Overskriften er et uttrykk jeg har lånt fra en av mine viktigste mentorer, en mann med en så sterk kraft at han har lært å bruke den med uendelig stor ydmykhet.
Jeg setter pris på mennesker med evnen til å møte seg selv og verden med nettopp ydmykhet og jeg har forstått at dette er en av de viktigste læresetningene mine guider har gitt meg;
«Vi skal elte deg myk - ydmyk!»
Lite forsto jeg da om hvor krevende det skulle bli, å overgå egoets stadige behov for å bli sett og hørt, beundret og næret av andres oppmerksomhet. Men underveis skjedde det noe. Egoets behov stilnet av og sjelen kom frem med sitt behov for å stå til tjeneste. Det var da jeg forsto at for å hjelpe meg selv litt i elte-prosessen, var det nødvendig med et miljøskifte.
Jeg oppsøkte ensomheten, aleneheten og alt det som egoet misliker så sterkt og i begynnelsen hadde jeg noen kraftfulle diskusjoner med meg selv, egoet og sjelen var absolutt ikke enige og ikke noe rommet dem begge likeverdig. Så da var det en viljeshandling som gjorde at jeg fulgte energien og lot sjelen ta styringen og jeg har ikke angret, for egoet trengte virkelig litt elting. Sjelen trengte ikke så mye, bare litt oppmerksomhet fra min side, ferdig eltet som den var etter mange livs erfaringer her på jorden.
Sakte, men sikkert forsvant behovet for oppmerksomhet og i perioder har det virket litt mot sin hensikt for jeg er jo ikke her for å leve som en einstøing heller, jeg har tross alt noe å melde ;-) Men det skulle vise seg å være en utfordrende øvelse, dette å skape et ego som både tålte tilbaketrekking og synlighet på en gang. Å bli venn med egoet mitt, handlet i stor grad om å forstå at det ikke egentlig ikke er skapt av meg i det hele tatt, men av omgivelsenes respons på mitt uttrykk. Det betyr jo at det er litt begrenset for der jeg har utviklet meg har omgivelsene glemt å følge med. Så da er jeg, i andres øyne, fortsatt den samme som jeg var en gang, men det er jo ikke lenger realiteten.
Men dette alene innebærer ikke at jeg våger å omtale meg selv et ydmykt menneske enda, jeg har så stor respekt for ordet at jeg fortsatt vil ha det som en ledestjerne, noe jeg vil fortsette å strekke meg mot. Og så er det en viktig avsløring her; underkastelse og ydmykhet ikke er det samme, det er to helt forskjellige ting faktisk. Underkastelse er et uttrykk for svakhet, ydmykhet et uttrykk for vår styrke, at vi mestrer vår egen sårbarhet.
Men tilbake til plastikken.
Fra gammelt av var sjamanen den i kulturen som sto for forbindelsen mellom dimensjonene og vedkommendes bidrag hadde ulike uttrykk. Noen kunne forutsi fremtiden, andre hadde en legende kraft, andre mestret medisin mens andre igjen var ledere, noen hadde alle disse rollene og det fantes helt sikkert flere funksjoner som var nødvendig for den kulturen de var representert i.
Men grunnstammen i dette å være sjaman, er å være uselvisk, altså i stand til å være uten et ego som først og fremst nærer vedkommendes personlige behov. Sjamanens rolle var å overgå disse behovene og stå til tjeneste for en større sammenheng, som en kraft som kunne forbinde materien med høyere vibrasjoner. Det grunnleggende i sjamanens virke er å forstå hvordan energi påvirker materien og hvordan vi kan forvalte den på beste måte slik at vi oppretter en ren og klar forbindelse mellom dimensjonene. Dette innsynet avdekker nye perspektiver som vil beskrive vår rolle i en mye større sammenheng.
Slik er det også i dag og sjamanveien, den reisen en gjør for å kunne beherske kraften, starter med å trene opp evnen til å være nøytral, altså ikke ledet av egoets behov, men gjenkjenne oppgavene som sjelen har påtatt seg for å stå til tjeneste for fellesskapet og for Moder Jord. Å utøve sjamanens ritualer og være sjaman er, for meg, to helt ulike uttrykk. Jeg trener fortsatt, hver eneste dag forsøker jeg å komme dypere og nærmere mitt eget lys og det synes å være en livslang vei, men jeg mestrer stadig mer heldigvis.
De overfornevnte plastikk-sjamanene er de som mestrer teknikken, men som ikke har gått veien som gjør dem i stand til å opptre nøytralt og derved møte selve livet med ydmykhet.
Selv har jeg gått denne veien i mange, mange år og jeg har ofret mye for å stå til tjeneste. Å oppholde seg mellom dimensjonene gjør det mulig å påvirke andre ved bare å være tilstede, et ansvar det krever både mot og sterk vilje for å utrette. Det innebærer nemlig at jeg stadig speiler min egen kraft i omgivelsene og dersom det jeg sender ut ikke kommer fra en ren og klar kilde i meg, vil responsen være usedvanlig smertefull. Men når jeg behersker meg selv og møter livet med selvinnsikt, er speilingene vakre og skinnende. Da forsvinner behovet for å nære seg selv, da er det mer enn nok å nyte synet av lyset som oppstår mellom sjeler møtes for å dele og bidra med sitt aller beste.
Dette innebærer ikke at jeg lever uten kontakt med mitt eget ego, det lever i beste velgående, men det er ikke lenger det eneste jeg navigerer etter. Jeg bruker det i mitt møte med livet, men når sjamanen er i arbeid, lar jeg det tre tilbake for å gi plass til noe i meg som er større. Å mestre vekslingen er spennende for jeg undrer meg mange ganger over hvor den store er når hun lille dukker opp og er både såret, trassig, skikkelig irrasjonell og med et stort behov for å vise seg frem. Men jeg ser at også det er nødvendig, en må faktisk være liten for å være stor ;-)
Mange spør meg om hva jeg mener om andres utøvelse av denne funksjonen og jeg velger å forholde meg taus. Jeg er ikke berettiget å mene noe om andres tro eller hvordan de bruker sine ressurser, men jeg er takknemlig for at jeg evner å kjenne igjen det som er ekte for meg og derfor ikke legger energien min i varetekt hos andre som ikke er i stand til å forvalte den med respekt.
Å være sjaman er å tjene og mye av min tid går med til å være tilgjengelig der det er behov for min kraft og jeg er så takknemlig for å ha funnet mentorer som forstår dette aspektet og som støtter meg når jeg blir sliten og fortvilt over det energetiske misbruket som foregår blant oss her på jorden.
Jeg er grunnleggende takknemlig overfor mennesker som ønsker å gjøre en forskjell, som står opp for det de tror på og som i kjærlighet, virkelig kjærlighet, utviser omsorg og respekt for omgivelsene. Det er ekte styrke for meg og jeg strekker meg stadig etter å være en av dem. Hva vi kaller oss er uten betydning, intensjonen forteller alt.