Det kan syne som om vi tviler på det, som om vi strever mot det å ta vare på oss selv og tilfredsstille egne behov fordi vi ikke aksepterer at det er en menneskerett og være lykkelig, som Dalai Lama sier det så vakkert.
Men hvor er det det oppstår, dette behovet for å trosse oss selv og se på smerte som mer verdifullt enn nytelse, hva er det som gjør at det vi lengter etter, det vi drømmer om, ikke har like stor verdi som det å mestre den krevende hverdagen. Er det kanskje fordi vi tror at vi er her for å lære, for å mestre, for å utvikles gjennom vår oversettelse av at bibelsitatet; «Som dine dager er, skal din styrke være», betyr at styrke er noe vi oppnår ved å ha det mest mulig vanskelig.
Og kanskje har det vært slik, kanskje har generasjonene før oss, vært nødt til å gjennomgå nettopp store utfordringer for å finne sin plass «her nede», men kanskje vi kan tillate oss og prøve ut en annen metode og i større grad basere oss på tillit og litt mindre på frykt?
Hele vårt sosiale og kulturelle ståsted er basert på frykt, det er slik makt har fått en så stor betydning her hos oss, det at vi underkaster oss, stammer fra en innlært sannhet om at vi ikke gode nok og at vi trenger noen som undertrykker oss slik at vi kan være trygge. For bare vi følger spillereglene, er det trygt og vi får være med i gjengen. Men når vi ikke trives i gjengen lenger, når vi er lei av å bøye hodet, når vi kjenner en kime av denne følelsen av å fortjene noe mer, hva da?
Det er da vi blir helt umulige, eller som en journalist spurte meg en gang; «Du er ikke redd for å falle utenfor samfunnet da, når du er som du er?» Et helt idiotisk spørsmål, for jeg er også samfunnet og faller jeg utenfor, blir samfunnet med for de kan ikke utelate meg, forlate meg eller neglisjere meg. Jeg ER samfunnet og dytter og drar i rammene for å gjøre rommet litt større slik at det blir plass til mye mer "annerledeshet" siden normalen er gått ut på dato!
Det er jo ikke til tross for noen fall og sårskader, jeg er verdifull, det er jo nettopp fordi jeg har våget å gå utenfor komfortsonen at jeg har verdi, det er jo fordi jeg har trosset frykten jeg er blitt den jeg er blitt og absolutt ingen skal noen gang igjen få hente meg tilbake til det regimet som vi blir underlagt fordi vi er redd for å trossse forventningene.
Vi har strevet og vi har slåss langs den veien vi har gått, men det er ikke kampene som har rustet oss til et godt liv, det er det at vi reiste oss igjen som bærer styrken frem i oss, men hvor mange ganger skal vi falle for å lære? Kanskje trenger vi det ikke mer, kanskje er vi sterke nok til å gå med stolthet fordi vi mester å gå oppreist og anerkjenne at vi fortjener å ha det bra.
Jeg merker dette fenomenet når jeg har vært borte en stund og kommer hjem til Norge. Siden jeg er svært interessert i andre mennesker, stiller jeg alltid et velment spørsmål om hvordan de har det og da starter det, raset av fortellinger om dramatikken som har utspilt seg siden sist vi så hverandre. De trenger ofte mange ord for å gjøre seg forstått og de liker følelsen av at noen virkelig lytter, så de tar den tiden de trenger og jeg lytter, ikke bare med ørene, men med hele meg fordi jeg er interessert. Ikke så mye i historiene de formidler, men jeg søker å forstå årsaken til at de gir dramaet så utrolig mye næring. Så er de høflige etter hvert og spør hvordan jeg har det og svaret mitt er; «Fint!», og da blir det stille, øredøvende stille en liten stund før de igjen vender fokuset tilbake til seg selv for å fylle tomrommet med mer av sitt eget.
Jeg undrer meg over dette, for hvorfor er det ingen som spør hvordan det er å ha det fint?
Kanskje tillegger vi det ikke stor nok betydning, kanskje tror vi at det er kun gjennom historier om nederlag vi fanger andres interesse eller kanskje er det rett og slett fordi det å ha det fint er et så ukjent konsept at de ikke engang forstår begrepet?
Det betyr ikke at jeg skal bli med på det gamle spillet mer, personlig er jeg ferdig med å ha det dårlig, jeg er blitt venner med frykten og jeg er takknemlig fordi jeg har en god alliert i ensomheten også. Det er jo alene jeg finner den egentlige styrken min, den som kommer til syne når jeg ikke lenger er underlagt andres påvirkning, det er da jeg kan avsløre hvordan jeg skal leve for å ha det bra.
Vi omgir oss med så mye støy at den indre stemmen drukner i all informasjonen som kommer utenfra og dess mer vi retter fokus utover mot å være oppdatert i det ytre, dess mer ensomme blir vi i det indre. Vi gir oppmerksomhet til det vi vil skal vokse og for å navigere oss frem mot det vi virkelig vil, trenger vi å bli kjent med våre egentlige behov. Også er det opp til oss å tilfredsstille disse slik at vi kan svare "Fint", når andre spør hvordan vi har det. Det ligger en uendelig stor frihet i det å slippe ansvaret for å fylle tomrommene mellom oss med historier om nederlag, det forteller jo egentlig bare om frykten vi har for å reise oss opp, det er jo derfor vi ligger der nede og nærer oss på dramatikken.
For frihet medfører ansvar, men det skal jeg skrive om en annen gang :-)
Så kjære alle dere; det er lov å ha det bra, det er en tid for alt og for oss som har kjempet en stund med å vikle oss selv ut, er det kanskje tid for å vikle oss inn i noen myke rosenrøde skyer og bare nyte at livet er så uendelig vakkert når vi har åpnet det indre blikket. Vi vil nok trenge noen påminnelser for å huske hvordan vi skal leve for å kjenne at livet er godt og derfor er det så fint når vi er mange som kan inspirere <3