Jeg er så heldig at jeg får snakke med mange av dere om de virkelig viktige tingene i livet og det er spesielt en ting som går igjen;
«Jeg står helt fast, jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre!»
En naturlig respons er spørsmålet; «Hvordan vil du egentlig ha det?»
Og svaret er unisont; «Jeg vet ikke!»
Så der har vi synderen, tenker jeg for «vet ikke», forløser absolutt ingenting, det skaper bare en stadig strammere knute på tråden.
Å møte egne utfordringer med disse ordene er en helt naturlig ansvarsfraskrivelse og da er det lett å bli et offer for egne begrensninger. Langt der inne i oss vet vi og og vi vet at vi vet det, vi våger bare ikke å hente det frem i lyset. I stedet gjør vi oss små og uskyldige slik at ingen skal kreve noe av oss, men heller trøste oss i den fortvilte situasjonen vi er havnet i, helt uforskyldt selvfølgelig.
Det er noe sant i dette, det er ikke for å straffe oss selv vi holder innsikten hemmelig, det er fordi vi faktisk ikke forstår hvordan vi skal kunne våge å gi slipp på noe trygt for å satse på noe som er skikkelig utrygt. Men forandring krever at vi våger å bevege oss uten sikkerhetsnett en liten stund for å komme oss ut av «vet-ikke floken» og utvide horisonten som åpner helt nye muligheter for oss.
Jeg forstår at det er utfordrende, jeg kjenner på akkurat den samme følelsen når håpløsheten senker seg og all mening hviskes ut. Flammen slukkes, bare et mørkt tomrom er tilbake og når det fylles med fortvilelse er alt håp ute.
Nå har jeg opplevd dette så mange ganger at jeg gjenkjenner det som en rytme i mitt liv, en nødvendig påminnelse om at noe nytt skal avsløres og det skjer heldigvis ganske ofte. Det er jo det vi vil, utvikle oss og ta i bruk stadig nye aspekt av det potensialet vi har. Men når vi endelig har funnet et sikker base, et trygt sted å være, virker det ikke som særlig hjelpsomt å bli stående bom fast - igjen, det oppleves mer som en straff, noen eller noe har påført oss fordi vi ikke fortjener å ha det bra.
Men det er ikke sant, å bli stående bom fast er ikke en straff, det er mer som et dytt fra innsiden, en påminnelse om at det trygge er statisk og vi er her for å være i bevegelse!
For meg kommer avklaringen som regel i det jeg frigjør meg fra de underliggende kravene i samfunnet, forventningene som stilles om at vi trenger materielle verdier og status i banken for å være gode nok. Det skaper en krangel mellom det ytre og det indre om hva som faktisk er viktig for oss. Det er da vi responderer vi med «vet ikke» for det er ufarlig nok til å be om andre støtte, om at noen skal holde energien sammen med oss i stedet for å gi oss et skikkelig dytt. Vi vil ikke ha oppdrift, vi vil ikke ta ansvar, det er så skremmende for det kan jo være at vi ikke klarer det, at vi får bevis for at vi ikke er gode nok.
Trøst er en fin ting og vi skal bruke den for å gi oss selv støtte når vi ligger nede, men vi skal også gjenkjenne øyeblikket når den ikke lenger tjener oss. Som når vi som barn ville lære å gå, vi fikk trøst når vi falt, men vi ble også motivert for å forsøke igjen og igjen til vi mestret. Om omgivelsene hadde trøstet oss bort fra å forsøke igjen, ville vi blitt frarøvet muligheten til å stå på egne ben og gå vår egen vei. Og ingen av oss har varige men av skrubbsårene vi fikk, men motet består som et bevis på alt vi kan klare om vi virkelig vil.
Å stå bom fast, er som å ha en time-out, et pusterom hvor vi kan reflektere over hvem vi er blitt og hvilke aspekt ved oss selv vi ønsker å utforske på den neste etappen. Men om vi ikke tar oss tid til å la tomheten gjøre sitt, mister vi muligheten til å mestre stadig mer. Da fortsetter vi heller å gå i den samme retningen mens fortvilelsen fester grepet og “vet ikke” forteller at vi er blitt hjelpeløse - igjen.
Trøst er bra, men det er en medisin som skal brukes med varsomhet, den gir noen skadelige bivirkninger etter lang tids bruk. Men når alt er mørkt og vi får vondt i livs-viljen, da er det bra med en skikkelig stor dose slik at vi kommer oss gjennom rytme-skiftet uten for store påkjenninger.
Vi har ikke dårlig tid, vi går ikke glipp av noe når vi står helt stille, tvert imot er det da det skjer. I det vi fanger tiden og lar den strømme gjennom oss, havner vi inn i en ny sykronitet som er helt tilpasset det vi skal utforske videre. Vi er en del av tiden og alt er i sin skjønneste orden, bare vi overgår rytmen vi forsøker å passe inn i, den som samfunnet har satt for oss og som får oss til å tro at vi har det travelt. Vi har ikke det, ikke i det hele tatt.
Å overgå frykten for å ha dårlig tid, er en viktig øvelse for oss som forsøker å finne vår egen rytme og fange vår egen tone. Da trenger vi det motet som gjør at vi reiser oss igjen, i vårt eget tempo. For meg handler det alltid om å sørge for at gleden over å lykkes er større enn frykten for å mislykkes så da står jeg stille, helt stille inntil jeg mestrer den og omsetter den i kjærlighet og glede.
Da blir det materiell en konsekvens og ikke den grunnleggende årsaken til at jeg føler meg trygg i livet. Jeg forsøker å handle i valutaen kjærlighet og tilkjenner den så stor betydning at egenverd for meg, er det som veksles inn i penger her på jorden.
Om det virker?
Det gjenstår å se, men jeg velger å tro på det gode og at lyset vinner frem til slutt, her på jorden hvor alt synes å være litt mørkt akkurat nå. Vi trengs, vi som tror på lyset, Moder Jord trenger våre tjenester mer enn noen gang. Så finn lyset og la det skinne, søk trøst når du trenger det og være modig når det er nødvendig. Da vil hele Universet hjelpe oss å finne ut av det lille som skaper floker i hverdagen.