Jeg er heldig som møter så mange mennesker på min vei, menn og kvinner som stopper opp og ønsker å snakke om livet. Så velger de meg fordi de vet at jeg bryr meg så mye om de spennende temaene som dukker opp når samtalene, mellom oss, fokuserer på vår væren og ikke fullt så mye på det vi har gjort, gjør og skal gjøre. Det betyr ikke at gjøren er uten betydning, snarere tvert imot, det betyr en hel masse faktisk, men ansatsen til våre handlinger starter et sted i oss selv, og det er også her vi velger å bruke energi på noe som gir en god følelse eller på noe som tapper oss for krefter.
Historisk sett har vår kultur et system som belønner gjøren, dette innebærer at vi er trygge når vi gjør noe og aller helst noe som er bra for andre. Da blir vi både sett og hørt og kan forvente et klapp på skulderen. Om vi derimot skiller oss ut fra mengden og gir oppmerksomhet til vår egen væren, ja da er vi såkalt egoistiske. Men i min virkelighet stemmer ikke det helt, for det er jo når jeg kjenner meg selv og mine behov, jeg kan overgå egoets søken etter belønning. Det er først når forventningene er borte, jeg kan være en god medspiller sammen med andre, ikke for å få noe, men fordi jeg har et behov for å gi og ta imot.
Veien til selvinnsikt er en ensom etappe, det er som en pilgrimsled som endrer vandreren steg for steg og lar oss bli oppmerksom på at omgivelsene kun er speilbilder av oss selv, at det vi opplever mens vi går, ikke er bekreftelser på våre feil og mangler, men påminnelser om noe vi allerede har, men ikke har vært i stand til å forvalte - enda. Men siden vi er så oppdratt til å gjøre, vil vi ganske automatisk forsøke å beskytte oss ved å handle, samtidig som vi skal gjøre oss kjent med nye sider av oss selv. Det er da vi får anerkjennelse for å være løsningsorienterte…. og ja, det er en bra tilnærming når vi er i en presset situasjon, men det er ikke en dårlig metode for å finne indre ro!
Og akkurat i dette landskapet møter jeg mange som befinner seg nå, fanget i et tro-system som forteller oss at bare vi gjør noe så er vi trygge, mens sjelen roper for at vi skal høre hvem vi er og hvorfor. Akkurat da oppstår det kaos, et indre rot vi ikke aner hvordan vi skal forvalte. Også blir vi slitne, ikke som et resultat av hardt fysisk arbeid, men sliten i sjelen som jeg kaller det og det er en tilstand det er vanskelig og forklare, men vi er mange som kjenner oss igjen i følelsen av å ikke orke noen ting. Etter en tid i den tilstanden kommer fortvilelsen, for hvem er vi når vi ikke fungerer lenger, når intellektet synes å ha gått i dvale og handlekraften er avslått, time etter time, dag etter dag, uke etter uke?
Vi har ingen trening i å hvile, vi har ikke noe belønning-system for det, men kaller det latskap eller sykdom, også tar vi med oss denne sannheten inn i synet på oss selv og lar fortvilelsen blir større og større. Til slutt er vi nærmest verdiløse, ikke brukbar til noen ting, selvsentrerte, egoistiske, late osv. Det er da det hjelper med en medisinsk diagnose, en sykdom med et navn på, som kan forklare omgivelsene at vi ikke har noen skyld i denne tilstanden, at det ligger utenfor vår kontroll og at det vi trenger er trøst og omsorg - utenfra! Og det er det vi trenger, trøst og omsorg, det er riktig medisin for denne tilstanden. Men den virker ikke uten at vi tilfører den intravanøst, innenfra altså, for det er vi som skal tilby støtte og oppmerksomhet slik at sjelens rop ikke skaper kaos, men når frem til oss med de beskjedene vi trenger for å gjenopprette ny orden, ikke som flere skuffer i en gammel kommode, men som et helt nytt hus.
Det er da vi innser at vi trenger å være alene, eller som min guide sa til meg når fortvilelsen var som størst;
Du er ikke ensom, du er enestående!
Og for å være enestående skal vi avlære oss merkelappene som er satt på oss, kvitte oss med boksene vi har latt oss presse ned i og ta opp til vurdering det vi tror på, alle sannhetene om hvem vi er. Til slutt vil vi oppdage at vi aldri manglet noe, snarere tvert imot for fortvilelsen handlet aldri om vår egen utilstrekkelighet, men om det enorme potensialet som banket på for å få oss til å våkne og innse at vi er så mye mer enn vi trodde. Mangelen på kontakt med de potensialene som sjelen ønsker at vi nå skal mestre og manifestere. Ikke gjennom velkjente handlingsmønstre, men gjennom å forstå hvem vi er og la væren gi ansats til gjøren.
Vi trenger å møte oss selv i ensomhet for å stenge livs-støyen ute slik at vi kan høre vår egen stemme, vår egen guide, som er så sliten av å snakke til døve ører, som lenge har forsøkt med enkle metoder for å oppnå kontakt, men som til slutt må ty til drastiske skritt for å få oss til å sitte stille og innse at vi aldri egentlig er alene, men at vi trenger et inderlig nærvær med oss selv for å vokse.
Det betyr ikke at vi for alltid skal vandre alene, at vi skal sitte stille så lenge vi lever, at vi kun har verdi når vi melder oss ut av samfunnet og gir vårt eget indre, all vår oppmerksomhet. Det betyr ikke at vi skal gi slipp på alt vi tror på, at vi skal avslutte vennskap og si opp jobben, gå ut av ekteskapet, bryte ut av alle systemer og bli en fri sjel, fordi vi ikke kan tilpasse oss lenger.
Det innebærer bare at vi skal gjenopprette balanse i noe som er kommet fryktelig skjevt ut i det livet vi lever, livet er ikke et enten eller, men et både og. Og vi trenger kanskje ikke gjøre så store forandringer i det ytre i det hele tatt, kanskje bare noen små justeringer gjør oss i stand til å bevege oss friere ved at vi ikke lenger tapper oss selv for energi i vår opplevelse av aldri å strekke til. Vi kan få energi av det vi gjør, fordi vi innser at det eneste som kreves, er at vi gjør vårt beste. Kanskje ikke i tråd med omgivelsenes forventninger, men i en harmonisk samklang med stemmen som har begynt å synge, inne i oss for med den er vi er aldri alene - aldri alene!