Del 1; Sanselighet
Mange spør meg om hvordan det er å være så mye alene, leve tilbaketrukket fra omgivelsene og oppholde seg utenfor de beskyttende rammene som finnes for dem som søker fellesskap fremfor ensomhet.
Nå er det ikke slik at jeg alltid er alene, men det blir mange, mange timer i løpet av en uke eller en måned eller et år. Heldigvis har jeg tilgang til gode folk, når jeg vil. Jeg er jo ikke utstøtt akkurat, men har tatt et valg om å finne lyden av stillhet, for hvordan høres den ut, hva er det som skjer når den ytre støyen stilner av, blir det tomt da eller finnes det andre lyder der?
Først hadde jeg sett for meg at jeg skulle ta meg et år fri, men nå har det blitt til fem, så noe er det i dette som tiltrekker meg, noe jeg ikke lenger bare tester ut, men som jeg erkjenner at jeg trenger. Ikke bare som i å ta seg litt fri, men som i å leve på en helt annen måte.
Nå har jeg alltid vært glad i å være alene, helt fra jeg vokste opp som enebarn og litt annerledes, fant jeg meg i å ikke bli invitert inn i leken. Da var jeg heldig som hadde et trygt hjem og ikke minst et rom som var mitt, et sted hvor jeg kunne skape et helt eget univers med både mat og kjærlighet utenfor døren og begge deler snek seg inn som herlige dufter og et gyllent, vamt lys. Med andre ord trengte jeg aldri å være redd for å være alene, det var faktisk helt trygt.
Jeg husker at jeg absolutt ikke kunne være i park eller barnehage. Følelsen av å bli etterlatt der liker jeg fortsatt ikke. Å være forlatt gjør meg utrygg, å være alene er innarbeidet og helt naturlig.
Som barn var jeg mye syk og var mye innendørs. Spesielt husker jeg en lang periode hvor jeg var ute på åpent hav. Teppet i hallen hjemme var blått og skapt for det magiske skipet mitt. Båten var bygget av stoler og tepper fille-ryer ble lagt ut for de i familien som trengte å komme seg tørrskodd til toalettet. Det var også slik provianten ble levert for jeg lekte ikke bare en liten stund, nei jeg var ombord fra morgen til kveld og kjedet meg aldri. Det var stille da, den ytre støyen nådde ikke for jeg var helt tilstede i den virkeligheten som fantasien skapte.
Jeg har ikke forandret meg så mye siden den gangen og jeg vet at omgivelsene kan ha problemer med å forstå at jeg stadig faller ut fordi noe krever min oppmerksomhet, dette "noe" som ingen andre ser eller hører, men som er så klingende og klart for meg.
Sanselighet
Jeg har alltid forstått den 6 sansen som summen av de fem andre. Dette å være sanselig, sensitiv eller sensuell, som alle er ord som beskriver det samme. Dette vi hører så mye om nå, dette å være såkalt høysensitiv og derved reagere på omgivelsene på en annen måte enn det som er innenfor den definerte normalen. Og den såkalte sjette sansen min, er nettopp dette at jeg bruker dem på en litt utvidet måte, ikke vanskeligere enn det. Men det krever trening å mestre dette utvidede potensialet, lange økter i stillhet er det som gjør at jeg enda ikke er hentet av noen i hvite frakker ;-)
For meg er dette en ekstra dimensjon i livsopplevelsen, å innhente flere inntrykk enn det som er såkalt vanlig. I en verden hvor den ytre støyen blir bare sterkere og sterkere, er det utfordrende å utvikle evnen til å ta inn mer og mer informasjon. Det er et matematikk-stykke som ikke kan gå opp for uansett hvordan vi forsøker å konkluderer med rett svar, vil det alltid dukke opp nye faktorer som gjør at det ikke stemmer.
Vi får med andre ord et mye større rekkevidde nå som sansene våre nærmest har skrudd opp volumknappen. Vi hører tydeligere, ser klarere, lukter mer og smakene blir mer tydeligere, vi berører og blir lettere berørt og rekkevidden av oss ekspanderer.
Når de fleste av oss har et dårlig forhold til å det å være alene, byr dette på ekstra store utfordringer. For det er mange av oss som har en forbindelse mellom det å være ensom og det å være forlatt og da er det lett å avvise behovet for ro og stillhet, for hva om de andre glemmer meg da? Ikke finner vi trøst i andre heller, det er liksom ingen som forstår oss, som ivaretar oss, som avdekker hemmelighetene og tilfredsstiller behovene vi kjenner er der, men som vi ikke helt forstår. Så da tyr vi til det eneste trygge og det er å ta kontroll og sørge for å ha fryktelig mye å gjøre, mens vi blir stadig mer sliten av å leve.
For vi blir slitn og det setter seg så fast at vi har fått utviklet en rekke sykdomsdiagnoser for å forklare oss selv og omverdenen av vi faktisk ikke klarer mer, at vi trenger tid for å koble oss selv fra og hvile mens vi øver på dette nye som overmanner et stakkars hverdagsmenneske som er overtrent etter å ha løpt så mye fra gjøremål til gjøremål.
I stedet for å legge hvile og stillhet inn i hverdagen, er vi på konstant jakt etter inspirasjon og er veldig redd for å gå glipp av noe. Vi leser nyheter og oppdaterer oss på sosiale medier, får med oss alle seriene som er et must og leser blogger og "liker" andre for å sikre oss et tilstrekkelig antall hilsninger på bursdagen. Vi innhenter mer og mer informasjon samtidig som sansene stadig utvider rekkevidden vår og det fremstår nærmest som å skifte motor på et jagerfly MENS det bryter lydmuren. En umulig oppgave, men et krav vi allikevel stiller til oss selv.
Vi har så lett for å glemme at alt vi tar inn over oss, hver eneste oppdatering vi leser, gjør noe med oss, det krever noe av oss, det påvirker oss. Bare det å snakke om et annet menneske, påkaller energien til nettopp det individet, bare det å føle noe rundt det vi leser, krever at vi prosesserer akkurat følelsen og påkaller tidligere erfaringer relatert til den emosjonelle tråden. Og gjennom en helt vanlig hverdag kommer dette på toppen av alle de andre bekymringene vi bærer på, all frykten for å ikke strekke til, være god nok, pengemangel og lengselen etter kjærlighet.
For å kunne mestre denne nye dimensjonen av oss selv, denne bevisstheten som jeg kaller selvinnsikt, er det helt nødvendig med litt stillhet og tid for å være litt alene. Å bli mer sensitiv er nemlig gjensvaret på vår bønn om å få ta i bruk mer av vårt eget potensial, det er gjennom sansene vi utvider oss.
Vi trenger å koble av den ytre støyen før vi kan gjenopprette den indre dialogen, vi trenger stillhet for å høre den vakre tonen som synger i vårt eget indre, lyden av den frekvensen som symboliserer urkraften i nettopp oss og som er vårt genuine bidrag i symfonien av alt som er.