Jeg har lenge hatt et ønske om å få tilbringe tid i Finnmark for å lære kulturen og menneskene å kjenne, men også fordi det er så mektig at jeg finner stillhet og ro der. Og nettopp derfor har jeg et ønske om å invitere deg med inn i min drøm så vi kan være så stille sammen mens vi leter etter vår egen tone, og prøver den ut for hverandre.
For meg har denne etappen av reisen vært preget av en søken etter nettopp stillhet og ro, ikke bare i det indre, men også i det ytre og jeg har følt meg tvunget til å trekke meg tilbake for å unngå alle speilingene som oppstår når jeg er i stadig kontakt med andre mennesker. Og akkurat nå er jeg i stor grad selektiv på hvem jeg ønsker å tilbringe tiden min sammen med, samtidig som jeg trenger andre mer enn noen gang…
Vi behøver nemlig hverandre nå når alt er i forandring, men vi søker etter mennesker som er villig til å ta ansvar for seg selv slik at vi kan trene på en samhandling uten dom eller analyse, men bare som i en væren hvor vi kan bruke hverandre som speil mens vi blir kjent med det nye avtrykket av oss.
Dess renere speilet er, dess lettere er det å få jobben gjort.
Noen av oss er redd for at den indre transformasjonen skal føre til at vi «må» gi slipp på nære relasjoner, andre av oss lengter etter nettopp det, å frigjøre oss fra alt dette som gir oss følelsen av å ha ansvar for andre. Felles for oss alle sammen er at denne perioden handler om relasjoner, om vår evne til å samhandle med andre, ikke som før hvor vi søkte likhet, men nå når vi leter etter vår helt genuine identitet.
Det er derfor jeg har en drøm om et møtested i stillheten og urkraftens rike, for å møte andre som også trener på å forstå hvem de er blitt. Vi vil jo så gjerne bli trygg på effekten av oss selv, i både gamle og nye relasjoner.
Når vi får hjelp av Moder Jords egne vibrasjoner og når trommen åpner indre dører, går det fort for vi er jo allerede der, vi sliter bare litt med å innse det.
Relasjoner
Den første læresetningen jeg fikk, tilbake i 2014, var;
Ditt uttrykk skaper ditt inntrykk!
Først tenkte jeg at her er det en feil, for jeg er da virkelig et resultat av mine inntrykk, det er jo på den måten jeg lærer, det er jo inntrykkene som skaper min historie, eller er det ikke det?
Det skulle gå flere måneder før jeg innså at «stemmen» hadde rett, at det faktisk var mitt eget uttrykk som skapte inntrykkene, at det jeg sender ut er det jeg får tilbake. Sjokket var stort når jeg forsto at dette innebar å ta det fulle og hele ansvar for absolutt alt som kommer min vei, det som berører meg varsomt og det som slår så hardt at jeg faller sammen i sorg og smerte. Dette «absolutt alt», var en vanskelig pille å svelge, for hva med rettferdighet og urettferdighet da, hva med skyldspørsmålet, hva med alle angrepene som krever et forsvar?
Jeg skulle få trent disse musklene godt og grundig og jeg hadde mye treningsverk i denne perioden. Jeg hadde vondt i sjelen min og vondt i viljen. For jeg ville ikke ta ansvar, jeg ville at noen andre skulle ta det og jeg trengte å heve blikket dramatisk for å innse at ikke engang de på den andre siden, var annet enn et aspekt av meg. Ingen andre kan ta ansvar for meg, det er bare den lille og den store meg i hele Universet og nå skulle en ny form for samhandling innarbeides.
Og hva er vel bedre til dette formålet, enn å bruke omgivelsene som speil. I møte med andre ble jeg stadig mer oppmerksom på deres reaksjon og på hvordan jeg tok i mot responsen som oppsto - i meg. Det var gjennom en bevisst holdning til dette, jeg kunne ta med meg min egen reaksjon hjem og reflektere over hva i meg som reagerte og hvorfor. Det gjaldt både når møtet var vakkert, varsomt og stille og når det var som tordenskrall med lyn-nedslag eller konflikter som det også heter.
Noen ganger kunne jeg bli fryktelig irritert eller sint faktisk, på andre som oppførte seg dårlig mot meg. Men det var jo ikke «mot meg», de oppførte seg, det var inne i dem det oppsto, dette som ble kastet mot meg fordi de trodde seg ute av stand til å bære det som frustrerte dem, alene. Jeg kunne bite på agnet og møte dem med min egen frustrasjon og dermed følge det gamle mønsteret hvor vi utveksler energi gjennom å krangle. Som regel er ikke bråk en god metode, den etterlater seg gjerne uopprettelige skader, eller som min sønn sa det en gang jeg mistet besinnelsen;
"Mamma, når stemme-volumet ditt går opp,
forsvinner intellektet ut!"
Men i stedet for å gå på limpinnen, lærte jeg å trekke meg tilbake og ta med meg min egen følelse av irritasjon, analysere den i et forsøk på å finne kimen i meg som utløste følelsen. Og dette skulle bli mitt aller sterkeste redskap på reisen inn i en høyere bevissthet eller selvinnsikt, som jeg velger å kalle det. Alle mennesker representerer mulige speilbilder av meg og det er min oppgave å se den andre som den er, for deretter å se hvilken effekt dette har på meg. Og har vi ikke noe som skal speiles opp i hverandre, møtes vi rett og slett ikke. Etter hvert som jeg ble klar over mine egne følelser og tok ansvar for dem, kunne jeg opptre mer nøytralt i møte med andre og forsto at;
Når du leter etter feil, bruk ikke kikkert, men speil!
Når jeg er oppmerksom på dette, rekker jeg å sjekke uttrykket mitt før jeg reagerer og er forberedt på inntrykket som kommer. Opplever jeg noe jeg ikke kjenner igjen i meg selv, er det rett og slett ikke mitt, men er et resultat av at den andre ønsker å invitere meg inn i sin egen krig for å få energi nok til å kjempe videre.
Det er lettere å være nøytral i samvær med mennesker vi ikke har ved siden av oss på hodeputen eller møter til frokost hver dag, men også i de virkelig nære relasjonene skjer det en forandring når vi vikler oss selv ut av forestillingen om hvem vi er. Når vi blir renere i vårt uttrykk, blir også inntrykkene lettere å behandle og sannsynligheten er stor for at vi, i vår klarhet, blir gode ledere for dem som fortsatt sitter fast i gamle mønster og som tror at de får energi ved å skape bråk.
Nå kan ikke dette innlegget berøre alle punktene under temaet relasjoner, det er tross alt dette som skaper selve livsopplevelsen her på jorden, så ha meg unnskyld for å fare med harelabb over dette emnet som er så uendelig stort.
Men la meg ta det hele ned til noe så enkelt som at alt som er i bevegelse er energi. Vi er energi og vi beveger oss og hastigheten på denne energien, kalles frekvenser. Når vi befinner oss i starten av vår egen utvikling, svinger vi nokså sakte for å trene oss på dette å være mennesker i samhandling med andre. I manuset for dette livet, ligger det føringer for hvordan vi skal bearbeide gamle sår, ikke bare fra dette livet, men også ubearbeidede situasjoner fra tidligere (eller også nåværende) inkarnasjoner. Dette kalles karma og fremstår som skikkelige knuter på den energetiske strengen i oss. Da stanser vi nesten helt opp og kan bli stående ubevegelige i kortere eller lengre perioder. Men når dette er forløst, høynes vibrasjonen til neste nivå og vi blir renere og klarer i bevegelsene våre. Slik stopper vi stadig opp, også i dette livet, mens vi løser knutene på tråden, helt til vi har opparbeidet en så høy bevissthet rundt vår egen eksistens, at det ikke lenger er behov for forsinkelser.
Da kan vii bevege oss friere og oppdager raskt at vi behersker en nærmest ny utgave av oss selv, som om en tydeligere identitet gjør at vi oppnår en ny dimensjon. Våre relasjoner vil også utvikle seg gjennom dette og så kan vi speile våre nye talenter i møte med andre og få hjelp til å ta i bruk nok et potensial, dette vi lengter så fryktelig etter å oppnå, dette å være en utgave av oss selv som det er verdt å elske. I denne tilstanden blir vi mer bevegelige, mindre begrenset og tonen av blir tydeligere og mer gjennomtrengende, slik at det egentlige oppdraget kan påbegynnes.
I samhandlingen med andre kan vi da oppleve at det som virket harmonisk for litt siden, har blitt skikkelig surt og vi erkjenner at noe har endret seg slik at resonans blir til dissonans. Der vi før følte oss trygge, kjenner vi nå at relasjonen er utfordrende fordi den minner oss om tiden hvor vi trengte hjelp for å stå helt stille, nærmest frosset fast mens vi løste floker. Det som en gang beskyttet oss er blitt en begrensning.
Vi skal ikke avslutte våre nære relasjoner for å leve ut vår nye identitet, vi skal bare se dem i et annet perspektiv. Noen ganger kommer vi nærmere hverandre, andre ganger får vi behov for å bryte opp. Når sjelen får større plass i oss, når bevisstheten blir så høy at vi innser at vi ER, ikke etterfulgt av «noe eller noen», men rett og slett bare ER, vil vi ikke lenger trenge andre for å overleve, men vi oppsøker dem for å få tiden til å leve.
Den reneste kjærligheten leder an - alltid!