På min reise det siste året, har jeg kommet i kontakt med mange etablerte sannheter i meg selv, forankringspunkter jeg aldri trodde jeg skulle rokke ved, men joda, det ristet sånn i grunnvollene at sannhetene fløy som puslespillbrikker gjennom rommet, helt ute av kontroll, men fortsatt var de viktige, det visste jeg. Men å miste kontrollen over dem, det var litt av en øvelse i tillit. De falt jo ned etterhvert og skapte nye noen nye bilder, nye perspektiver som kom til syne når faktorenes orden endret seg. Og nettopp det siste der, det med faktorene i orden og uorden, skulle bli et gjennomgangstema for meg. Det kan synes som om nettopp det er avgjørende for hvordan vi skal møte verden med et helt nytt perspektiv, dette at faktorenes orden endrer seg og at det ikke lenger er viktig med orden i det hele tatt, men at vi heller skal mestre litt kaos.
Vi blir ganske nakne når sannhetene våre krakkelerer, når de trygge pilarene vi har holdt fast ved, ikke er like stødige lenger og de virkelig store spørsmålene dukker opp i horisonten. Jeg vet at jeg ikke er alene om å skape denne følelsen, den er ikke genuin for meg, men synes heller å være en gjennomgangstone i manges liv nå, denne utfordrende sårbarheten.
For hvem er jeg om jeg ikke lenger er den jeg var og hvordan kan jeg bli den jeg er for hvem er egentlig det?
Mitt bakteppe for denne etappen av reisen, er informasjon jeg fikk for mange år siden. Helt siden 2004, har denne forklaringen fulgt meg, gjensvaret jeg fikk når jeg spurte om ny energi og ny tid for jorden
Om vår utvikling; Menneskeheten går mot større grad av individualitet og derved en ny form for samhandling.
Om den energetiske forandringen; Den gamle energiens essens er; Å holde tilbake. Den nye energiens essens er; Ekspansjon
Jeg forsto ikke sammenhengen den gangen, men jeg har lært meg til å navigere etter nettopp denne informasjonen i tiden etterpå og dette har gjort det nye perspektivet tilgjengelig for meg. For det jeg ser i dag, mange år etterpå, er nettopp at vi trenger en ny form for samhandling når hver og en av oss blir utfordret til å ta oss selv og vår egen identitet opp til vurdering. Vi vil automatisk endre oss når vi blir mer bevisst på hvem vi ønsker og være og vi vil søke andre å samhandle med, når vi oppdager at vi ikke lenger fungerer like godt i de konstellasjonene vi har benyttet oss av til nå. Vi skal ikke nødvendigvis avslutte alle relasjoner, men se vår egen rolle på en ny måte.
Essensen i de to energetiske vibrasjonene er også svært tydelige for meg, for det som holder meg tilbake er «gammel energi», det er den energetiske strømmen som har gjort oss til gode samarbeidspartnere i maktens tjeneste. Den gamle energien er basert på at det finnes noe eller noen med makt over oss og at vår oppgave er å være underkastet . Hele strukturen i vårt samfunn er bygget opp slik og vi tror det er trygt for oss å være innenfor disse rammene . Noen tro at til og med at ydmykhet og underkastelse er det samme, så feil kan man ta... Jeg skal ikke gå så langt inn i dette nå, men det blir nok tema i en annen post.
Den nye energiens essens er; ekspansjon og det er det jeg har lyst til å reflektere litt over i dag, for dette er noe som berører mange av oss, det å vokse, det å miste kontrollen og bli ledet langt utenfor egen komfortsone, for derigjennom å forstå vår egen individualitet på en måte som igjen gjør oss til i stand til å samhandle om å høyne den kollektive bevisstheten.
Om vi tenker oss at alt som lever er i bevegelse, å ha liv er å være i bevegelse. Alt som beveger seg har en rytme som igjen kan oversettes med ordet frekvens. Frekvensen skaper vibrasjoner som fremkommer som lyd, som igjen strømmer ut som en tone. Vi har alle en slik tone, alt som lever har en og vi kjenner oss selv godt nok til å se hvordan vår tone spiller sammen med andres. I noen tilfeller blir det vakker musikk, i andre situasjoner blir det bare disharmoni og til og med bråk. Vi vet hvordan vi klinger sammen med andre, vi har lært å velge våre medspillere, vi kjenner vår plass i orkesteret og vi har en bestemt definisjon på hvem vi liker og misliker i våre omgivelser
Men når vår tone forandrer seg, samtidig som det samme skjer i omgivelsene hva da? Det er da vi mister kontrollen og oversikten og tonene i partituret står ikke lenger på rekke og rad, men flyr rundt i rommet. Også blir vi engstelige for at det aldri vil bli orden igjen, for om dirigenten ikke lenger er der, hva skjer med oss da, hvem skal da ta ansvar? Også begynner vi å lure på om det er oss det er noe galt med oss, om det bare er vi som ser at det er kaos, eller er det andre som kjenner det samme?
Det er ikke galskap det heter når dette oppstår, det er dette som er ekspansjon. Det starter med oss og det betyr ikke at vi automatisk får ansvar for å redde hele partituret og orkesteret på en gang, det innebærer bare at vi skal lete etter vår tone og sørge for å gjøre den så ren som mulig. Vi ekspanderer og er medspillere i utviklingen av den kollektive bevisstheten, det er den som skal ekspandere og vi er individuelt ansvarlig for å gjøre vår del av den jobben. Det må være kaos før det blir orden, det er ekspansjonens natur.
Til og med «hjelpeapparatet» vårt, har mistet oversikt over det som foregår nå og trenger våre samarbeidsevner. For vi er ikke lenger bare mottakere av hjelp derfra, vi er også ansvarlige for å gjøre det samme tilbake, være informanter om hvordan det er på jorden akkurat nå. Det vet nemlig ingen andre enn oss, det er vi som endrer faktorenes orden her i den materielle verden og det er et samarbeidsprosjekt som strekker seg langt utover det vi noen gang før har deltatt i.
Vi kan ikke lenger sutre og be innstendige bønner om mere penger eller kjærlighet, ny jobb eller be om støttehjul fra oven i vår egen utvikling. Vi blir plutselig ansvarlig for dette selv, det er vi som eier de nye potensialene, de er åpnet i vårt eget indre og det er opp til oss i hvilken rekkefølge vi ønsker å plasser faktoren. Det er slik det er når makten forvitrer og vi ikke holdes tilbake lenger, det er slik vi ekspanderer, ved å ta større ansvar for å kreere det livet vi ønsker oss, i samhandling med våre hjelpere og ikke lenger som underlagt et system vi ikke råder over, det er slik vi oppnår en høyere bevissthet som igjen er betegnelsen på graden av innsikt vi har i oss selv.
Jeg vet at denne refleksjonen kan virke utfordrende, at den kan virke fullstendig meningsløs eller ubegripelig, men jeg skal komme tilbake med mer etter hvert, men første steg på veien er å innse at det som før var umulig, er mulig. Det er en energetisk strøm med to utfall og vi velger hvilken vi ønsker å realisere. Det er plutselig blitt vårt ansvar nå når karma og ferdigskrevne skjebnekart ikke eksisterer mer, men forsvant idet vi besluttet å være en del av ekspansjonen.
Personlig liker jeg å si til meg selv at det umulige er mulig, jeg liker det så godt fordi jeg elsker overraskelser og jeg får dem, spennende påminnelser om at alt er mulig bare jeg våger å gi tillatelse i stedet for å ta kontroll og se at det er det samme, det er bare faktorenes orden som endrer seg.
Og uansett hvordan vi pusler brikkene sammen, uansett rekkefølgen på våre potensialer, så er tonen den samme, det eneste det handler om. Vi kan ikke gå oss bort så lenge vi holder fokus på at vi strekker oss mot det indre lyset og gir tillatelse i stedet for å ta kontroll, la oss forundre i stedet for å lete etter sannheter.
Jeg tror at det allerede nå er mange av oss som står litt fast i de livene vi lever, nettopp fordi vi fastholder de gamle strukturene. For tenk om det er slik, at vi har alle faktorene vi trenger at vi ikke mangler noen som helst. Da rokker vi nemlig ved de bærende faktorene i samfunnet, det som maktens prinsipp er bygget på, og det er da vi trenger litt mot for å se noe nytt slik at frykten ikke driver oss dit hvor vi igjen blir holdt tilbake. For kanskje har vi allerede all den kompetansen vi trenger og all den innsikten som er nødvendig for å bringe våre drømmer til virkelighet, kanskje handler ikke om å finne seg selv ved å jakte etter noe mer, noe vi tror vi mangler, men om å sette det vi allerede har, inn i en ny form?
Så er det nok mange som tenker at nå Tørum, er du helt på villspor for det er da virkelig mange ting som er umulig, og ja, kanskje det er det. Men inntil det vurdert og prøvet i ny energi, velger jeg og holde feltet åpent. Jeg er tross alt vant til å være annerledes, så hvorfor slutte nå når det virkelig begynner å bli morsomt og være nettopp det?