Jeg vet at mange føler seg slitne nå, fryktelig slitne av livet, sånn langt inn i sjelen sliten. Og det er ikke mangel på ressurser som gjør dem sånn, det er fortvilelse og sorg over å ikke mestre å være på leveranse-siden lenger. De klarer ikke prestere som før, de prøver og prøver, men klarer det ikke, bryter sammen og til slutt orker de nesten ingen ting.
Jeg kjenner meg igjen for for meg ble diagnosen ME, redningen enn så rart det høres ut. Jeg var en av dem som hadde mange ressurser og ikke minst var jeg i besittelse av en enorm arbeidskapasitet. Jeg var vant til å levere og vant til å lykkes for om jeg følge meg sliten, ga jeg bare litt ekstra gass også gikk det over, inntil det ikke fungerte mer!
Det var hodet som sto for sammenbruddet i mitt liv, for plutselig virket det ikke og jeg mener, det virket ikke. Det var absolutt ingenting som var som det skulle og selv de enklest oppgaver ble som store fjell jeg skulle forsere og fortsatt flyter årene mellom 2002 og 2013, sammen for meg. Jeg er ikke i stand til å skille dem fra hverandre og jeg har ingen orden på den kronologiske rekkefølgen på noe av det som har skjedd. Evnen til analyse og logisk tenkning, ble bare borte, forsvant, forvitrer fra et øyeblikk til et annet 2 oktober 2002 og den ble erstattet av tretthet. Det var da jeg fant opp ordet; «Margsliten». For det var det jeg var, ikke trett fordi jeg hadde vært våken lenge, ikke sliten fordi jeg hadde vært fysisk aktiv, jeg var rett og slett utslitt av å leve!
Jeg forstår at mange opplever det samme nå, og det virker som om det har eskalert den siste tiden. Så uendelig mange ressurs sterke mennesker klarer ikke å forvalte seg selv, men blir handlingslammet og fortvilt fordi differansen blir så uendelig stor, fra det å være en som klarer alt til plutselig ikke mestre noen ting.
I mitt møte med disse menneskene får jeg ofte et spørsmål relatert til om jeg er friskt igjen, om det gikk bra med meg. Og ja, jeg er friskt og det gikk fryktelig bra ;-) Men det tok tid å lære seg og leve på en annen måte, for det er ME for meg, en påminnelse om at jeg er her for å leve, ikke bare overleve. Jeg gjenkjenner sorgen i dem som spør og ofte renner tårene hos meg. Ikke nødvendigvis fordi jeger trist, men fordi kroppen min hjelper meg med å forstå hvordan den andre har det, forstå "livs-sorgen", fortvilelsen over selve livet som blandere seg sammen med en intens lengselen som ikke synes å kunne forløses.
Da er det helt naturlig for oss å gjøre et forsøk på å finne en løsning, en livbøye for å holde oss selv flytende mens vi dytter følelsen bort og plasker vilt i frykt for å havne under vann der vi kan møte erkjennelsen av at vi ikke har verdi, at vi er mislykket.
Men hvordan kan vi komme oss ut av dette og finne inspirasjon, kraft til å skape og hvordan kan vi gi oss selv en form som har mening?
Det finnes nok ikke et enkelt svar på dette, men selv har jeg funnet noen gode retningsvisere i forståelsen av at vi mennesker har noen eksistensielle drivere, noen premisser vi må forholde oss til, for faktisk å kunne være her. La oss leke med det vi kan kalle det første premisset; Separasjonen.
I det vi bestemmer oss for å reise til jorden, aksepterer vi at vi må la mange av våre aspekter og potensialer, bli igjen fordi den fysiske kroppen og den materielle dimensjonen, ikke har plass for hele oss. Den andre separasjonen oppstår idet vi forlater mors liv og puster selv for første gang. Senere skal vi gjennom mange separasjoner, men disse er de to viktigste, den første fordi den kobler oss fra vår egentlige eksistens, vår tilhørighet i det såkalte "alt som er", den andre fordi den frakobler oss fra samskapelsen med mor og overlater oss til å være alene, for første gang. Det er starten på vår reise inn i forståelsen av oss selv på jorden, vår sjels reise i et fysisk potensial.
Vi følger spillereglene og lærer oss å fungere i dette landskapet, vi lærer om følelser, om kroppen og intellektets muligheter og begrensninger og vi forstår tankens kraft, de elektromagnetiske vibrasjonene som kobler oss til andre dimensjoner. Vi gjør det beste ut av det og for mange av oss, er det nok. Mens for andre er det ikke det, det er de av oss som har et vedlegg i avtalen om å reise til jorden hvor det står at vi på et visst punkt kan velge å hente inn flere potensialer i den fysiske kroppen. Det er mulig fordi vi har valgt å være her i en tid hvor energien på jorden skal endres. Når det punktet oppstår, vekkes erindringen om separasjonen, slik at vi husker hva vi faktisk kommer fra og potensialene vi la fra oss der. Da oppstår det en litt ukjent følelse i oss, en intens lengsel etter en gjenforening som vi ikke helt kan forstå, for vi har jo aldri opplevd det før. Men den kan ikke holdes tilbake, den blir bare sterkere og sterkere og den følelsen vi kjenner som ligner mest, er en sorg som i det å savne noe og lengte hjem.
Det kan være lett å ty til substitutter i denne situasjonen, sånn for å teste ut om det er mulig å ta en snarvei. Noen forsøker ved å finne en ny kjæreste, andre ved å jobbe enda mer og mens noen tror de kan slippe unna ved å kjøpe stadig flere ting er det noen som flykter inn i trening eller nummer den vonde følelsen ved å bruke kunstige stimuli. Men tilstanden blir ikke borte gjennom fokus på ytre faktorer, vi kan bare gjenskape harmoni om vi ser dette som en dør inn til et større potensial i oss, en utfordrende gjenforening med noe vi allerede er, på en annen frekvens.
I boken jeg skrev sammen med Tove Skagestad i 2012, hadde vi et gjennomgangstema som var hentet fra min livsreise;
«Jeg bærer en lengsel, lengselen bærer meg!»
For uten lengsel har jeg ingen drivkraft, det er gjennom å mestre den, forvalte den og leve den ut, jeg forstår mitt eget potensial, som menneske og som sjel. Det er den som viser meg veien og uansett hvor vondt det gjør, så er det aldri den som påfører meg smerten. Det er det egoet mitt som gjør fordi det ikke tror seg stort nok til å ta det imot, dette som ligger og ulmer der inne og minner meg om at livet kan være så uendelig mye mer om jeg tillater meg og leve det ut.
Min diagnose var mitt møte med "av-knappen" til kroppen, en midlertidig pause slik at jeg fikk anledning til å restarte det fysiske potensialet som min sjel uttrykker seg gjennom, her på jorden. Det tok lang tid for det var mye som skulle avlæres, ikke minst i det emosjonelle registeret som hang fast i tiden før det jeg visste skulle komme nå, det jeg allerede var forberedt på, men som det skulle kreve hardt arbeid å realisere. Men dette skal jeg skrive om en annen gang.
Når jeg spør mine hjelpere om dette, svarer de ganske enkelt;
«Separasjonen er den situasjonen dere har valgt dere selv inn i, når dere valgte livet. Å være separert er en forutsetning for en tilstedeværelse i de materielle energier og lengselen forbinder dere med denne ubevisste forankringen i potensialer som dere aldri mistet, men som venter dere når dere er rede. Lengselen holder dere våken om vi kan si det slik og minner dere om den menneskelige essens, som ligger i det emosjonelle registeret. Velger dere følelsene NYTELSE og GLEDE, vil dere oppdage at dørene åpnes for dere og at dere aldri reiste langt, men at dere alltid også er der dere hører hjemme. Dere jordiske «hvorfor» ligger i disse to for når nytelsen og gleden skaper ansatsen i deres væren, vil dere ikke lenger savne noe, men oppdage at dere har det hele!»
Selv er jeg veldig glad i å lage meg fokuspunkter som gjør at jeg tvinger meg selv til å beherske en og en ting og etter denne teksten laget jeg følgende setning som jeg benyttet flere ganger hver eneste dag; "Jeg skal gi glede næring", også gjentok jeg det som et spørsmål for meg selv, mange ganger hver eneste dag; "Gir dette meg glede?" Etterhvert ble det en vane og nå vet jeg automatisk om det jeg gjør er i glede, eller fordi jeg vil allikevel, fordi det er en riktig handling i et annet henseende. Og gleden, den får næring, hele tiden. Jeg er så heldig at jeg har lett for å le av meg selv og det er nyttig for en god latter trener virkelig gledesmuskelen og det er den som gir meg noe å svare med når lengselen river og sliter for å holde meg våken og tilstede, i sorgen og sårbarheten over å bare være en liten del av meg selv.
"God vakt" er et vakkert og velbrukt uttrykk blant mennesker som deler et viktig ansvar. La oss si det til hverandre så vi husker at vi ikke er alene på denne reisen <3