Jeg har falt på plass her hjemme igjen og forstår at de siste ukene med feber ikke bare har vært noe fysisk vi kaller sykdom, men også en prosess for å åpne opp for en ny frekvens det er krevende for kroppen å beherske.
Betennelsen i ørene skapte følelsen av å være fanget i en blikkboks hvor stemmen min ga ekko når jeg snakket og utenpå der igjen var det enda en forpakning, en papp-kasse som feberen skapte. Med andre ord observerte jeg verden gjennom lag på lag av filter, i tillegg til det som ellers er en naturlige forsvarsmekanisme jeg bruker for å holde en viss orden på meg selv og verden. Jeg tror det heter kontroll ;-)
Det var vanskelig å opprettholde noen form for kontakt på den måten, kanalen var også avstengt og jeg virket nok fraværende for mange av de menneskene jeg møtte, men slik var det bare og heldigvis påvirker det ikke arbeidet mitt i særlig grad. Det er som om det å bringe budskapet frem, svinger på en frekvens som overgår egoets begrensninger og nettopp det er temaet for også dette innlegget.
For etter at jeg kom hjem hit, åpnet det seg igjen og faktisk ble det markert av at blikkboksen forsvant i det jeg gikk ut av bilen og åpnet porten til eiendommen her hvor jeg bor, det var som om et voldsomt trykk bare ble borte også kunne jeg høre igjen. Og den påfølgende dagen klarnet kanalen og jeg var i stand til å bedrive min sedvanlige informasjonsutveksling med den virkeligheten som er litt større enn den vi vanligvis forholder oss til.
Temaet er tydelig nå, ikke noe snikk-snakk, men en rettet strøm av informasjon som forteller om forskjellen på det å være i en kropp og ha en sjel og det å være en sjel og ha en kropp. En velkjent situasjon for mange av oss dette, å overgå egoet og innse at vi er i besittelse av potensialer som er større enn dette som egoet gjenkjenner og derved benytter seg av.
Om vi endrer posisjon, fra å se oss selv som de individene vi tror vi er og heller retter oppmerksomheten «opp» mot det potensialet vi vet at vi har, bruke bevisstheten til å bevege oss inn i sjelens perspektiv og se «ned» på egoets bevegelser på jorden, kan vi avsløre årsaken til vårt eget slit. (Jeg bruker hermetegn fordi dette ikke er en definert retning, det kan gå alle veier, alt ettersom hvordan vi ønsker å se det).
Når vi ser oss selv med sjelens perspektiv, kan egoets gjøren og væren virke fullstendig meningsløst, for hvorfor går jeg den veien når det finnes en mye enklere rute og hvorfor ser jeg ikke meg selv som den lysende kraften jeg faktisk er, hvorfor gjemmer jeg meg i skyggen. Hva er det som gjør at jeg unngår lyset, hvorfor går jeg ikke dit hvor solen skinner osv?
For meg ligger svaret i å se at egoet er en form som er skapt av omgivelsene, altså et rammeverk som er utviklet for å gi sjelen en trygg bolig på jorden, et resultat av generasjoners innarbeidede tro-systemer som jeg velger å kalle genetikken vår. Egoet vårt er altså begrenset av det vi har lært å tro på som en sannhet, som en definisjon, som en konstant som er nødvendig for å eksistere i den materielle dimensjonen. Men det endrer seg nå, hele systemet endrer seg når vi bruker bevisstheten for å får et nytt perspektiv å observere fra. Sjelen har ingen begrensninger, den er fri flyt av energi som svinger på den frekvensen som gjør det mulig å skape alt, OGSÅ innenfor rammene av de fire jordiske elementene.
Det er dette som er den nye skaperkraften som blir tilgjengelig for oss når vi endrer synsvinkelen vi betrakter oss selv ut fra. Da vil vi i neste omgang få tilgang til helt nye talenter, altså vil vi begynne å utvide rammene for hva egoet er i stand til og innse at ingenting egentlig er skapt i materie, men er et resultat av noe som først ble initiert som en energi, som en fantasi, som en drøm, som en idè, brakt til oss av en høyere bevissthet.
En annen fysisk lov som råder her hos oss, er at absolutt INGENTING i materie går mot form, men er i stadig bevegelse mot oppløsning. Så alt som har form, eksisterer fordi vi tror på formen og holder den ved like. Om vi ikke bor i husene, vil de gå i forråtnelse og tilbake til sin opprinnelse, til energi. Det er kanskje det som vekker så mange følelser i oss når vi ser vakre eiendommer som forfaller, slik vi selv forsøker å opprettholde oss selv i en form vi kjenner?
Til nå har vi ikke kunnet styre denne utvekslingen, nettopp fordi vi har vært fanget i egoets begrensede rekkevidde og kun de galeste av oss, har våget å trosse rammene for hva som er mulig og/eller umulig. Disse utskuddene på samfunns-treet som motbeviser de etablerte sannhetene og lurer oss andre med på betraktninger som gjør oss usikre på hvor effektiv den er, boksen vi gjemmer oss i.
Stadig flere av oss våger å utfordre komfortsonen nå, stadig flere opplever en indre tvang til å ekspandere forståelsen av hvem vi er, hvorfor vi er og hvilke muligheter som faktisk finnes for nettopp oss, på jorden. Vi blir dyttet og dratt fra innsiden, men i stedet for å gi oss over og bruke fantasien for å sette drømmene våre i bevegelse, vekker vi raskt og effektivt fornuften og kommer oss tilbake i rommet hvor det er så trygt for oss å være. Der vi ligner mest mulig på andre og unngår å bli utskudd på stammen som lett utsettes for hugg fra øksen som hviler i samfunnets hender.
Så kimen til endring, blir raskt avsluttes fordi frykten for å falle utenfor er så stor og siden vi hele tiden forsøker å skape trygge rom for oss selv på jorden, begrenser vi sjelen samtidig som vi roper etter å få tilgang til mer av vårt eget potensial. Vi søker trygghet mens vi lengter etter frihet og forstår ikke tegnene som gis oss underveis. For i stedet for å utvikle vårt eget tegn-språk, altså etablere en god dialog mellom egoet og sjelen, søker vi i omgivelsene for å finne svar. Men svarene ligger ikke der, responsen vi får vil hele tiden dytte oss tilbake i de etablerte rammene og det finnes ingen utenfor oss selv, som kan tolke oss, det er det bare vi selv som kan ved å utvide vår egen horisont.
Vi er genuine skapninger, alle sammen og vi har alle de talentene vi trenger for å nettopp lykkes i vår søken etter en høyere bevissthet, altså en inderlig innsikt i hvem vi egentlig er. Alt utenfor oss er skapt for å begrense vår bevegelses-frihet, det er slik den gamle energien har holdt styr på oss, syklusen hvor den rådende kraften har vært å holde oss tilbake. Nå møter vi dette nye, dette som er gjort tilgjengelig for oss slik at vi kan ekspandere og være brøytemannskap for ny energi som igjen vil gi oss rom til å ekspandere.
Sjelen roper på oss nå, den vil så gjerne ha kontakt og kanskje er tiden kommet for at vi er mange nok som er modige nok til å lytte og endre perspektiv, fra å se verden gjennom egoets begrensninger og gi tillatelse til at sjelen oppretter kontakt. Kanskje vi kan tre inn i hjertets æra nå? Visste dere forresten at det er funnet hjerneceller i hjertet, at det kanskje er sant at hjertet har en egen hjerne?
Jeg skal skrive litt mer konkret om den nye skaperkraften, om det å skape med lys - jeg skal bare trene litt mer først <3