Det er mange som lurer på hva jeg egentlig driver med, her i dette landskapet hvor jeg har gjemt meg bort i noen år nå. Og sannheten er at jeg forsøker å finne meg selv ;-) Det innebærer en nokså krevende reise inn i avlæringen av alt jeg trodde jeg var, alt jeg har forsøkt og være for å tilpasse meg omgivelsenes krav og forventninger til meg.
Mange spør også om hvorfor jeg ikke er så mye ute i det offentlige rommet lenger, og svaret er det samme, jeg vil ikke være der ute i synligheten uten at jeg føler at jeg kan utgjøre en forskjell, uten at jeg har noe som er så viktig å formidle, at jeg trenger det rommet for å uttrykke meg. Når jeg derimot gjør en innsats for å forstå stadig mer enn meg selv, har jeg det best i mitt eget selskap, et sted hvor det er så stille at jeg kan høre min egen stemme, den som gir meg innsyn i hvem jeg er slik at jeg blir stadig mer bevisst på hvilke potensialer jeg har tilgjengelig.
Noen sier at jeg må være forsiktig så jeg ikke mister posisjonen min, at jeg blir glemt og ikke lenger er interessant fordi jeg ikke oppdaterer hele verden om det jeg driver med . Som om det ligger et tap i det å ikke være synlig der ute, som om anerkjennelse kan måles i antall timer på TV, artikler i ukeblader eller følgere på sosiale medier, mens det å se seg selv ikke teller i det hele tatt.
Den teknologiske utviklingen har gjort oss så distanserte at vi har mistet mye av den innsikten vi hadde før, den som fortalte oss om hvordan vi skal forholde oss til hverandre for å være gode medmennesker. I stedet for å ha nærkontakt med hverandre, filtrerer vi opplevelsene gjennom en skjerm som gir oss en behagelig distanse og som hjelper oss å skjule hvordan vi egentlig har det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt mennesker si at de lever to liv, det ene redigert til det ugjenkjennelige for å fremstå som vellykket overfor omgivelsene og det andre som en uretusjert opplevelse av å være fullstendig mislykket. Og midt i mellom der blir de stående som smertefulle bekreftelser på at de aldri kan nå opp til sine egne idealer, aldri kan bli den de ønsker og være, den de later som om de er. Den sannheten må heller aldri avsløres!
Det har vært mye snakk om at vi skal være flinkere til å spørre hverandre om hvordan vi egentlig har det, bry oss mer og by mer på oss selv i møte med hverandre. Men når frykten er så stor at den gir oss panikk, kan vi ikke trenge gjennom med et ærlig spørsmål sånn i forbifarten. Det krever at vi bygger opp et tillitsforhold over tid, at vi beviser igjen og igjen at vi faktisk er interessert og at vi ønsker å være tilstede, lenge nok til at samtalen når inn til et punkt av gjensidig forløsning. Men det innebærer at vi ikke kan svare på telefon mens vi snakker sammen, vi kan ikke sjekke meldinger heller eller poste en selfie underveis. Vi trenger å stenge støyen ute, for å kunne høre en annens hjerteslag. En trenger ikke være klarsynt for å fange opp signalene som forteller hvordan andre har det. Det ligger like under overflaten og det skinner igjennom selv den mest profesjonelle «contouring», vi trenger ikke engang ha øyene åpne , vi føler det om vi tar oss tid til å kjenne etter.
Og slik er det i møte med oss selv også, vi kan ikke lære oss selv og kjenne om vi ikke stenger livs-støye ute, vi kan ikke forstå hvem vi er, før vi faktisk våger og kjenne etter. Det er ikke så vanskelig, men det krever mot og ta det første steget, det som leder oss inn til den nakne sannheten som finnes bak de trygge rutinene vi har bygget opp for å føle oss beskyttet. Det er nettopp de jordiske avhengighetene som hindrer oss fra å oppnå den kosmiske tilhørigheten vi drømmer om. Gjennom livet har sikkerhetsnett blitt en solid forankring for oss og mens noen rutiner er bevisste, er nok de aller fleste så innarbeidet at vi ikke engang er klar over at vi utfører dem. Det er tanker, følelser eller fysiske handlinger som utgjør mønster som former bevegelsene våre, rett og slett fordi vi alltid har gjort det sånn. Men så begynner det å rykke litt i nettet og vi spør oss selv om vi faktisk trenger å gjøre oss den samme erfaringen en gang til, om det virkelig er nødvendig med enda en omvei før vi kan våge oss utenfor komfortsonen. Da dukker frykten opp, den som har ligget på lur hele tiden og sendt oss signaler om å være varsomme for ikke å gå i sårbarhetsfella. Akkurat da kan det være fint med litt tilbaketrekking, når den gamle beskyttelsen rakner og vi helt nakne et øyeblikk før vi henter oss inn igjen og gjenvinner balansen.
Mange undrer seg over at jeg ikke svarer på alle henvendelsene jeg får, telefonoppringninger, sms ér meldinger på messenger eller mail. Ikke forstår de at jeg ikke velger å være tilstede på instragram og tvitter, snapshat eller linkedin, det er jo tross alt viktige arenaer for å opprettholde en viss posisjon… Men nå er det engang slik at jeg ikke skrev under noen form for kontrakt når jeg fikk min første mobiltelefon i 1987, som gjorde meg ansvarlig for å være tilgjengelig 24/7 for resten av mitt liv. Jeg er tilgjengelig når jeg trenger det og når jeg har behov for stillhet så finnes det en «av-knapp» på det tekniske utstyret jeg er i besittelse av, og jeg er i min fulle rett til å bruke den. Og om andre finner det irriterende, ja så beklager jeg på den andres vegne at min oppførsel stresser dem, selv tar jeg ansvar for å minimere mitt eget!
Det er et stress å være ute i det offentlige rommet, ikke bare for oss som har gjort oss synlig på TV, det er akkurat den samme mekanismen som utløses når en er synlig i sosiale medier også. Trykket blir kanskje større dess flere «flater» en disponerer, men mekanismen er den samme og stresset det medfører, trigger akkurat de samme fysiske reaksjonene i oss. Kroppen er nemlig ikke helt tilpasset den nye virkeligheten som teknologien har skapt for oss, den reagerer fortsatt ut fra to nøkkelfaktorer; trygg eller utrygg som forløser ulike hormonelle reaksjoner i oss. Adrenalin som roper at det er fare på ferde, setter oss i en frys-posisjon slik at alt fokus rettes mot å overleve eller Serotonin som også kalles lykke-hormonet, det som danser rundt i kroppen når vi kjenner oss trygge (svært forenklet beskrevet). En trenger ikke ha et spesielt utviklet intellekt for å forstå at kroppen sliter når den hele tiden får beskjed om at det er fare på ferde, at det må innhentes enda flere «likes» for å kunne kalle dagen verdifull, eller at en må løpe i noen flere trapper for å få nok etasjer på skrittelleren, før en kan ha det godt i noen minutter før en sovner.
Den fysiske kroppen svikter oss aldri, den forsøker etter beste evne å gi oss innspill på hvordan vi har det her på jorden, hvordan vi forvalter dette enorme potensialet vi er tildelt som mennesker og medmennesker. Men vi overstyrer den stadig og til slutt bryter byggverket sammen og vi blir sittende igjen med dette som kalles sykdom, men som kanskje heller er symptomer på at vi ikke tar oss selv på alvor og finner tid og rom for å lytte til vår egen indre stemme, kompasset som gjør så godt det kan for å navigere oss gjennom dette livet på beste måte.
Så til dere som lurer på hvorfor jeg stadig trekker meg tilbake, det er for å opprettholde min egen friskhet, min egen glede over å være i denne fantastiske kroppen på reise mot stadig større bevissthet om hvem jeg er, hvorfor jeg er og hvordan jeg best kan leve for å benytte meg av dette øyeblikket jeg har fått her på jorden. Jeg måler ikke mitt liv i verken likes eller antall skritt, ikke i antall telefonsamtaler eller venner på sosiale medier heller. Jeg vil heller måle dagen i gledes-enheter, for hvor mange ganger kan jeg klare å le av meg selv og min egen mangel på perfeksjon og hvor mange ganger kan jeg klare å nyte så mye så sterk at jeg kjenner det stikker i hjertet?
Livet er en komedie, men følelsene tror det er en tragedie ;-)