, vil vi automatisk stille spørsmål ved det som har to streker under seg, bevisst og ubevisst gjenkjenner vi at noe begrenser oss, at vi ikke lenger ønsker å være underkastet noe som andre kontrollerer, vi vil ikke lenger ha bare svarene, men trenger plass for å stille spørsmål, våre egne spørsmål.
Jeg møter mange unge mennesker og jeg ser at stadig flere av dem, sliter med å tilpasse seg. Og det er ikke lenger slik at de kan mestre det gjennom å bruke en sterk vilje, det stritter sånn i dem, at de heller blir syke enn å underkaste seg. Det er den nye generasjonen som er kommet for å vise oss veien videre. Men i stedet for å gi dem den plassen de trenger, forsøker vi å tvinge dem inn i de eneste rammene vi kjenner, det er det jeg kaller sirkler. Vi har lært, slik våre forfedre lærte det, at ved å være sirkulære, passer vi inn i samhandlingen med både mennesker og systemer som er der for å forvalte oss. Disse unge menneskene er trekanter og det er ikke meningen at de skal være noe annet enn det, trekanter. Men som vi alle vet, passer ikke trekanter og sirkler sammen, så allerede som foreldre, sliter vi med frykten for å ha fått noen i hus, som aldri kommer til å klare seg og det eneste vi kan gjøre, er å høvle dem ned slik at de blir pene og runde. Men det virker ikke, for kantene vokser ut igjen så snart vi tror vi har gitt dem riktig form, går de tilbake til sin opprinnelighet, som trekanter. Akkurat slik alt er i form, går tilbake til utgangspunktet når ingenting holder det sammen, det er en fysisk lov som bekrefter dette, men Tørum, det tar du en annen gang.... ;-)
Jeg gjenkjenner meg selv som en trekant og jeg var så heldig at jeg fikk vokse opp med sirkler som gjenkjente sine egne kanter inne i seg. De hadde ikke fullstendig utviklet dem, men de kjente dem gjennom det vi på godt norsk kaller klokskap. De forsøkte selvfølgelig, men etterhvert sluttet de med hjørnekappingen og utvidet heller rommene i vårt hjem slik at det ble plass for meg. De gjorde det gjennom to viktige faktorer; de stilte spørsmål i stedet for å servere svar og de ga meg tillit i stedet for å innpode meg med frykt.
Og endelig begynner jeg og nærme meg poenget i denne refleksjonen. For grensene mellom mitt og ditt, endrer seg nå eller de smelter sammen på en annen måte, alt ettersom hvilken vinkel vi ønsker å se det.
I det vi blir bevisst på at vi er på en litt annen reise enn mange andre, kan vi se oss selv som trekanter som plutselig tiltrekker seg andre trekanter. Det endrer spillereglene totalt! For det vi har lært om grenser og avvisning, fungerer ikke lenger på samme måte fordi den energetiske forbindelsen som da opprettes, tjener en annen hensikt. Ikke lenger skal vi bare bruke hverandre som speilinger for å utvikle oss selv, men vi skal se på de andre som medspillere i skapelsen av den nye tiden. Mennesker som er vevet sammen med oss fordi vi har påtatt oss en oppgave, hvor vi trenger hverandre for å lykkes med prosjektet.
Dette forutsetter at vi har lært oss hvem vi er først, at vi har lagt fortiden bak oss, at vi er villig til å gi slipp på livet med avkappede hjørner. Med andre ord, skjer dette når vi når det punktet i vår utvikling, at vi ikke lenger trenger å legge så stor energi inn i det å bli den beste utgaven av oss selv, men har innsett at vi faktisk allerede er det, at vi alltid har vært det og at derved blir så modige at vi gir oss tillatelse til å utforske helt nye virkeligheter.
Noen av oss er kommet dit, andre står på dørterskelen eller sliter med å finne nøkkelen til døren, mens andre justerer kompasset for å finne frem til døren. Men uansett hvor vi står i denne prosessen, så er vi der vi skal være og vi er på riktig vei. Det betyr at når vi har tatt en beslutning om å være medskapere av den nye tiden, vil vi bli ledet mot andre som er ute i samme ærend. Det er da det blir viktig å skille mellom mitt og ditt med en litt annen hensikt enn før. Vi skal ikke lenger bare lære av hverandre, vi skal samhandle med en høyere grad av bevissthet.
Når vi kommer dit at vi er i harmoni med oss selv og kan legge egoet til side, vil vi automatisk løfte blikket og oppdage at det opprettes forbindelser med andre mennesker, på en helt annen måte enn før. Ikke lenger innenfor rammene av systemet som skal holde orden på vår fysiske tilstedeværelse, men på et plan hvor helt ukjente sjeler kommer inn på "linja" fordi de er søkere sammen med oss.
La meg ta bruke et personlig eksempel; I september i fjor dukket det plutselig opp et bilde av et menneske her på FB, et menneske som er en kjent person, men som jeg absolutt aldri har stiftet personlig bekjentskap med. Noe i meg ble berørt, men jeg la det til side helt til neste gang og neste gang, det samme menneskets avtrykk dukket opp, på de merkeligste måter. Gjennom dette har jeg lært mye om meg selv, jeg har blitt utfordret og inspirert og har følt meg nærmest tvunget til å bevege meg inn i et helt nytt syn på hvem jeg er. Egoet mitt har virkelig blitt eltet og jeg har sent mange bønner i ren og skjær takknemlighet for at jeg har fått være i dette energetiske samspillet og har bedt om tilgivelse dersom min tilstedeværelse har tatt mer enn det har gitt.
For en liten stund siden, fikk jeg beskjed om at den energetiske strømmen mellom oss, ville aktiveres ytterligere gjennom at det ville oppstå en magnetisme. Altså skulle forbindelsen justeres og bli mer materiell Jeg forsto ikke da hverken hvordan eller hvorfor, men jeg aksepterte og etter noen dager ble jeg fryktelig sliten, fullstendig tappet for energi og jeg gikk inn i et emosjonelt landskap jeg trodde jeg hadde forsert for lenge siden.
Men plutselig sto det hele klart for meg, i en meditasjon åpenbarte deg seg en innsikt i at magnetismen hadde ledet oss så nært hverandre at vi ikke lenger bare hadde kontakt i vibrasjonen av ether, men at vi var kommet så nær en manifestasjon at jeg reagerte som når jeg møter mennesker i denne virkeligheten. Og her har jeg som sagt, gode rutiner for å skille mellom mitt og ditt, her har jeg lært meg å sette grenser og til tider avvise når noen allikevel velger å tre over dem. Men på et energetisk plan har jeg ikke trent så mye på dette, her har jeg vært vært mer opptatt av den beskyttelsen jeg trenger for å forvalte meg selv i samhandling med andre frekvenser, andre dimensjoner, andre deler av skapelsen, men når jeg møter andre mennesker i dette rommet, da innså jeg at jeg kom til kort.
Sorgen og smerten jeg bar på, var ikke min i det hele tatt, den lå i den energetiske strømmen som var etablert mellom oss og magnetismen hadde ført den inn i en frekvens som gjorde at jeg ikke lenger bare utvekslet informasjon gjennom bevisstheten, men som om vi var fysisk i kontakt med hverandre. Da forsto jeg at det trengs helt nye regler for grensesetting i dette nye landskapet. En enda større bevissthet om hvem jeg er som menneske og som sjel i det oppdraget jeg har påtatt meg. For det kommer flere slike møter, flere trekanter vil dukke opp og det er uten betydning om vi fysiske møtes for intensjonen er den samme og derved også frekvensen vi opererer på.
Budskapet mitt i denne lange refleksjonen, er at vi er klare nå, bevisstheten vår er klar for det neste steget og dersom vi ikke henger med, men tviholder på de jordiske avhengighetene våre og ikke gir slipp på fortidens definisjoner om hvem vi er, vil vi stå overfor et fryktelig kaos både emosjonelt, mentalt og fysisk. Da vil vi nemlig ikke bare utfordres i å gjenkjenne vårt eget i møte med andre mennesker, men vi vil i tillegg utfordres på fremdriften av den avtalen vi inngikk før vi trådte inn i denne tiden, denne bevegelsen av potensialer.
Om vi kommer til å møtes, vi som energetisk allerede samarbeider spør du?
Jeg vet ikke, men jeg tenker at vi kanskje ikke trenger det, for i den nye dimensjonen av oss er ikke det å materialisere så vesentlig, da vil vi heller ha fokus på opplevelsen av å være her, uansett i hvilken form det utspiller seg og da blir tid den faktoren som skaper bevegelsen. Men det skal jeg heller ikke skrive om her.
For her skal jeg avslutte med å si at vitenskapen har ikke fanget dette enda, det er for nytt så kanskje det er vi som skal utvikle den ved å stille de store spørsmålene. Det starter med det, å undre seg i stedet for å lete etter svar, ha tillit i stedet for å gå i loop i den gamle frykten for ikke å strekke til og gi tillatelse i stedet for å ta kontroll. Hele vår opplevelse av virkelighet er bygget opp rundt en dimensjonering som er skapt for å holde orden på store menneskegrupper, men kanskje er den tiden over, kanskje skal vi skape nye systemer nå? Ikke ved å utslette det som allerede er, det som fungerer, men ved og tilføre en ny dimensjon til det eksisterende, et rom med plass for mennesker i alle slags former?
Vi mestrer dette med letthet når vi legger vårt eget ego til side og innser at alt i skapelsen er bygget opp av logiske brikker, faktorer som holder det hele sammen og at de små detaljene bare er miniatyrer av det uendelig store. Vi kan ikke gå oss bort, det er ikke mulig for vi er en del av en stor vev av energier og vi kan ikke falle ut, det ligger ikke som en mulighet for sjeler som er ute på et viktig oppdrag ;-)
