Jeg smiler godt når mennesker gir uttrykk for at de er skråsikre på at mitt liv er en dans på roser, for det er jo ikke slik, ikke er det bare dans og ikke er det bare roser heller, det er så uendelig mye mer enn det - heldigvis!
Helt fra jeg var barn, har jeg fått innprentet følgende utsagn,
«Det handler ikke om hvordan du har det, men om hvordan du tar det!»
Og det har blitt som et motto for meg, sammen med noen andre læresetninger, bruker jeg dette for å navigere meg gjennom alle motbakkene og de utallige snubletrådene som ligger i veien og som jeg selvfølgelig ikke oppdager før det er for sent... Så jeg snubler og faller, møter grøftekanten med nesen først og jeg har ikke tall på alle de gangen jeg har gått inn i noe med gode intensjoner, for å komme ut med drømmene knust. Ikke kan jeg telle alle gangene jeg har havnet i merkelige situasjoner heller. Som i går for eksempel;
Min gode venninne hadde bursdag og jeg ville besøke henne med en presang. Jeg gikk til den store porten, som forøvrig er av jern og helt ugjennomtrengelig, ringte på, men ingen svarte så jeg bestemte meg for å komme tilbake litt senere.
Men idet jeg snudde meg, åpnet døren seg, som i ren magi rett og slett og jeg vandret med glade steg til inngangsdøren. Men den var låst og porten var selvfølgelig gått i lås igjen så der sto jeg, innestengt bak tunge dører og gjerder av spyd som rakk langt inn i himmelen. Jeg forsøkte alt, men INGEN responderte så da hadde valget mellom å la irritasjonen styre tiden og kreere et nederlag eller jeg kunne ta imot tegnet og se på denne timen som en mulighet til å undre meg litt og se om det dukket opp noen spennende svar. Jeg valgte det siste, jubilanten kom hjem til en morsom overraskelse og en gave hun ble glad for. Jeg ble klokere og fikk en god historie å dele og det er jo det livet handler om for meg - å samle på historier og dele dem med andre.
Jeg fikk en setning en annen gang også, da jeg hadde gått skikkelig på trynet og ropte på hjelp fra oven;
"I det du snubler og faller, får du svar på det du akkurat spurte om!"
En utrolig irriterende beskjed, men det har vist seg å stemme, gang på gang. For det er når jeg mister kontrollen at kreativiteten slipper hjelpen til. Ikke alltid med åpenbart gode løsninger for kontrollbehovet, men alltid med det jeg faktisk trenger.
Jeg har vært både oppe og nede, innelåst og utestengt, klatret i trær og nesten druknet, jeg har vært på høyden av en karriere og jeg har mislyktes og stått ruinert tilbake, jeg har følt gode venners støtte, men også opplevd smerten i mange svik, jeg har stått på barrikadene for det jeg tror på og jeg har alltid elsket en god diskusjon, men jeg har også kjent på følelsen av å ha gått alt for langt i mine uttalelser og ønsket meg synkehull å forsvinne i når samvittigheten blir så dårlig at den ikke tåler dagens lys. Og jeg har vært kronisk syk og full av angst, jeg har sviktet mine nærmeste og vært fullstendig utilstrekkelig, jeg har mislyktes igjen og igjen og tenkt at «nå orker jeg ikke mer».
Men så dukker setningen opp og jeg spør meg selv, hvordan kan du forvalte dette, hva kan du lære, hvilken innsikt får du nå, hvilke emosjonelle muskelgrupper trener du i denne situasjonen, de som gjør deg sterkere i det å ligge nede eller de som lar deg danse for å hente krefter til å reise deg opp?
Jeg innser at dette har preget oppdragelsen jeg fikk i mitt barndomshjem, jeg forstår at det er dette som har gjort meg modig nok til å følge mine egne drømmer, dette at et nederlag ikke vekker et behovet for å bli liggende i påvente av trøst og en hånd å holde i, men automatisk aktiverer viljen til å "klare selv" og løfte meg selv opp, uansett hvor håpløst det kan virke før jeg har prøvd.
I min verden er det slik og derfor forundres jeg av andres behov for å nære sannheten om at det helst vil gå galt. For virkelig å kaste tennveske på bålet fokuserer de ikke bare på at deres eget liv har gått i stå, at det er de som ble sveket, at deres drømmer er blitt avslørt som luftige illusjoner, nei, det finnes noe i samfunnet som krakkelerere også og ikke bare i dette landet for hele verden raser utforbakke, alt er mørkt faktisk og alt håp er ute, for verden, for menneskeheten og for den som har valgt å synke inn i nederlagets trygge favn.
Men sannheten er, at i de tilfellene hvor verden faktisk bryter sammen, hvor alt rakner, slik vi har sett det så mange ganger med krig og terror, økonomiske kriser, ".com bobler" som sprekker osv, er det alltid en djevel som reiser seg når alle andre ligger nede, en som ikke hører etter, men som utnytter muligheten som byr seg, som forstår at når alt håp er ute, når alt er mørkt, trengs det lys, masse lys og at det finner en ved å rette blikket oppover.
Så hvem av oss er det som er i besittelse av den lille djevelen, denne kreative strategen som ikke blir liggende, men som har en irriterende timing og som snur nederlag til en personlig seier?
Det er nok den av oss og den I oss, som ikke deltar i hylekoret som nærer frykten, men som har på seg øreklokker og instinktivt retter seg mot lyset og starter oppstigningen, lenge før de andre har sunget ferdig sin hymne til misnøyen.
Heldigvis faller vi, heldigvis åpnes og stenges det dører for å hjelpe oss på rett vei, heldigvis er det ulent terreng her vi vandrer, heldigvis finnes det motbakker og nedoverbakker, omveier og kronglete stier, motorveier og merkede løyper og heldigvis har vi alle med oss det vi trenger for å ta oss frem på den veien nettopp vi har valgt.
Men det finnes ingenting i vår avtale med livet, ikke med små skrift en gang, som omtaler nødvendigheten av straff og skyld og skam, det er det vi selv som skaper, helt i tråd med håndteringen av vår egen frie vilje. Den samme viljen som skaper fallet er også den som kan hjelpe oss opp igjen - så hva er det egentlig vi vil, opp eller ned?