Jeg ser det stadig dette strevet som så mange av oss er fanget i, den slitsomme sannheten vi bærer med oss fordi vi tror at kjærligheten er en gjerning, at det er gjennom vår gjøren vi har verdi.
Vi er så oppdratt til å gjøre, at vi glemmer å opprettholde dialogen med vår egen væren og bruke stemmen som forsiktig hvisker til oss der inne fra hjertet et sted. Vi har ikke tid, vi har ikke mulighet, vi har ikke kapasitet, lyst eller vilje til å lytte for hvem blir vi da, om vi ikke opprettholder tempoet i hverdagen som gjør oss i stand til å krysse av ting på gjøremåls-listen.
Og det er ikke bare alle gjøremålene som krever oppmerksomhet, nei vi har da forsetter også og nøye planlagte regimer som skal gjøre oss både sunnere og slankere, sikre oss mot sykdom og fordervelse gjennom riktig kosthold og nok fysisk trening. Og bare det i seg selv er jo en egen karrierevei, for rådene forandrer seg hele tiden og forskningen slår i bordet med at kaffe er usunt - nei, sunt er det, vin er skadelig - nei, helsebringende i akkurat tilmålte mengder, at fett er bra - nei, det er absolutt ikke tilrådelig og sukker er fy-fy, alt som er søtt skal elimineres, bortsett fra sjokolade som er så mørk at den smaker dritt.
Vi skal være gode medmennesker også, mellom alle gjøremålene skal vi stille opp for våre venner, være der for de som trenger det og så skal vi være gode ektefeller, tilstedeværende foreldre og lydige barn for den generasjonen som har gått veien før oss. Vi skal være gode kolleger og utføre våre arbeidsoppgaver med perfeksjon og hjemmene våre skal jevnlig oppgraderes slik at de er tilpasset tidens trender. Da må vi jo bare invitere til visning med jevne mellomrom slik at vi også kan høste anerkjennelse for at vi er oppdatert på gourmet-fronten og samtidig sikre oss en invitasjon når stafettpinnen går videre.
Vi skal jo rekke noen kaffekopper med de samme vennene også, holde oss oppdatert på deres gjøren, få med oss de siste nyhetene i omgangskretsen, sladre litt og mene litt om den ene og andre og apropos nyheter, vi bare MÅ jo gå gjennom alle avisene noen ganger hver dag og de sosiale mediene er det ikke engang nødvendig å nevne, de inngår i hverdagen med like stor selvfølgelighet som innpust og utpust.
Vi skal være passe engasjert i politikk selvfølgelig, sånn for å mene noe om vi blir avkrevd et standpunkt og så kommer den personlige hygienen. Hud og hår må ivaretas, ikke bare innvendig, men utvendig og garderoben er et helt tema for seg selv. Det hjelper jo ikke med full avtalebok om du ser ut som en levning fra forrige sesong.
Og slik kunne jeg helt sikkert fortsatt å ramse opp, det vil liksom ingen ende ta dette fokuset vi har på alt som til syvende og sist ikke betyr så mye, for det er først når vi våger å stille oss selv følgende spørsmål,
«Om dette var den siste dagen, hva ville jeg fylt den med da?»
- vi nærmer oss kjernen av våre egentlige behov for å være. Men hvem blir vi da, om vi bare skulle stille slike spørsmål, hva er vitsen da, hva er meningen om vi ikke kan omsette oss selv i handling, i gjøren, i perfeksjon, i oppgradering, i en evig søken etter det siste, det nyeste, det fineste, dyreste, hvem blir vi om vi IKKE mangler noe og vi står helt alene i møte med oss selv og erkjennelsen av at det bare er 24 timer igjen - hva da?
Personlig har jeg stilt meg dette spørsmålet noen ganger nå og svaret er stort sett det samme og det innebærer ingen av de faktorene jeg har ramset opp tidligere her, ingen faktisk. Det eneste jeg ville fylt de timene med, er så langt unna gjøremålslisten og kostholdsregimer det går an å komme, det handler ikke om omgivelsene i det hele tatt faktisk. Men bare om et nærvær med de jeg elsker, de som har plass i hjertet mitt og som aldri vurderer meg ut fra hva jeg gjør, men som alltid har vært villig til å akseptere hvem jeg er.
Kanskje det er tid nå, for å gå oss selv litt etter i sømmene og lage en litt annerledes sjekkliste, en med blomster og gullstjerner på, en liten oversikt over alt det fine vi har i vente denne dagen vi har til rådighet også kan vi nyte det vi har opplevd når kvelden kommer og anerkjenne at jammen ble det ikke plass for mye glede i dag også.
Og det betyr jo ikke at vi skal avslutte alt og flytte ut i skogen for å søke væren og finne kjærligheten, helt alene. Vi skal ikke skape så store endringer i det hele tatt, men heller kjenne etter om det faktisk er slik vi ønsker å leve, sjekke av fra tid til annen om det kanskje er på tide med noen små justeringer for å komme litt mer ajour i det indre og kanskje legge fra oss noen bekymringer vi misbruker nettene med å prosessere.
Og til deg som kjemper akkurat nå, med hindringer som overmanner deg eller motbakker du ikke tror du er i stand til å ta fatt på; Jeg heier på deg her fra sidelinjen for selv om jeg ikke kan forstå hvordan du har det, så sender jeg deg en stor dose respekt for ditt slit og litt kjærlighet fra kimen av min væren <3