Jeg har et mantra jeg sier til meg selv, hver eneste morgen; «I dag skal jeg gi gleden næring!» Også gjør jeg så godt jeg kan, men det er ikke så enkelt dette med gleden, ikke så lett som det høres ut.
For mange av oss er gleden en etterlengtet tilstand, men i realiteten noe vi bare opplever i små glimt, følelser vi ikke helt klarer å fange og holde fast ved. Noen av oss kan faktisk ikke telle et eneste gledes-øyeblikk hver dag og langt mindre hver time. I perioder kan det gå så langt mellom hver gang at vi husker å ta den frem at vi glemmer den helt bort i alt vårt strev.
Glede er en emosjonelle muskel som trenger trening og den trenger oppmerksomhet for å opprettholde sin potensielle styrke. Og for de av dere som ikke gjenkjenner effekten av ordet «prosess», er det ikke sikkert resten av denne teksten er relevant, dere har sannsynligvis et liv som er i god flyt og balanse. Men for oss som får en klump i magen bare vi hører ordet, kan det være på tide og stoppe opp og ta friminutt. Vi har nemlig havnet i et hamster-hjul og tror at vi bare skal vikle ut litt mer av oss selv, så er vi fremme…
Men vi kommer ikke frem, for i det vi runder hjulet, fortsetter det å snurre og den ene prosessen etterfølger den andre, igjen og igjen og igjen, inntil vi innser at det aldri kommer til å ta slutt. Utvikling stanser ikke, heldigvis, men vi trenger pauser for å nyttegjøre oss alt vi har lært, bruke det vi har prosessert og trent på og bare være litt, mellom slagene. Men når er det vi skal hoppe av, når er det vi skal ta friminutt, hvordan vet vi at vi fortjener å bare være? Det er ingen klokke som ringer, ingen leder som sier at det er tid for å gå hjem og hvile, ingen andre enn oss selv kan sette disse grensene og sørge for at hverdagen ikke bare er fylt av prosesser og fokus på at vi skal bli stadig bedre mennesker.
Det er hele tiden er oppgaver å ta fatt på og påminnelsene er mange, bøker som skal leses, informasjon som skal vurderes, dietter som skal prøves, treningsformer som skal prøves ut, så mange mennesker å lytte til, så mye å holde seg orientert om at vi glemmer å nyte det vi allerede har. Jeg mener selvfølgelig ikke at vi skal stoppe vår egen utvikling, slå to streker under svarene vi har funnet og si oss fornøyd med at vi er som vi er, eller kanskje det er nettopp det vi skal, kanskje nettopp det er den viktigste prosessen akkurat nå?
Jeg tror ikke det er et felles punkt med en bryter som netter ned et felles prosess-maskineri. Det er helt individuelt, en helt personlig beslutning vi trenger å ta, og akkurat nå kan nok mange ha nytte av å spørre seg selv om gleden får nok næring, om det er nok nytelse i hverdagen eller om alt det gode ligger gjenglemt på pauserommet og venter.
Vi gjør alt vi kan for å bli den beste utgaven av oss selv og med en sterkt vilje, holder vi det gående, det er stadig mer potensial som skal utvikles, mer innsikt å hente, flere drømmer som skal oppfylles og stadig flere noen bekymringer som skal nøytraliseres, frykter som skal elimineres og nøkler som skal avsløres, til nye rom i oss selv. Så mye er det, at livet blir alvorlig, for dette er tross alt et seriøst stykke arbeid, dette vi driver med. Vi farer ikke med silkehanskere, vi som forstår ordet prosess, vi dykker dypt og våger den emosjonelle smerten som kreves for å komme ned til hver eneste erkjennelse, hvert eneste forløsningspunkt. Så strenge og voksne er mange av oss blitt at vi glemmer barnet, den delen som bærer på undringens gave og som trenger friminutt til lek og hvile eller rett og slett bare være i fantasiens rike.
I den byen hvor jeg bor, er det mange nonner og i går gikk to forbi her, det vi si den ene gikk, den andre satt i rullestol. De hadde begge dette velmenende uttrykket, dette forsiktige smilet som kjennetegner dem som har levd et puritansk liv i bønn og forsakelse. Også tenkte jeg over min egen situasjon, for det er ikke langt unna at jeg får det smilet selv, det som ikke skaper bobler i magen, men som signaliserer en form for overbærenhet og absolutt ikke en dråpe selvironi.
Men heldigvis er det ingen fare, jeg ramlet nemlig ned i gryta som barn, i et hjem hvor det var uendelige mengder glede å forsyne seg av. Latteren runget flere ganger hver eneste dag og jeg lærte tidlig å møte livets store utfordringer med humor. Jeg oppdaget at det å falle bare er trening i å reise seg opp igjen og at det alltid var noen å komme hjem til. Og siden jeg har en velutviklet rebell i meg, gikk det ofte galt og da ble jeg alltid møtt med følgende spørsmål; «Tror du at du kan le av det i morgen, kan dette bli en god historie?» Noe jeg som regel kunne bekrefte, men om jeg ikke klarte det, var responsen; «Da har VI et problem, men husk at det går over!»
Gleden er min nøkkel inn til nytelsen, men i perioder er jeg nødt til å minne meg selv på å bruke den. I prosesser, er vi ofte alene med oss selv og omgivelsene kan ikke trenge inn med påminnelser. Det er da vi blir som nonnene som passerte her i går, levende bevis på at vi ikke tøyser og tuller med dem som tar livet på alvor. Men når vi begynner å mestre evnen til å le av oss selv, da dukker de opp, gledes-vennene, de som får frem smilet vårt og som drar oss med ut til friminutt, ut på pauserommet hvor gleden alltid venter, den slutter nemlig aldri å tro på oss.
Noen sa engang til meg at jeg ville lære mine venner å kjenne i motgang og smerte, og det er noe rett i det, men jeg ser at de beste vennskapene utvikler jeg sammen med de som evner å støtte meg i medgang, de som gleder seg med meg, virkelig glede seg altså, ikke så påtatt at det smaker bittert, men som virkelig kjenne seg inspirert av min opptur.
Så kanskje er det flere enn meg som trenger litt fri nå, fri fra prosess og alvor, fri fra selvransakelse og heller være litt useriøse, litt tøysete og barnlige, litt gærne et øyeblikk med så mye latter at det gir kink i ryggen, bare for å minne oss selv om at vi har noen muskler vi har glemt å implementere i treningsprogrammet. Det er gjerne da vi oppdager hvor langt vi er kommet, hvor mye energi vi har forløst gjennom alle prosessene og har vi ikke noen å le sammen med, så kan selvironi være like virkningsfullt.
Å gi gleden næring, er en herlig beskjed om at det også er en del av det å vikle seg selv ut, for selv om det er slitsomt å bli oppgraderte versjoner av seg selv, er det morsomt også. Jeg er heldig som har mange idealer rundt meg, mennesker som har oppdaget nettopp dette og jeg og jeg elsker dem for å være bevis på at de lykkes, ikke til tross for at de tøyser og tuller med livet, men fordi.
Glede er en magisk medisin som vi kan foreskrive for oss selv og ta store doser av, gjerne flere ganger om dagen. Men husk at den er vanedannende, så har du først begynt, er det vanskelig og slutte ;-)
God mandag der ute og god uke, husk at en god latter ikke er noe som skal spares til en passende anledning :-)