Det er så mye snakk om rydding nå, om metoder for å skape orden og struktur på de materielle tingene våre og jeg er en av dem som alltid har hatt brettekanter på det meste, både i det ytre og i det indre, men ikke nå…
Jeg har for eksempel en kommode med mange skuffer hvor jeg har arkivert følelsene mine, sortert etter årsak og virkning med undergruppene årstall, sanser og i noen tilfeller billedbevis. Men det var før! Nå er det som om noe eller noen har tømt ut alt, ødelagt systemet og etterlatt kaos når at ble kastet tilbake og ikke bare det, for jeg kan trekke en parallell til sokkedyret som bor i vaskemaskinen også, det som slipper ut bare halvparten av alt som egentlig er i par. Ingenting stemmer lenger og når jeg skal ta dem i bruk, følelsene altså, er det ingenting som naturlig hører sammen lenger og forutsigbarheten er erstattet av et latterlig overraskelsesmoment. Jeg er blitt en merkelig utgave av meg selv og heldigvis har jeg sko på, så ingen ser at jordingen min skriker i alle regnbuens farger.
Det river og sliter i perfeksjonisten i meg, jeg kan da ikke fremstå slik, for hva vil omgivelsene si, hvordan vil jeg bli oppfattet når jeg ikke lenger klarer å holde orden på mine egne følelser, men bare kan vise meg frem som et møbel fullt av rot?
Rotet er der enten det handler om det indre eller i det ytre for uansett hva jeg opplever, er ikke responsen slik den var. Spillereglene som jeg før behersket, fungerer ikke lenger og det blir svært tydelig i møte med andre mennesker som fortsatt kjenner spillet og gjør som VI alltid har gjort, mens jeg plutselig faller jeg ut og kjeder meg uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor. Det er ikke fordi menneskene kjeder meg, men fordi jeg opplever at alt som er velkjent er helt uten magi. Det er det samme med de rutinene jeg har i mitt eget liv, de som har fungert og som har gitt meg god fremdrift tidligere, virker plutselig mot sin hensikt og vekker irritasjon i stedet for tilfredshet, motstand i stedet for bevegelse, stillstand i stedet for progresjon.
Ingenting passer lenger, jeg passer ikke og derved passer jeg heller ikke inn. Alt som før var forutsigbart og trygt og som beskyttet meg, er blitt en begrensning jeg ikke lenger kan overse eller leve med for det gir meg pustebesvær. Jeg klarer ikke holde fokus på hva som er mitt og hva som er andres en gang, orker ikke en eneste intellektuell vurdering lenger og selv små ting utløser følelsen av å være under vann og instinktivt søke bort og opp mot overflaten for å få luft.
Jeg har lurt på om jeg skal rydde i skuffene, om det kanskje blir bedre om jeg organiserer litt, men jeg vet jo at det ikke går, for jeg skal ikke videre inn i perfeksjons-land, jeg skal ut og fange regnbuer og da trenger jeg strømper som passer, som lar meg huske at jeg skal leke og ikke ordne så mye mer.
Nå betyr ikke at det er enkelt dette å slippe kontrollen og akseptere rotet der inne, anerkjenne at følelsene som før beskyttet er forandret til fragmenter som danser rundt på leting etter nye bruksområder og belønne oss selv for kreativiteten som oppgraderer også emosjonene til en høyere bevissthet.
Så får vi leve med litt større grad av ærlighet, ikke som i en dans med egoets behov for å holde andre nede, men med hjerte-stemmens vakre påminnelse om at vi er blitt sterke nok til å snakke sant om oss selv. Og når vi møter andre med like fargerik jording som oss selv, vet vi at vi har møtt en vi kan trene sammen med, uten frykt for represalier. For når rausheten råder mellom oss, slipper leken til og da kan vi være litt som han karen i illustrasjonen her og le godt av oss selv når vi haver i merkelige situasjoner.
Humor er bra når det er rot i de emosjonelle skuffene, det er som når vi oppdrar et barn som oppfører seg så utenfor rammene at vi sliter med å holde latteren tilbake selv om vi vet at det er den stødige og strenge stemmen som er nødvendig... ;-)