Mange av oss gjenkjenner mennesker i omgivelsene som synes å produsere dramaer, mange dramaer, det ene etter det andre og de blir liksom større og større, som om vedkommende ikke lærer av sine tidligere erfaringer, men bare gjentar seg selv igjen og igjen med stadig sterkere kraft.
De finnes overalt disse dramatikerne, disse krevende menneskene som til en stadighet dukker opp og tar all oppmerksomheten fordi de alltid har det verre enn alle andre og uansett hva vi selv har å fortelle, så har de historier som gjør våre egne utfordringer til små bagateller å regne. Vi har lett for å se på disse menneskene som sterke fordi de mestrer så mye smerte, men sannheten er at de kanskje ikke er verken sterke eller svake, men bare fanget i sin egen opplevelse av å være et offer, en som alltid taper, en som livet bare møter med vrangsiden til.
Det ligger et stort potensial for oppmerksomhet i det å være et offer, den som tilsynelatende alltid forsøker å gjøre sitt beste, men som av en eller annen grunn, alltid blir sittende igjen med Svarteper, uten mulighet for å skape en endring. Offeret vandrer rundt i en virkelighet, helt uten rettferdighet, de vinner aldri for selv om de leverer inn lotto hver eneste uke, er det nærmeste de kommer en gevinst, at de hadde alle tallene riktig, men at kupongen aldri kom frem, akkurat i den trekningen hvor de skulle blitt millionærer. Og historien om nettopp denne tragedien går sin seiersgang fra munn til munn og offeret får sin velfortjente dose energi, hver eneste gang den fortelles.
De gjør ikke så mye ut av seg, disse dramatikerne, de roper ikke så høyt, men sier heller; «Ikke tenkt på meg, det går bra med meg, ta heller vare på deg selv du, jeg klarer meg.» Eller så sier de, «Det var jo enda godt at dette skjedde meg for jeg har jo styrken til å klare det. Stakkars en annen som hadde kommet opp i samme situasjon, nei det var godt det var meg!» Også forteller de gjerne med så stor innlevelse at trøsteren i oss våkner, omsorgspersonen som vil hjelpe, men så kjenner vi samtidig at noe i oss, stritter i mot, at vi ikke egentlig vil ha omgang med vedkommende i det hele tatt, men at all god oppdragelse hindrer oss i å vende ryggen til.
Så vi stiller opp, vi trøster og hjelper og vi lytter til den ene historien etter den andre og offeret selv, fyller sine egne lagre med vår energi. De suger til seg oppmerksomheten bruker den behendig til å produsere mere drama slik at bøtta kan fylles igjen og igjen. De har ikke så lang levetid disse dramaene nemlig, derfor er det viktig og holde produksjonen ved like. Det finnes selvfølgelig noe som har evig holdbarhetstid også, det er det jeg kaller «sikkerstikk». For når det ikke virker med ferskvarene, finnes det gjerne noe i en gammel boks som de vet fungerer hver eneste gang. Når akkurat denne historien lekker ut, er offeret dømt til å vinne. Det kan være en godt bevart dårlig barndom, et grusomt tap, alvorlig sykdom eller lignende, men det maner alltid frem dødsangsten i oss, frykten for hva som ville skjedd om det var oss det hadde rammet, eller kanskje vekker det et minne i oss, noe vi selv har lagret og satt lokk på.
Sannheten er at vi alle har et «offer», et aspekt av oss som søker trøst og oppmerksomhet, men heldigvis har de fleste av oss lært å ta ansvar for selv å tilfredstille dette behovet. Det betyr at vi ikke trenger å skape så mye dramatikk for å få det vi trenger, vi kan rett og slett stille spørsmålet; «Hva har jeg egentlig behov for nå?» Dersom behovet er en skulder og gråte på, kan vi be tydelig om det, eller om vi bare trenger noen å snakke med, kan vi ta ansvar for å oppsøke en samtalepartner. Noen ganger kan skulderen være overflødig til og med, det er når vi oppdager at behovet ble forløst i det vi ble oppmerksom på følelsen som lå der og bare ventet på å bli sett og hørt - av oss.
Offeret i oss, tar regi når det ikke mestrer å ta ansvar fordi det aldri har lært hvordan det gjøres. I noens liv finnes det så mange sikkerstikk at lageret er stappfullt av bokser med lokk som aldri er blitt åpnet. De oppbevares i de indre hyllene som påminnelser om at det vonde ikke er borte, de står der med håndskrevne merkelapper og forteller om gammel smerte. Vi er ikke så flinke til å våge oss inn i hverandres mørke, ikke så flinke til å avsløre hva som utløser den evige dramatikken som noen synes å skape i sine liv. Det er lettere for oss å bruke dramatikken som et tema for egne samtaler, formidle andre smerte på den måten, selv om vi selvfølgelig gjør det for å være hjelpsomme, ikke tenkt på det, vi gjør det jo absolutt i det godes tjeneste, dette å fortelle andres historie om mislykkethet altså.
Jeg er så heldig at jeg blir invitert inn i de mørke arkivene til mange av de menneskene jeg møter og jeg har sett mange håndskrevne merkelapper, barnlige oversettelser av vonde møter med voksne som ikke evnet å gi trøst og støtte, eller møter med livslærdom som aldri ble løftet frem i lyset, men bare pakket bort og arkivert under «B» for bagateller. Noen av disse menneskene blir svært ansvarlige etter hvert som årene går, de setter rett og slett et kryss over behovet for respons og går videre som om det ikke eksiterer i deres emosjonelle register. De blir ofte det jeg kaller passivt aggressive, for idet de visker ut behovet for trøst, erstattes det med en instinktiv respons og er i forsvar mot alt og alle som potensielt kan bevege seg inn i arkivet og løfte på noen av lokkene.
Offeret forsvarer seg med å be om oppmerksomhet med den eneste metoden de kjenner, nemlig ved påkalle oppmerksomhet rundt det de trenger, via andre. Men som enhver form for avhengighet, fungerer dette bare som et hull i en bøtte, for uansett hvor mye vi gir, blir det aldri nok, det renner ut like fort som det fylles på. Offeret trenger med andre ord ikke bare vår trøst og omsorg, de trenger også hjelp til å tette hullet. Men hvordan kan vi gjøre det? For meg kjennes det riktig å gi dem støtte mens de lærer å sette egne grenser, være en som skaper et rom som er så trygt at vi kan bevege oss bak de innarbeidede mønstrene, avsløre strategiene og komme i berøring med det egentlige behovet som ligger så inderlig gode pakket ned. I det trygge samværet kan vi stille det mektige spørsmålet; «Hva har du EGENTLIG behov for nå?»
Også er det ikke vårt ansvar å tilfredsstille dette behovet, vår eneste oppgave er å være til stede mens den andre selv finner de nødvendige ressursene for å legge dramatikken til stede og selv ta ansvar for å be om det de trenger, både fra seg selv og fra omgivelsene.
Jeg må tilføye at dette bare er en refleksjon fra min side, en måte å bringe temaet frem på og jeg vil poengtere at det er en forenklet fremstilling av tilstander som kan være så alvorlige at det er nødvendig med en profesjonell tilnærming. Da er det ikke vi som skal åpne lokkene, men heller være en hjelpende hånd og finne noen som har riktig kompetanse. Sårene som ligger i gjemt bokser med håndskrevne merkelapper og smerten som fortsatt sitter i følelser som er visket ut, kan ikke alltid repareres gjennom et enkelt spørsmål.
Men uansett hvor alvorlig situasjonen er, har vi alle de ressursene som er nødvendig for å være en venn, et medmenneske som ved vår tilstedeværelse kan være en viktig støttespiller for de vi møter på vår vei. Det eneste som kreves av oss, er at vi våger å snakke sant om hvordan vi opplever oss selv i møte med den andre for deretter å legge vårt eget til side og fremstå som en nøytral medspillere. Da mestrer vi tilstedeværelse på et nivå som skaper trygghet i rommet fordi det er uten forventning eller anklage, dommeren er fraværende og rådgiveren har tatt pause. Vi skal ikke ta ansvar for den andres smerte, vi skal bare være støttespillere slik at smerten kan bli mer håndterlig i et rom hvor den kan komme ut i lyset.
Bak ethvert ytre finnes en historie om et levd liv og det er ut fra våre egne livserfaringer vi skaper refleksjonen av oss i omgivelsene. Det kan være at offeret har en historie full av urettferdighet, den passivt aggressive har aldri oppleve å bli møtt med tillit og den ansvarlige har aldri erkjent behovet for trøst og omsorg. Men uansett hva vi gir uttrykk for, så har vi alle noen indre knuter på tråden, og for noen har det blitt til skikkelige floker. Da er det fint å ha en venn som hjelper oss å finne den røde tråden, slik at vi kan nøste oss sakte, men sikkert ut av det som har gjort vondt så lenge.
Vi lever ikke til tross for vår historie, vi lever fordi vi har en historie.
Alle har vi mye godt i vente og det aller beste er å ha en trygg hånd og holde fast i, mens vi trener på å finne det frem ;-)